Viser arkivet for stikkord matorgie

Lang kvelds ferd mot sammenbrudd

Til glede for nye lesere vil man gjerne fortelle følgende historie:
Klokken var seks da veldig mye begynte. Først kom en kelner og spurte om vi ville ha champagne. Siden jeg skulle på jobben dagen etter, og har flere barn å forsørge, sa jeg nei takk og viste en form for måtehold. Derfor tok jeg bare en ganske liten og svært tørr sherry sånn i starten, og tenkte at jeg kunne jo kjøre bilen min hjem. Det gikk fint i flere minutter. Men så kom en kar, som heter Thomas, og spanderte noe de kalte for kokkens bord.

De neste syv, åtte timene ble en kavalkade av mat og drikke. Hver gang en ny rett kom på bordet helte de opp vin som passet spesielt godt til blekkspruten, eller skogduen, eller den italienske skinken, eller havabboren som samme morgen var fløyet inn fra Middelhavet, eller kalvefileten, eller kveita, eller osten, eller kaken og sitronsorbeten, eller sigarene, eller kaffen, eller hva det nå var alt sammen.

Klokken åtte planla jeg å ta toget hjem. Jeg hadde mye pliktfølelse på den tiden. Vinen var jo dyr, så jeg drakk glassene tomme. Men hele tiden kom det nye glass med rare navn. Etter fire, fem timer ga jeg helt opp. Jeg var fortsatt høflig, men flere glass passerte uten at jeg rakk å se bunnen.

Mot slutten kom en kelner og begynte med noe de kalte for blindtesting. Det besto i å helle lysebrune og blanke vesker opp i runde glass, og så skulle jeg gjette hva det var med tungen. Jeg gjettet på Frankrike, men så var det Irland, og alle lo en hel masse.

Mot slutten av kvelden ble det mer og mer klart for meg at det ville bli alt for krevende å toget hjem. Det er i seg selv en litt lei avgjørelse å ta for man mener jo prinsipielt at drosje er dyrt. Men slik forholdene nå var så hadde man intet valg. Man tok drosje hjem og sov en bitteliten stund.

Om morgenen måtte jeg ringe til sjefen å si at en ekstremt lokal snøstorm hadde snødd huset inne og at jeg måtte vente på noen som kunne grave oss ut. Litt senere på dagen oppdaget jeg at det går an å ta bussen til jobben fra der jeg bor.

Deretter oppdaget jeg at noen hadde stjålet bena mine. Jeg kan se at de er der, men de er liksom ikke der likevel. Nå sitter jeg og er veldig følsom på jobben, og lar livet passere i revy, som det heter.