Grinete unge og skrinn handlevogn

Å glede seg til fest er en av de bedre følelser man kan ha ved starten av helgen. Men veien dit kan by på store overraskelser.

Jeg er på vei inn dørene hos Rema 1000 på Slependen i Asker. Her treffer jeg en kollega fra jobben som heter Egil.

- Er det her du får inspirasjon til dine petiter, spør Egil.
– Ja, det skjer ganske ofte, sier jeg. Noen av de sterkeste opplevelsene får jeg i butikken. Se for eksempel petitene “Folk hamstret grøt som gale” eller “Å skamme seg i butikken”. Petiten om skam ble lest av over 60.000 og førte til drapstrusler i kommentarfeltet. Jeg ble til og med intervjuet av lokalavisa Budstikka og de laget stort oppslag om saken, sier jeg.

Egil rister på hodet og forteller at han personlig har sett tilsynelatende siviliserte mennesker gå bananas i smågodt og pinelig adferd like før påske.

- Det var ikke til å tru, sier Egil.
- Grådighet er sjeldent noe vakkert syn, sier jeg.

Etter denne praten begynner jeg å handle inn til helgens fest. Vi skal ha gravlaks med sennepsaus og eggerøre til forrett. Til hovedrett skal vi ha entrecote fra Sør Amerika med råstekte nypoteter, piggsopp og bacon, grillede asparges og en chili/hvitløk/grønn saus. To kaker til dessert. Vi blir 13 til bords. Jeg fyller opp vogna med all slags godsaker.

Da blir jeg oppmerksom på en sliten mor med en ganske skrinn handlevogn. Hun kjøper kneip, melk, bleier og slikt. Det er veldig dårlig stemning. Damen har nemlig med seg en svært grinete unge. Mor og barn har en slik samtale som du svært gjerne vil slippe å ha i butikken. Ungen maser og sipper og er i det hele tatt et herk og ha på slep. Mor er oppgitt. Jeg har full forståelse for det.

Jeg setter fra meg vogna og går en runde for å lete etter noe. Da jeg kommer tilbake er vogna borte. Damen har tatt min vogn og latt sin egen stå.

Jeg følger etter og finner damen. Hun ser først litt forbauset ut. Deretter ser hun ned på alle godsakene i vogna. Nå begynner damen å le.

- Du skjønner vel at jeg er misunnelig på at du har et mye mer spennende liv enn meg, sier hun.

Som et skip i skogen

Det beste som fins er å gå på måfå gjennom livet og oppdage noe helt, helt fantastisk rundt neste sving. Vi skal til Boulogneskogen i Paris.

I et hjørne av en søndag ettermiddag står grupper av eldre franske menn med kulemager, alpeluer og sigarer. De kaster boccia. Tunge stålkuler går i høye buer for å lande så nær den lille røde som mulig. Med millimetermål finner de ut hvem som ligger nærmest. Latteren stiger rundt meg når jeg vil ta bilde av kulene og en av karene sier:

- Ja bare ta bilde du, så alle kan se at jeg har rett.

Skogen er et tett villniss der vi går, helt annerledes enn den åpne parken som jeg trodde vi skulle til. Stien glir forbi to barn som sitte musestille og spiser matpakke inne i en løvhytte som de har bygget selv. Bak oss kommer et rop. En femåring tar sine første tråkk på sykkel og sjangler helt på grensen av hva han kan klare, mens moren løper bak og roper: – Det går bra. Det går bra.

Høsten har satt sterke farger i skogen og løvet dekker stien som løper trangt mellom trærne. Brått kommer vi til en åpning og blir stående og trekke pusten. For her, rett foran oss, ligger noe av det mest spektakulære som er laget i moderne tid.

Tenk deg en seilbåt for fulle seil. Storseil og fokker som klatrer over og under hverandre opp langs riggen, bare at her er det snakk om et gigantisk kunstverk av et bygg. Seilene er av glass og stål og strekker seg over 13.500 kvadratmeter. De ligger som elegante spenn rundt gallerier med moderne kunst og musikk vevd sammen i en mosaikk av kuber og rom, i seks eller var det syv etasjer, opp, opp, mot stadig bedre utsikt over Paris.

