Viser arkivet for stikkord kjærlighet

Er din kjærlighet forgjeves?

Er din kjærlighet forgjeves? Slike spørsmål kan man jo komme i skade for å stille på et kjøpesenter en lørdags formiddag like før jul.

Mannen ser ut som om han når som helst kan finne på å bryte ut i en kondolanse. Vi står der mange skilsmisser begynner, i et sant helvete av et kjøpesenter på en lørdag formiddag. Det er all grunn til panikk.

Før vi går videre i denne historien vil jeg minne om en PR-kampanje som flyselskapet SAS nylig har kjørt i norske medier. SAS vil fortelle oss at selskapet er så punktlig at du ikke risikerer å komme for sent hjem og å gå glipp av de viktigste begivenhetene i livet. I en av annonsene er det bilde av en pen dame som er på rockekonsert under overskriften: Fortsatt VILL, VAKKER og VÅT.

Her må jeg skynde meg å fortelle at det har regnet ubehagelige mye de aller fleste dagene i november når jeg har syklet til jobb. – Jeg er i alle fall VÅT, tenker jeg, mens jeg tråkker av sted.
Når man har rundet 50 år er det selvsagt lett å fokusere på begrensningene i livet. Sist helg var det for eksempel cupfinale på Ullevaal Stadion. – I dag er vi alle fra Ulsteinvik, sa jeg med en gang jeg sto opp og begynte å heie på Hødd, som ganske sikkert ville tape. Det er nemlig ofte slik i Norge at mange av oss vet hvordan det føles å være bitteliten og møte overmakten.

Eller kvinnen i ditt liv, som det også kan hete. Her vil jeg presisere at jeg ikke har noe i mot sterke kvinner. Det er bare det at mange slike damer har hva jeg vil kalle et betydelig administrativt overskudd. Etter at damen har administrert seg selv på jobben, og fått full kontroll over barnas aktiviteter, deres tilstøtende omgivelser, samt hvordan alle ting skal være hjemme, så er det selvsagt plenty med overskudd igjen til å bestemme hva mannen skal drive med når han ikke har søkt tilflukt på jobben.

Nå må jeg i rettferdighetens navn fortelle at det også finnes kvinner som elsker fotball. På mandag traff jeg flere slike som hadde heiet så mye på Hødd at det hørtes ut som om de nå kunne ta seg jobb i en sextelefon. Jeg nevner dette fordi også unntakene er viktige å få med seg her i verden.
Av alt man har lært seg å frykte er IKEA det verste. Her tauer kvinner med seg sine menn inn i en labyrint som er spesialdesignet for at du aldri skal komme ut igjen, men må gå og gå i evigheter, nærmest på tomgang, for å finne veien ut og tilbake til livet.

De fleste oppdager vel også at det fins en slags ondskapens akse som strekker seg mellom IKEA, Smart Club (Slependen) og Sandvika Storsenter. Den som engang er blitt pint i det jerngrep som kjøpesentrene tilbyr kvinner, vet at man bare har å dilte med. Som lam til slaktebenken. Eventuelt som en gris, hvis man synes at det er en mer passende beskrivelse.

Noe av det mest uforståelige er å bli tvunget til følge med mor og to døtre som kjøper sko og klær i en uendelig serie med nærmest helt like butikker som gir meg en følelse av å delta i et bilde av Pushwagner. Det kan for øvrig ikke være helt tilfeldig at kunstneren har tatt navn etter en handlevogn, men det får nå være en sak for seg.

Slik kan man komme til å sitte på en benk i et kjøpesenter og se på andre menn som også henger meningsløst rundt og venter på kvinner. Noen er tynne og i god form, mens andre får meg til å lure på hvor langt unna vi er kjøpesenterets hjertestartere, som jeg vet er flittig i bruk nå før jul.

Jeg sitter slik og ser på en veldig tykk mann som har fått i oppgave å passe på posene. Det er han som jeg tror når som helst kan finne på å kondolere. Mannen har tunge folder under øynene som får ham til ligne på en blodhund i en statistrolle sammen med Cruella de Vil i “101 dalmatinere”.

Det må være lov å anta at denne mannen en gang har elsket en versjon av Cruella de Vil som nå kommer som en fullrigger ut av nærmest motebutikk, og jeg kan høre av det dype sukket at dagens shopping bare så vidt har startet. Vi veksler blikk. Vi gjør det, slik skipbrudne menn på en flåte vil gjøre det, mens de ser haifinner nærme seg i et uendelig stort og nådeløst hav.

