Viser arkivet for stikkord utsira

Johannes siste dag

Til glede for nye lesere:
Halvannen time med ferge fra Haugesund ligger en gråsvart stein i havet som heter Utsira. Her har Johannes drevet landhandel i over 40 år. Men en søndag bestemte han seg brått for å stenge dørene for godt.

Noen få hundre mennesker danner landets minste kommune på Utsira. De er kjent for å gi mest i TV-innsamlinger og være de første til å ha valgresultatet klart når Norge velger Storting og slikt. Ellers i året bedriver de en tålmodig kamp mot alt vannet som nesten alltid kommer hastende med vinden fra hav og himmel.

-Dere var heldig med været. Regnet kommer ikke vannrett i dag, sier Johannes, når vi drypper inn i bua hans og setter oss til tørk mellom en halv kasse epler og tre saloflasker på opphørssalg. Vi er i ferd med å få en av sommerens sterkeste opplevelser. For guttungen har nettopp blitt syv år og har aldri handlet hos andre enn Rimi og Kiwi.

Johannes er lang, mager og lutrygget. Han dukker ned bak disken, frister med godter, veier opp epler, skriver tallene i rekke og summerer før han slår beløpene inn på kassen, sveiver og lar skuffen sprette opp med et blått pling. Etterpå blir det så stille at våre epleknask kan fylle rommet fra vegg til vegg. Luktene fra maling og terpentin og tjære, blander seg med garn, fiskeredskaper, grønnsaker og brød som hele eller halve må bestilles dagen før. Langs veggene henger falmede svarte og hvite bilder av kvinner med kyser som legger sild i tønner og menn som drar levebrødet opp av havet.

-Skal du stenge for godt, spør jeg forsiktig. Ja, jeg bestemte meg i går etter kirketid. Det er best å gi seg, mens man har helsa, sier Johannes. En av naboene kommer for å kjøpe lyspærer og motorolje. Du bestemte deg brått, sier hun. Johannes lar ei filla rotere langsomt over noe tenkt støv på disken. Regnet trommer kraftigere der ute. På trappa har noen sauer søkt ly. De breker, klagende. -Er du lei deg, spør sønnen min. -Vil du ha et eple til, svarer Johannes.