Viser arkivet for stikkord sportsfiske

Bader med bjørner

Det startet med at Hans Christian fant en diger ruke med bjørnebæsj. Den lå midt på stien og var fortsatt varm og dampende.

På våre fisketurer har frykten for bjørn steget og sunket gjennom årene. Sommeren 2008 satte vi ny høyderekord. Det skjedde i Lierne, nord i Trøndelag, på den ukentlige gutteturen der vi jakter på stor ørret. Nå må jeg med en gang få lov til å fortelle om problemets kjerne: La oss kalle ham Pål, siden det er det han heter. Pål har langt fremskreden bjørneskrekk og varige svekkede sjelsevner til å gjøre noe som helst med sine følelser. Likevel har vi lokket og direkte lurt ham med til det ene konsentrasjonsområde for bjørn etter det andre rundt omkring i Norge.

De røde varsellampene begynte å blinke hardere i 2007. Like ved Lierne, på svensk side av grensen, ble en kar drept av bjørn, mens han satt på utedoen på hytta. Ikke lenge etter ble en norsk jeger skambitt av en bjørn i det samme området. Etter å ha finlest slike detaljer i en rekke norske aviser, kan man si at det slett ikke var verst at Pål ble med på tur til Lierne i fjor.

Vi hadde som sagt bare vært noen minutter på fisketur da hans Hans Christian fikk sin nær bjørneopplevelse. Dermed ble det naturlig nok en hel del diskusjon om hvordan bjørnebæsj egentlig ser ut. Vi er enkle sportsfiskere med svake zoologiske kunnskaper, og jeg mente øyeblikkelig at det kunne være noen kuer som hadde fått litt rar mage etter å ha gått på fjellkost i ukevis. Den teorien slo dårlig an. Pål var på stigende angst. For å si det mildt.

Dagen etter dro Kjetil for å hente nøkler til en hytte som ligger i Blåfjell, ikke langt fra noen hemmelige ørretvann. Om Kjetil bør man vite at han er imponerende fylt av stor mengder muskler og er dekket av så mye hår rundt omkring på kroppen at det ikke er unaturlig å tro at han er direkte glad i bjørner. Han kan finne på å drømme om å dele hi med en bamse hvis sjansen byr seg.

Kjetil spurte hytteeieren om de hadde sett bjørn i det siste. Kjetil pleier og spørre om slikt. Nå fikk han et langt foredrag om hvordan bjørner har brutt seg inn i garasjen til folk, veltet søppelkasser og gjort mye annet hærverk. For tiden gikk ikke bygdefolk på blåbærtur en gang uten å ta med seg børse, fortalte gubben og la til at det sannsynligvis rusler ei binne med unge, rundt omkring i området.

Etter dette steg stemningen på turen. Pål begynte nå å fiske så nær veien som mulig. Teorien er at biltrafikk virker litt avskrekkende på bjørn. Alternativt kan man synge litt høyt og falsk når man er ute og trasker i marka. Eller man kan svime rundt og være både naivt og godtroende slik jeg har for vane. Det hører dessuten med til denne historien at det var uhyre varmt, nærmest en slags tropesommer, som gjorde fisket svært vanskelig og ganske spesielt. Vi utviklet et slags fisk- og badkonsept. Det vil si at når man er kommet frem til kulpen og har prøvd oppriktig å lure ørreten på kroken, i la oss si en halv times tid, men ikke fått en dritt, så er det en ærlig sak å få lyst på et bad. Slik gikk det til at jeg fire, fem ganger om dagen kledde meg kliss naken og hoppet ut i.

Det var 25 grader i vannet og helt fantastisk. Jeg lot meg føre med strømmen, dykket ned i krystallklart vann, svømte inn under fosser, utforske gjettegryter på bunnen og var i det hele tatt så badeglad som jeg aldri før har vært på fisketur. Det var etter en slik badeseanse at sjokket kom.

La oss si at du veier ca 200 kilo og er kledd i meget tykk pels i 30 varmegrader. Hvor ville du da søkt tilflukt? Jeg har gått noen timer inn til en imponerende foss, har fisket og badet og er jeg på vei hjem. Fordi det er lav vannstand i elva, er det ca en meter høydeforskjell opp til elvebredden i en lang, smal kløft. Her ligger en slags naturlig trapp fra elva og opp til elvebredden. Trappa består av to store flate steiner. Jeg kommer rundt svingen og får se det våte avtrykket av en bjørnepote midt på den ene steinen. Mens jeg står og ser på så fordamper avtrykket. Bjørnen må ha vært der for bare noen sekunder siden, hørt meg komme og har stukket til skogs. Bjørner er nok mer redd for mennesker enn vi er for dem, tenker jeg fascinert og rusler fornøyd hjem til hytta.

For Pål er Lierne nå dessverre blitt et skjellsord. Jeg lokker med at det er gode muligheter for å ta en ørret på to kilo, men det nytter ikke. Bjørnefrykten er blitt for sterk.