Viser arkivet for stikkord tyveri

The Times They Are A-changin

En direktør jeg kjenner mistet sitt vinduskontor og måtte flytte inn på et ombygd og noe svakt belyst lager og for å ha kontor der. Man kunne her komme til å tro at mannen ville mislike utviklingen. Isteden tok han det positivt: – Jeg kaller det Grotten, en slags æresbolig, sier han.

Vår evner til å takle forandringer er ujevnt fordelt: Jeg må for min del innrømme at jeg hater forandringer. Det har jeg alltid gjort. Dessuten er det slik i min alder at de fleste varsler om forandringer er dårlige nyheter. Jeg er tilhenger av repeterende lykke. Det vil si at jeg gjør det samme om og om igjen. Jeg har for eksempel en veldig liten gummibåt som jeg kjører mye frem og tilbake. Dette livet går som en klokke.

Min gummibåt og jeg gjør omtrent det samme hver gang. Jeg lemper den opp på biltaket, drar ut til Landøya i Asker og kjører så ut til noen holmer i nærheten for å stå der å fiske en torsk eller fem. Etterpå drar jeg glad og fornøyd hjem igjen og lemper av gummibåten i hagen.
Hvis man zoomer inn huset vårt fra verdensrommet ved hjelp av Google Earth vil man få et satellittbilde av hagen vår og se at min trofaste gummibåt står lent opp mot husveggen. Slik har den stått i mange år.

Nå vet jeg jo av erfaring at folk kan finne på å stjele de mest overraskende ting. Sinnataggen i Frognerparken og Madonna i Munch-museet, for eksempel. Sånt skjer. Men at noen skulle føle en dyp trang til å liste seg inn i løpet av nattens såkalte mulm og mørke, for å stjele min gummibåt, det må jeg si kom som en stor overraskelse.

Det var grytidlig mandag morgen. Jeg sto i hagen med munnen åpen. Først trodde jeg at det var min kones store administrative kapasitet som hadde spredd seg ut i hagen. Min kone kan uten forvarsel finne på, helt av seg selv, at noe eller noen enten trenger en grundig vask eller bør ryddes vekk. Men etter å ha lett noen runder rundt huset og dessuten vekket min kone, måtte jeg se sannheten i øynene.

Mandag formiddag dag la jeg ut bildet av gummibåten på Facebook for å få så mye sympati som mulig. Jeg var ganske lei meg på denne tiden. Her vil jeg særlig få rette en takk til Anita og Anne Gro og Eva som alle bidro til å holde humøret oppe i en vanskelig tid. Takk også til Tore på jobben for interessante teorier om hva tyvene kommer til å bruke gummibåten til, samt mine bekjente fra sikkerhetsbransjen som forteller at 70.000 mennesker i Vilnius lever av et bruktmarked som henter mye av varene sine fra Norge.

Tirsdag syklet jeg til Asker og Bærum politikammer som jeg må få understreke er et av landets største og mest moderne politikamre. Det er ingen kø i politivakta. Jeg får slippe til med det samme. Politikammeret har dessuten investert i såkalt EDB-utstyr siden sist jeg var der i midten av 1980-åra for å anmelde en stjålet sykkel. Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvor lang tid det vil ta i våre dager å anmelde tyveri av en gummibåt. Det er jo ikke godt å vite. Jeg mener, det er jo tross alt en fem, seks opplysninger som skal ned på papiret (kladd). Også skal opplysningen digitaliseres, skrives inn i EDB-maskinen. Siden jeg selv skriver med to fingre har jeg høy toleranse for denne metoden. Det er jo ikke alle som kunne velge touchmetoden som valgfag i ungdomsskolen, ei heller som har hatt ambisjoner om å bli en rasende dyktig sekretær. Jeg liker jo dessuten som sagt ikke forandringer, og føler at det er noe trygt og godt over at lovens lange arm og fingre bruker nesten en time på å få registrert forbrytelsen. Her må det i rettferdighetens navn nevens at politimannen måtte ringe brukerservice to ganger fordi det viste seg vanskelig å printe ut papirene, og det gikk med en hel del tid til denne operasjonen.

På onsdag grudde jeg meg litt til å ringe forsikringsselskapet. Dette fordi jeg regnet med at en rekke skjemaer skulle fylles ut, og jeg var litt usikker på noen detaljer hva gjelder gummibåtens merkenavn og type. Jeg ventet til etter lunsj med å ringe. Det er alltid lurt å møte tidkrevende utfordringer på full mage.

Stor var derfor overraskelsen da forsikringsmannen brukte bare to minutter og 30 sekunder fra han tok telefonen til saken var ferdigbehandlet og jeg hadde fått bekreftet at erstatningen kommer inn på konto om fire dager.

På toppen av det hele har en kar på jobben (Rune) tilbudt meg å kjøpe en brukt gummibåt til halv pris. Jeg skal hente den på Vippetangen på søndag. Det skal vist nok være en bedre båt enn den jeg hadde. Det er nesten så jeg begynner å like forandringer.

Bob Dylan sier det slik:
“For the loser now
Will be later to win
For the times they are a-changin.”