Det er 11 gallerisaler. Hvert rom har en opplevelse som er dramatisk forskjellig fra den du nettopp forlot. Vi går for eksempel et sted, inn i stup mørke, som gjør at man får en følelse av å sveve i verdensrommet, godt hjulpet av gigantiske TV-skjermer med fantastisk billedkvalitet som henger fra taket på kryss og tvers og viser en klassisk konsert, en musikk og et lydsystem som gir deg en følelse av å flyte av sted, og jeg må sette bena godt i gulvet for ikke å miste balansen.

I skutas kjølevann renner en stor og bred elv, et vannfall som ender i en konsertsal med flyttbare vegger og digitale hjelpemidler som kan bringe deg hvor det skal være i universet. Ned mot det som kalles grotten, i kjelleren, ligger en form for kaleidoskop av en islandsk kunstner. Det er en løperekke av store speil og gule former i stigende og synkende størrelse som mangedobler omgivelsene og lett får deg til å le.

En gladjazzkonsert fra et stort orkester høres fra et lysthus, mens vi finner stadig nye trapper og avsatser i en spasertur som du helst ikke skal planlegge, bare gå gjennom slik at opplevelsene liksom tilfeldigvis blir dine og setter seg for alltid.

Det tok 3000 arbeidere, 13 år og 100 millioner euro å bygge denne skuta som er eid av Louis Vuitton stiftelsen Bak det hele står Frankrikes rikeste mann Bernard Arnault som ga den amerikanske arkitekten Frank Gehry frie tøyler. Museet åpnet i fjor høst. Hvis du bare skal ta en seiltur i år, så syns jeg at du skal velge denne.

Da døden kom til gards

I det fine sommerværet tok ti, tolv nazister seg fri fra hverdagsslitet med okkupasjonen av Norge og gikk søndagstur inn til Innerdalen Turisthytte i Trollheimen på Nordmøre. Gjennom gluggen kunne Olav se døden komme til gards.

Hjemmefronten hadde gitt Olav det tunge ansvar med å gjemme unna flere kasser med ammunisjon og våpen. Gården passet til formålet. Den ligger avsides til, langt fra folk, og er den dag i dag bare tilgjengelig for turgåere som ikke lar seg skremme av bratte kneiker og glatte stier.

Denne ettermiddagen, da tyskerne kom inn på tunet i full uniform, var Olav i ferd med å pusse og olje riflene. Det var flere kasser med Krag-Jørgensen og Mausere. Våpnene lå strødd i mange deler ut over senga på loftet. Kjapt kastet Olav noen dyner over våpnene og løp ned til kona.

- Sett på kaffen, ropte han.

I en streng rasjoneringstid var kaffe noe man bare drakk på julaften og ved store anledninger. Nå spredte kaffelukta rikelig med godt humør mellom tyskerne i stua. Rause kopper ble skjenket opp. Olav og kona serverte også lefser med ekte smør, sukker og kanel.

Det var en vakker søndag. Dalen sto frodig med irrgrønne bjerker oppover liene. Fjellene var mektige, blåsvarte og pyntet med iskroner på toppene. Det speilet seg i Innerdalsvannet som lå solblankt og fredelig nedenfor gården.

Ville en av nazistene få lyst til å se seg om i huset? Olav satt bare noen meter fra sin egen dødsdom. Han kunne ikke mange ordene tysk, men fikk snakket litt om vær og litt om vind. Slik ble det langsomt kveld i Innerdalen.

Nær femti år senere møter jeg Olav på tampen av en vellykket fiskedag. Jeg har fisket i dalen siden tidlig barndom. Aldri har gubben brydd seg med å prate noe særlig med meg. Men denne dagen er fangsten særlig god og vi kan komme i snakk.

Jeg sitter i kjelleren under gammelhytta. Her har de ledet bekken inn i huset. Den renner tvers gjennom kjelleren og jeg kan sitte ganske lunt å gjøre opp fisk. Olav står og ser på at jeg sløyer ørret. Jeg har kjappe fingre. Olav liker det han ser. Nå begynner gubben å fortelle historien fra sommeren 1943.

-Var du redd, spør jeg.

Olav nøler litt, stryker seg over haken og ser litt forbi meg.

- Jeg husker kaffelukta ennå, svarer han.

