Viser arkivet for stikkord roma

Kamelmannen

På flyplassen i Roma skal far passe på sin egen datter på seks eller syv år. Far har påtatt seg ansvaret for underholdningen. Det går utrolig dårlig.

Jeg drikker kaffe og spiser en smultring med mye sukker på. Jeg venter på at flyet skal gå. På nabobordet sitter en mann i dyr dress. Han er norsk han også. Vi skal med samme fly. For øvrig har vi ikke så mye til felles. Det vil jeg bare ha sagt.

Det er åpenbart kjedelig å sitte slik og vente på et fly som det er riktig lenge til skal ta av. Derfor syns far at han må fortelle en vits til jentungen. Han forteller den slik:

“Det var en gang en mann som kjøpte en brukt kamel i Marokko. Han prutet og sto på og fikk til slutt tilslaget. Mannen tok med seg kamelen ut på gaten, satte seg på ryggen til dyret og prøvde å ri av sted. Men kamelen nektet å gå. Da gikk mannen tilbake til selgeren og sa: -Kamelen rikker seg ikke av flekken.

Da sa selgeren (på gebrokkent norsk):
- Det ikke vara noe problem. Bare rygg kamelen inn i verkstedet her. Nå legger vi bare ballene til kamelen på ambolten her, også deljer vi til med en hammer. Selgeren deljet til. Kamelen satte i et skrik og løp ut som et olja lyn.
- Hvordan skal jeg klare å ta igjen kamelen, sa mannen.
- Det ikke vara noe problem. Bare rygg inn i verkstedet her og legg deg på ambolten, sa selgeren."

Etter at far har fortalt denne vitsen til sin datter forsøker jeg og se om jentungen ler eller på annet vis gir inntrykk av at det er morsomt. Det kommer ikke en lyd. Null reaksjon. Like etter på kommer mor i familien tilbake til bordet og etter det blir det ikke fortalt noen flere vitser.

Frykt i Romas gater

Frykten for å miste setter klørne i meg. Det dreier seg om det mest dyrebare jeg har. Mine døtre.

Vi går rundt i Romas gater. Dette er regnet som en av verdens farligste byer. Det er pinse og langhelg og hektisk liv som glir over svarte brosteiner og inn i det ene trange smuget etter det andre. Døtrene mine på 14 og 16 år vimser. Snart hit. Snart dit. Det er ikke lett å passe på dem. Jeg gjør så godt jeg kan, mens de hopper inn og ut av butikker.

Varmen fyller den gamle by, og menneskene glir som elver i en uendelig strøm som bølger og bukter seg i et pulserende kaos. Her er det lett å bli slukt og bli borte. Er det en mulig kidnapper som henger der borte på hjørnet? Og de smellvakre italienske ungguttene. De som står der og røyker og tar seg ut og ler og ser stjålent på oss bak mørke solbriller. Har de skumle hensikter. Hva kan skje?

Jeg har passet på jentene siden de var små. Men nå går tiden stadig fortere og fortere. De er definitivt ikke småjenter lenger. Ungdomstiden er her, kort og heftig, som en vakker parentes i livet. Men det er mange farer. Det gjelder å passe på. Så da gjør jeg det. Passer på.

Romas butikker er et eventyr for unge jenter. Jeg følger etter så godt jeg kan. Men så, på et hjørne gjør jeg en tabbe. Jeg går inn for å kjøpe is. Mango og sitron. Den aller beste. Og når jeg kommer ut igjen er jentene søkk vekk.

Hvordan man klarte seg i store byer før mobilen ble funnet opp vet jeg ikke. Jeg ringer Kaja. Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten. Jeg sender SMS til Frida. Det er helt taust. Jeg setter meg på en kirketrapp og ser opp på et bilde av Jesus. Jeg sitter midtveis Korsgaten som strekker seg fra Piazza del Popolo til Piazza Venezia.

Det er jo ingen grunn til å bli urolig, sier jeg til meg selv. Det får da være måte på å være hønepappa. Ingen panikk. Ikke ennå.

Tiden går veldig sakte når man er urolig. Jeg venter. På et livstegn. Ingen ting skjer. Endelig kommer en SMS fra Frida. Hun er i en butikk. Hun trenger meg. Endelig.

Jenta skriver: – Kan du komme nå? Til kassen.