Viser arkivet for stikkord revolusjon

Revolusjonen kom snikende

-Anne Gro er et mye større menneske enn meg, sa min kone. Det var like før jul og jeg burde ant at en revolusjon var i ferd med å snike seg inn i livet vårt.

De fleste diktaturer blir veldig overrasket når de blir styrtet. Her har man sittet for eksempel i Tunis eller Egypt og hersket så eneveldig og flott i årevis, men plutselig en dag er det liksom ikke bra nok det man har å tilby. Også hjemme hos oss har det vært krav om reformer.

En ting er at kone og barn maser om å få sin egen PC eller flere nye hvite møbler eller godterier eller lov til å være lenge oppe om kveldene eller noe. Der har man vært villige til å komme opposisjonen i møte. Dette vil man gjerne fremheve: Man har vært direkte ettergivende i en rekke saker. Men på et punkt har man vært steinhard: Alle krav om en hundevalp eller kattunge har man slått brutalt til jorden. Både sikkerhetsrådet og overvåkningspolitiet i huset har hatt stående ordre om å overvåke alle tegn på at et kjeledyr kunne komme i nærheten av oss.

Det kom derfor helt uventet at Anne Gro eller Rosa Luxemburg, skulle komme til å spre helt nye tanker og farlige ideer i vårt velregulerte og veldrevne samfunn. Anne Gro hadde med overlegg latt sin katt bli gravid under en ferie på Sørlandet, fordi, som hun sa, at barna skulle få den flotte opplevelsen det er å få en haug med kattunger i huset. Slik gikk det da også. Hele nabolaget strømmet til for å være betatt av de søte små nøstene.

Også vi ble fanget. Under et juleselskap satt vi i et slags kollektivt gledesbad av myket og fortryllelse. Vi var sikkert også bløtgjort av høytidens krav om ettergivenhet. Man får unnskylde seg med det.

Før man går videre i denne historien vil man advare alle som sysler med tanker om å gjøre revolusjon. Hvis du styrter for eksempel en eneveldig konge vil du like etterpå få en ny keiser Napoleon isteden, og han kan finne på å føre en haug med kriger og gir seg ikke før han kommer til sitt Waterloo. Deretter må diktatoren sendes til St. Helena for å dø.

Katten Siesta kom inn i vårt liv på julaften 2009 og har siden tatt over hele huset. Den nye sjefen bryter alle uskrevne regler. I vårt hysterisk, hygieniske skrekkvelde av et hjem skulle man for eksempel tro at hvis noen la seg til og røytet midt på spisebordet så ville alle og en hver bli sjokkert, men neida, når nusselige Siesta gjør de groveste ting, da blir det bare litt ”huff da” som reaksjon. Hvor er giljotinen når du trenger den?

Verre var det at man i mars i fjor begynte å klø veldig i øyne, nese og svelg. Det klødde og rant i flere måneder. Men ingen andre enn undertegnede syntes at den åpenbare katte-allergien var noe problem. Siden det ikke var noen støtte å hente følte man seg tvunget til å oppsøke fastlegen og klage i sin nød. – Det er klart du er allergisk, sa legen og tilbød seg å snakke med barna slik at katten måtte flytte ut. Vi avtalte time for dette. Som Karl Marx ville sagt: Historien går med sikkerhet mot undergangen og en ny verden vil komme.

Min yngste datter, som er kattens øverste beskytter, sa seg villig til å bli med til legen. Det var en tidlig morgen. I bilen på vei til legen sier jenta: – Du pappa, kan jeg få lov til å snakke med den legen på egen hånd, uten at du blir med inn? – Ja, sa jeg litt tafatt, og stolte på legen.

Jeg satt alene på venterommet hos legen. Min datter ble der inne mistenkelig lenge. Etter 20 minutter burde jeg ant uro. De to kom ut. Arm i arm. Min lege, den forrederen, hadde tatt en blodprøve av meg som ikke viste noen tegn på katte-allergi. Det faktum at slike prøver lett tar feil har min datter og legen hoppet elegant bukk over. Isteden ble alle enige om at vi ikke har noe problem.

Blant de ting jeg nå lenge har vært mest redd for i livet mitt er en sofa. Den står midt i stuen. Sofaen er litt lodden og fungerer åpenbart som magnet og oppsamlingsplass for alt som kan spre allergi. Derfor kjøpte jeg en grønn og hvitstripet solstol til 49 kroner som man vanligvis bruker på badestranden, men som jeg benyttet for å kunne se på TV. Jeg satt i stolen i et halvt år. Og jeg syntes veldig synd på meg selv.

Solstolen var dessuten ubeskrivelig ubekvem og litt klam, men jeg kom ikke på noe bedre løsning. Alternativet var å flytte på hybel. Det ble sommer og det ble høst. På tampen av 2010 følte jeg liksom en liten antydning til bedring. Det klødde ikke lenger. Slik er det jo med alle store omveltninger. De kommer ofte snikende. Man venner seg til det nye og lever med det. At man nå frykter pollen-sesongen er en helt annen sak.