Når det begynner å vokse busker ut av ørene

Jo mer hår du har desto mer mandig er du. Slik har det alltid vært. På alle tegninger fra for eksempel steinalderen er alle karene fremstilt med voldsomt mye hår. Og hvis man var vikinghøvding og ville samle Norge til et rike var det bare å la håret gro. I våre dager er det dog lett til å gå på en smell. Heng med.

Noen av oss har vært så heldige å bli født på 1960-tallet. Vi var dessverre for unge til å delta på Woodstock-festivalen, men vi kunne isteden se musikalen og særlig filmen “Hair” fra 1979. Særlig vil jeg fremheve Treat Williams som danser på bordet og synger “I got life”. Låta starter sånn:

I got life, mother I got laughs, sister I got freedom, brother I got good times, man I got crazy ways, daughter I got million-dollar charm, cousin I got headaches and toothaches And bad times too Like you

Denne sangen fremførte jeg ofte på 80-tallet. Den aller beste fremføringen var under en dans på svabergene i Portør en sommernatt da Gina og Dag og jeg ikke fikk sove. Vi haiket Sørlandet rundt den sommeren. Det var helt umulig å gjøre dette uten å være meget, meget lang på håret. Friheten var uten ende. Livet likeså.

Litt senere skulle man prøve seg i arbeidslivet. Mine venner Pål og Hans Christian hadde lange hestehaler på den tiden.
- Hvis du gjør en tabbe vil alle vite hvem du er med den hestehalen. Det er risikabelt å skille seg ut, sa arbeidsgiveren. I dag er begge karene snauklipte. Og ingen av dem danser nevneverdig på bordet.

Livets gang, heter det kanskje. Noen syns forøvrig at blank skalle er så fælt at de transplanterer hår. Det kan lett komme til å se ut som om noen har forsøkt å plantet noen spinkle rader med reddiker der oppe.

Personlig har jeg fått den erfaring at du vet at du har passert 50 år når det begynner å vokse små busker ut av ørene. Det er et underlig fenomen: Masse hår som plutselig begynner å sprute ut av nese og ører. De tre damene jeg bor sammen med hater dette som pesten. Min datter Frida (14) løper derfor etter meg med en neglesaks.

Etter at jeg har flyktet fra meg, gir jeg opp. Frida vil da klippe i vei og prøve å holde ugraset i sjakk. Problemet er bare at ørene gror fort igjen. Denne uken kunne man derfor se et stygt eksempel på at far skulle prøve å stelle hjemme. Dette hadde å gjøre med at kona var bortreist på Karmøy og at Frida er syk (kikhoste). Jeg sto derfor foran speilet og prøvde å klippe ørene, helt på egen hånd.

Det høyre øret gikk sånn tålelig bra, men da jeg kom til det venstre gikk jeg på en stygg feilklipping. Jeg begynte straks å blø på to steder. Blodet rant ganske kraftig. Jeg ble umiddelbart ganske flau og bekymret for at Frida skulle oppdage miseren. Jeg er meget sårbar for erting. Jeg teipet derfor det hele sammen så godt jeg kunne og snek meg i seng. Mitt forhold til hår og manndom er som man forstår på et kritisk lavt nivå. Jeg tar gjerne i mot trøst. Anyone?

Slik så det ut da far forsøkte å stelle hjemme.

En typisk nordmann

Hvis jeg skal være helt ærlig må jeg innrømme at det jeg først og fremst forbinder med Jacob Aall er å drikke mange øl og prøve å komme meg helskinnet hjem etterpå.

Jacob Aall er et utmerket vannhull på Majorstua i Oslo. Det er dessuten en gate i hovedstaden. Det vet jeg jo etter å ha syklet både hit og dit i byen. Man er da ikke helt bortreist heller. Ikke helt.

Det jeg rett og slett tror er at man kan sitte på Jacob Aall eller bo i denne gaten et helt liv og likevel ikke vite hvem mannen var. Man kan jo late som om man vet hvem Jacob Aall er. Det er i og for seg en ikke helt ukjent strategi i Norge. Å vite noe ganske skråsikkert er det jo også en hel del nordmenn som driver med. Men HVA de faktisk vet er ikke alltid like klart. Sånn er det i alle fall blant de jeg har truffet på Jacob Aall.

Nå har det seg sånn at Arild Stubhaug nylig har gitt ut en bok om Jacob Aall. Slik kan man komme til å oppdage noen uhyre interessante ting om mannen.

Stubhaug skriver om en av de rikeste og mest innflytelsesrike folka i Norge som dro til Eidsvoll for å sy sammen en ny grunnlov i 1814. Jacob Aall fikk lov til å være med siden han drev et jernverk og var skipsreder som handlet med trelast og det ene med det andre.

Hvis det var deg som skulle dra til Eidsvoll i 1814. Hadde du reist deg opp i forsamlingen og sagt noe viktig. Noe som vil vært helt avgjørende for landet? Noe som alle barn skulle skrive stiler om i hundrevis av år etterpå. Hva hadde du sagt?

Ganske mange av de andre karene kom med ferdigskrevne manus til Eidsvoll. De sto der og la ut i det vide og brede. Ikke Jacob. Han holdt helt kjeft. Mannen sa nesten ikke et pipp.

Det er her jeg kommer på sporet av at Jacob er en typisk nordmann. Dette sporet leder inn i folkedypet. Til de dype skoger. Til langt ut på landet. Der mange av oss kommer fra. Her står det en gjeng med ganske tause karer.

Det har seg nemlig slik at en typisk nordmann lett kan bli rød i toppen og klam i hendene hvis han må holde tale. Store forsamlinger er ikke noe for en typisk nordmann. Da er det bedre å ta en pils og snakke mann til mann. Det var Jacob skikkelig god på. Å snakke mann til mann. Slik ble han rådgiver for kongen. Blant annet.

Det er dessuten typisk norsk å ta danskebåten og elske alt som danskene har å by på. Også her var Jacob en pioner. Han mente at et Norge uten union med Danmark ville gå skikkelig dårlig. Nå må det i etterpåklokskapens klare lys innvendes at Jacob ikke hadde bare rett. Men skit på det. Alle som har vært en tur i Danmark vet at vi vanskelig kan klare oss uten.

Hva gjør man for eksempel hvis Norge har fått en verdensmester i boksing og alle er helt fra seg av begeistring? Det er jo litt rart at Cecilia Brækhus ikke kan bokse i hjemlandet. Nå i helgen kunne jeg se løsningen i en reportasje på TV. Jeg kunne se 700 nordmenn som hadde tatt danskebåten til Frederikshavn. Dette er noe av det nærmeste du kan være Norge uten å være i landet, hvis du skjønner hva jeg mener. De 700 satt der og jublet fordi Cecilia hadde vunnet kampen. Dessuten drakk de øl. Mye øl. Det er som sagt en hel del som taler for at Jacob Aalls etterkommere har fortsatt i samme sporet.

Vil reservere seg fra å selge pølser til tjukke kunder

Jeg må innrømme at jeg ofte sluntrer unna VG, men i dag oppdaget jeg noe avisen driver med på humorfronten som heter “Nasjonens Øye”, med slagordet “Bare nesten sant”.

I starten laget jeg en liten kniselyd. Men så ballet det på seg. Jeg fikk frem stadig høyere kneggelyder. Det skjedde etter hvert som jeg skrollet bakover i tid og fant den ene morsomme saken etter den andre. Særlig vil jeg fremheve “Vil reservere seg fra å selge pølser til tjukke kunder”.

Her tar man opp det åpenbart urimelige i at det bare er leger som skal ha rett til å reservere seg mot ting de ikke liker. Det er jo en rekke andre yrkesgrupper som burde få lov til å reservere seg. Av samvittighetsgrunner.

Det mest åpenbare eksemplet er de som jobber i kiosker og gatekjøkken som skulle ønske at de slapp å selge pølser til tjukkaser. Fedme kan jo være et spørsmål om liv og død. Her burde det åpenbart være lov å henvise kundene til en annen kiosk, kanskje til en skrupuløs kar som driver en utsalg lengre ned i gaten.

Nå er dette i og for seg ikke noe nytt. Folk har jo reservert seg til alle tider. Jeg gikk for eksempel en gang på 80-tallet inn i en platebutikk i Sandvika og spurte en fyr i svarte klær og nagler bak disken om jeg kunne få kjøpe den siste LP-en til Paul Simon. Det dreide seg om plata " One-Trick Pony " som jeg hadde veldig lyst på.

- Nei, sånn drittmusikk selger vi ikke, sa ekspeditøren.

Et annet eksempel er en småbruker som Olav og jeg traff ved elven Namsen i Nord Trøndelag. Nå er jeg litt usikker på hva slike småbrukere egentlig lever av, men denne karen hadde i alle fall en av elvas beste fiskeplasser etter ørret utenfor gården sin.

- Hvis jeg gir deg 500 kroner. Og Olav gir deg 500 kroner. Kan vi da få fiske ørret ut dagen, spurte jeg.
- Nei, det går ikke. Vi selger ikke fiskekort, sa bonden.
– Hvorfor ikke?
- Da blir det bare så mye renn på dørene her.

Da dette skjedde tolket jeg svaret som en form for fremmedfrykt. Men når jeg nå tenker gjennom saken på ny, så kan det jo være at bonden rette og slett hadde samvittighetskvaler. Kanskje han mener at det ikke er forsvarlig å drive med turisme i Norge og at vi heller burde sende folk til andre land.

Men da kan det oppstå samvittighetskvaler hos de som jobber i flyselskapene.
- Jeg orker bare ikke tanken på å la deg reise til et land som flommer over at av billig røyk og sprit og se at du gjør skade på deg selv, kan for eksempel folk i flybransjen si.

I så fall blir det nærliggende å holde seg hjemme og se på TV, for eksempel på en fredagskveld. Du vil da kunne komme til å se på Skavlan. Å anbefale en slik løsning kan jeg personlig få problemer med. Jeg vil jo ikke at du skal dø av kjedsomhet heller.

Papegøyen som stilte til valg i Hviterussland

Jeg er en hund etter nyhetsoppslag om dyr. Det har derfor vært en god uke. Best liker jeg historien som gikk verden rundt om en papegøye som stilte til valg i Hviterussland og ble akseptert som kandidat.

Jeg likte også å lese om den skjeløyde løven som var elsket av kongen av Sverige.

Vi må i dag starte med å fortelle om Kanstantsin Zhukouski som er flink med photoshop. Han fikset litt på pass og papirer slik at papegøyen Yasha nylig kunne stille til valg i byen Mazyr i Hviterussland. Papirene ble godkjent av myndighetene.

Yasha hadde lært seg noen nyttige politikerfraser som “Hvor er pengene” og “Jeg vil til Rådhuset”. Hun hadde dessuten pugget slagordet “Yasha er bra”, kunne avisen Mirror fortelle. Mer om saken her.

En helt annen sak er det faktum at løven er dyrenes konge. Hva er da mer naturlig enn at menneskenes konge skaffer seg en løve. Dette høres jo ut som en original tanke. Men slik er det slett ikke. Allerede i 1731 fikk svenske kong Fredrik 1. det for seg at en løve ville vært fint å ha. Etter litt frem og tilbake fikk monarken en levende løve tilsendt. Den kom som en gave fra Algerie og fikk plass i en dyrepark i Stockholm.

Dette kunne jo sikkert gått bra. Men dessverre så er det jo surt og kaldt i Norden og løven døde. Fredrik sendt derfor bud på sin konservator og bestilte dyret utstoppet.

Nå vil jeg bare ha sagt at alle kan ha en dårlig dag på jobben. Det var sikkert ikke lett å stoppe ut en hel løve i 1731. Dessuten kan det jo tenkes at konservatoren hadde dårlig syn. Eller kanskje han pleide å ta seg et glass eller to på jobben. Det kan jo skje den beste.

Et eller annet var det i alle fall som gikk veldig galt, for da konservatoren var ferdig med jobben så fikk kongen overlevert en ganske pussig løve. Særlig kan man legge merke til det kraftige skjeløyde blikket og det litt pussige hånfliret. Jeg syns også at det er verdt å nevne at tungen stikker rett ut som en form for geip. Dette vil jeg mene er en slags kronen på verket, om man kan si det slik. Det ser også ut som om løven har vært hos reguleringstannlegen. Mer om saken her.

Når man snakker om slike ting kan det være fristende å nevne noen festløver som man har møtt, og som ikke har vært helt ulike den svenske monarkens eksemplar. Men det er jo strengt sagt en helt annen sak og ikke noe vi behøver å tvære ut her. Dessuten er det snart helg og all grunn til å ønske lykke til. Med livet. Og ellers.

Et sted mellom tusling og rusling

- Hva går fortest, tusling eller rusling, spør jeg, mens vi gjør oss klare til å utforske Amsterdam.

Vi er på en veldig hyggelig tur sammen med kolleger til Amsterdam i helgen som var. Både Arne og jeg er kjempeflinke til å spise og drikke og skåle og be om påfyll og kanskje ta en runde til og det ene med det andre på en fredag kveld. Den slags tar jo som kjent på kreftene.

Det er dagen etter. Vi har spist en ganske grundig og, vil jeg si, bra gjennomført frokost. Nå vurderer vi å sette bein i byen. Problemet er bare at vi har en mistanke om at Amsterdam er en stor og krevende by. Vi vil jo ikke overdrive heller og begynner derfor å planlegge hvor fort vi skal ta oss frem gjennom gatene.

Noe av det første vi blir enige om er at subbing er uhyre sakte, men at det tar seg svært dårlig ut, så vi dropper det.

Arne bestemmer seg for at rusling går fortere enn tusling. Det er jo ikke sikkert at alle vil være enige i dette, men Arne og jeg er samstemte. Vi blir sånn i starten også ganske begeistret for ideen om å rusle, men så får vi en snikende følelse av at å rusle kan oppleves som litt feminint. Rusling kan lett gli over i spasering og det er definitivt noe som damer driver med. Vi vil jo gjerne fremstå som ganske mandige. (I alle fall Arne som er en gammel bandy-spiller fra Røa). Noen av dere vil kanskje huske Arne fra petiten “Han fikk som fortjent, han fikk barn”

Det oppstår nå en mulighet for å loffe av sted. Loffing er helt klart mye barskere enn rusling. Men på den annen side må vi jo ta med i betraktning at vi utrolig nok er ansatt i landets største arbeidsgiverforening og at loffing derfor lett kan forveksles med å drive dank, eventuelt drive omkring uten mål og mening.
- Vi kunne jo alternativt dilte litt bortover, sier jeg, men det gir liksom ikke helt den samme gode følelsen av å gå foran, vise vei og lede an.

Mens vi tenker hardt og lenge på dette blir avgangen utsatt. Det er ingen skam å ta en kopp kaffe til og kanskje en liten kake som jo er helt vanlig på frokostbordene i utlandet, utrolig nok. Jeg vil særlig anbefale wienerbrød, og de med eplefyll, som er ganske gode.

- Hva om vi rett og slett bestemmer oss for å ferdes omkring i byen, foreslår jeg, men det syns Arne bestemt at høres veldig rart ut. En mulighet er jo å skride eller paradere, men i så fall er vi åpenbart ikke pene nok i tøyet. Det er det lett å være enig i.

Vi begynner nå å slippe opp for muligheter. Jeg foreslår å defilere, men da må noen dø først, og det høres ubehagelig ut. I en slags desperasjon begynner vi å diskutere om å marsjere behøver å skje raskt og være slitsomt, men marsjering krever åpenbart en masse disiplin. Og er det en ting som Arne og jeg åpenbart ikke har særlig mye av denne morgen i Amsterdam, så er det disiplin.

Det er da vi plutselig ser lyset. Eller retter sagt, Arne kommer på løsningen.

- Vi skal ikke bare gå, da, sier han.
- Jo, sier jeg. Det var en god ide. Det gjør vi.

Syk av kjærlighet

Han var trolig syk av kjærlighet. Gutten på nabogården holdt på å bli gal av forelskelse. Han var villig til så strekke seg langt. Meget langt.

Disse følelsene skal vi straks komme tilbake til. Men først må jeg være ærlig å innrømme at jeg har forsøkt å fortelle denne historien en gang før. Det gikk slett ikke bra. Jeg ble stoppet momentant av en redaktør som het Kjell og som kom fra de mer hensynsfylte deler av Sørlandet. Kjell mente at humor kunne man med hell finne andre steder enn nede i møkkakjelleren.

- Denne petiten lukter det dritt av. Vi kan ikke ha møkk i avisen. Du får finne på noe annet, sa redaktør Kjell.

Jeg fulgte hans råd. I mange år har jeg derfor prøvd å holde meg unna ting som det lukter av. Men denne uken kom jeg til å tenke på møkkakjelleren igjen. Det har å gjøre med at det har rast en opphisset debatt om hva bloggere i Nettavisen og andre steder kan skrive eller ikke skrive her i verden. Det er for eksempel slik at hvis man skriver om tabubelagte tema som promp eller nazisme eller noe annet fælt så er det uhyre lett å bli misforstått. Det vil da stå ganske mange nettroll klare til å kaste seg over kommentarfeltene med all den ord-vold som de bare kan komme på. Man blir ikke i godt humør av nettroll. Man blir ikke det.

Det er som man forstår med en viss risiko at jeg tar fatt på dagens tekst. Jeg fant denne historien som ganske ung, da jeg i noen år var kjæreste med Ingrid, et utrolig vakkert menneske fra Asker. Ingrid hadde en mor som kom fra Drangedal. Det er et lite omtalt område med veldig mye skog i Telemark. Her er det nærliggende å komme fra en gård som har utedo. Det gjorde moren til Ingrid. Hun var dessuten svært ung i historien som følger.

Før vi bryter løs bør man vite at utedoer gjerne er plassert i en egen bygning eller i et uthus. Oftest er utedoen i et separat skur i nærheten av bolig, skole eller arbeidsplass. Utedasser er, i motsetning til et vannklosett, ikke tilkoblet vann og kloakk, og avfallet samles opp i en kum, kammer, binge eller bøtte som vanligvis avgir sjenerende lukt. Det er skrevet flere bøker om fenomenet. "Se mer om saken hos Wikipedia her:

Jeg vil også legge til at folk ofte bruker mer tid enn vanlig når de er på utedoer. Utedoer er gjerne forbundet med positive ting som ferie og god tid. Derfor ligger det nesten alltid meget verdifulle ting som gamle Donald-blader, Fantomet og “Alt for Damene”, i sirlige bunker, gjerne tilbake til 1950-tallet. Det er nesten alltid også en katalog fra møbelvarehuset IKEA. På veggen henger det av og til en slags innrammet majestetsfornærmelse i form av bilde av Kong Haakon VII eller Harald og Sonja i uniformer. Jeg nevner særlig dette med Sonja fordi jeg er svak for henne. Se for øvrig den rikt illustrerte petiten " Da dronning Sonja røkte med stive fingre".

Men nå kom jeg vist litt på avveie. Utedoen i Drangedal var et litt større anlegg bygget inn som en del av låven. Hele seks personer kunne sitte på rekke og rad å gjøre sitt fornødende samtidig. Herrer og damer var skilt fra hverandre med en lettvegg. Det er jo en forordning som er lett å forstå. I alle kulturer gjør vi forsøk på å holde jenter og gutter fra hverandre. Med vekslende hell vil jeg si.

Det som skjedde på denne gården i Drangedal var at jenta ble klar over at gutten fra nabogården var forelsket i henne. Jeg fikk ikke helt tak i hvordan hun viste dette, men det har i for seg ikke så stor betydning for resten av historien.

Nabogutten passet på å gå på do samtidig med jenta. Han sto sikkert på lur og løp frem akkurat i det riktige øyeblikket, smatt inn døra og satte seg på et av setene på herresiden. Nå vet jeg ikke hvordan jenta fikk mistanke om at nabogutten drev og spionerte på henne. Det kan tenkes at hun hørte lyder. Eller det kan tenkes at hun bare følte det på seg. Uansett så fikk hun det for seg at nabogutten drev og kikket på rumpa hennes, mens hun satt på do.

Jenta ga åpenbart blaffen i at det luktet stramt fra møkkakjelleren under låven. Hun bøyde seg, stakk hodet ned i dassen og kikket bortover mot herresiden. I samme øyeblikk gjorde gutten nøyaktig det samme fra sin side. Også han sto med hodet rett ned og kikket forventningsfullt bortover.

Slik ble de stående å se på hverandre. Det var ikke lett å finne på noe å si. Sånn med det samme. Gutten følte likevel at han måtte si et eller annet. Det var ikke lett, men så kom det:
- Du vet ikke hvor mye klokka er?

Å være kvinne er som å drive småbruk

- Å være kvinne er som å drive småbruk. Det er alltid noe som krever stell, sier Linn. Hun står utenfor spa-butikken og ser på noen riktig smertefulle hjelpemidler som man kan ta i bruk for å fjerne hår på leggene.

Jeg har nesten ikke tid til å høre hva Linn sier for jeg haster fort forbi. Jeg var nemlig sammen med Linn og noen andre kolleger i Son sist uke. Her har de et langt fremskreden spa som ligger med den største selvfølgelighet på noen svaberg i ytre Oslofjord. Det virker som om stedet tar skarpt avstand fra all den snø og is som nå fyller opp verden utenfor vinduene.

Jeg må innrømme at det slett ikke føles naturlig å stå mellom 15 minusgrader og tenke intenst på badeliv. Klokken er litt over syv om kvelden. Seminaret går mot slutten. Om 50 minutter starter middagen. Her kommer nå et ord jeg liker godt: «I mellomtiden». Merk deg, det.

“I mellomtiden” er et grovt underkjent fenomen i Norge. Folk kan finne på å bruke denne tiden til å henge og slenge rundt i sitt eget liv. De kan henge og slenge og ikke gjøre noe som helst av verdi. Man venter seg jo ikke så mye av mellomtiden. Men når forventningen er lave blir lykken desto større hvis man velger å hoppe i det.

Min plan er å lande i bassenget. En utfordring med mellomtiden er at man lett får lyst til å løpe gjennom den. Problemet er bare at det kan ta seg riktig dårlig ut å løpe i et spa-anlegg. Det har sammenheng med at en rekke kvinner og menn med vellykket utseende har iført seg en slags munkeaktig bekledning som de skrider avdempet rundt i. Det er absolutt ingen som løper. Spa er en verden med sakte bevegelser i sin formålsparagraf.

Dette spa-anlegget i Son er dessuten organisert på samme måten som flyplassen på Gardermoen. Det er åpenbart noen sterke krefter i Norge som mener at det siste du bør gjøre før du forlater landet er å kjøpe deg noen dyre kremer til å ha for eksempel i ansiktet. Når du kommer ut av sikkerhetskontrollen på Gardermoen og tar til høyre så ledes du derfor rett inn i et sterkt behov for kremer.

Slik er det også i Son. Som uerfaren mann er det da nærliggende å flyte på det lille man har av erfaring fra Gardermoen og bare gå rett forbi spa-butikken. Man har jo dessuten dårlig tid. Som nevnt. Å komme seg inn i det digitaliserte garderobeskapet krever også tid, og når det i tillegg viser seg vanskelig å finne ut av forskjellen på kaldt og varmt vann i den raffinert designede dusjen, er det fort gjort å bli veldig fokusert på at mellomtiden er en tid det er lite av. Det er da lett å glemme en helt avgjørende detalj som håndkle.

Når man står i dusjen og er blitt veldig våt og spør en av de andre spa-deltagerne på herresiden om hvordan de fant håndkleet, så viser det seg at de rutinerte karene har gått den ruta man skulle gått, gjennom butikken og plukket opp håndkleet sitt der.

En av de andre spa-deltagerne henger igjen håndkle på en knagg. Det er rødt og veldig fristende å stjele. Eller retter sagt “låne” til en rask tørk. Mens jeg står der med mine skitne tanker kommer mannen som eier håndkleet inn og da blir jeg meget rød i fjeset.

Jeg vil nå gjerne få understreke at jeg ønsker å virke beleven, ja til og fremstå som ganske verdensvant. Å beherske et spa-besøk burde være min minste kunst. Bare så det er sagt. Jeg vil her og nå få utrykke takknemlighet overfor de karene i herregarderoben i Son, som torsdag, klokken ti på åtte om kvelden, ble vitne til at jeg tørket meg med en pent brukt boksershorts.

Det var ingen som sa noe. Det er bare en ting å si om dette: Tusen takk!

Baards petiter

Følges av 18 medlemmer.

Baard Fiksdal har skrevet morsomme tekstsnutter – petiter – siden 1985. De har vært i Dagbladet, flere lokalaviser, Næringslivets Ukeavis, Horisont, Alt om Fiske, Nettavisen og andre publikasjoner. Mer om sonen

Origo Baards petiter er en sone på Origo. Les mer
Annonse