Man finner det her helt på sin plass å sitere følgende:

Is Your Love In Vain?
Do you love me or are you just extending goodwill?
Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?
I’ve been burned before and I know the score,
so you won’t hear me complain.
Will I be able to count on you, or is your love in vain?
Bob Dylan

Brennende kjærlighet

Tid har de mye av, de tre godt voksne karene som hver formiddag tar med seg sine følelser og behov og kjører inn til Oppdal sentrum for å handle på Ica-butikken.

Herrene kommer i hver sin bil. Det kan jeg se, siden vi kommer nærmest samtidig frem til parkeringsplassen og stiller opp bilene våre. Jeg kan se at gubbene er på nikk med hverandre. En av dem har samme type ryggsekk som Ludvig i Flåklypa-filmen. Han røyker dessuten rullings, går i kofte og virker brukbart fornøyd med livet.

Nå må jeg skynde meg å fortelle at Oppdal har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Dette har å gjøre med at jeg bodde syv viktige ungdomsår i Kristiansund og kjenner at blodet bruser bare jeg kommer i nærheten. Oppdal er dessuten ei vakkert bygd på fjellet som ligger slik til at det passer med en stopp for å handle en lettvint middag på Ica. Jeg har planer om å kjøpe en halv kylling, potetsalat, to rundstykker og en ananas-brus fra Sylte.

Butikken er nesten tom for kunder. Ute høljer regnet ned. Det er ikke mange som er ute og farter i dette været. Det er dessuten flom i elva på grunn av alt regnet. – Flere broer er blitt ødelagt i natt, hører jeg at kjøpmannen, som sitter i kassa, forteller til en kunde. De gamle mennene hører dette de også, men de ville ikke stoppe for å delta i samtalen. De sier bare fort hei og går målbevist innover i lokalet. Jeg følger etter.

Slik kommer vi frem til delikatessedisken og stiller oss opp i en kø på fire personer. Jeg står bakerst. Bak disken troner en dame i en hvit frakk som det står Gilde på. Ordet matrone er et ord jeg ikke bruker så ofte. Det må jeg innrømme. Men i dette tilfelle må jeg gjøre et unntak. Jeg får nå raskt en mistanke om at de tre karene foran meg er noe over gjennomsnittlig begeistret for betjeningen.

Matronen står med et stort smil inne i en sky av lyst, bølgende hår og snakker om både det ene og det andre med knallrød farge på leppene. Hun er i størrelsen ekstra large. Jeg tror karene foretrekker henne så stor som mulig. Dette kan jeg selvsagt ikke vite helt sikkert. Men det virker slik.
Herrene har som sagt veldig god tid. De vurderer både det ene og det andre pålegget. Kjøper noen få skiver roastbiff her, og en dæsj rekesalat der, og kanskje en liten bit av osten der borte. Det gjelder å ikke kjøpe for meget, for man skal jo innom i morgen også.

Jeg venter. Jeg gjør det. Jeg har ingen ting i mot at livet mitt tar litt tid. Nå blir det endelig min tur.

- Jeg skulle gjerne hatt en halv kylling og potetsalat, sier jeg.
- Du vil ikke heller har litt brennende kjærlighet da, spør matronen.
- Hæ, hva er det for noe, sier jeg.
- Det er stekte bacon-biter og gressløk som er blandet inn i lun potemos. Jeg har laget det helt selv, nå nettopp, sier damen.
- Hvor mye syns du at jeg trenger?
- Tre hekto, kanskje.
- Jeg tar fem hekto, sier jeg og får utlevert en solid porsjon brennende kjærlighet.

Etterpå sitter jeg i stillheten inne i bilen. Jeg spiser sakte med en hvit plastgaffel, mens regnet legger seg som en grå og myk gardin over frontruta. Bacon-bitene er passe hardt stekt og deilig krydret. Jeg tror jeg kommer til å stoppe på Oppdal en annen gang også.

Som 20 kopper kaffe på 10 sekunder

Kjærlighetssorg er som å drikke 20 kopper kaffe på 10 sekunder. Du blir veldig våken og du får veldig vondt i magen.

Det gjelder å sette sitt følelsesliv inn i de riktige historiske proporsjoner. Jeg tok derfor hjertet mitt med meg en sommernatt og gikk ut til en rusten mast som står på en halvøy i Vadsø.

Jeg satte meg ned på det sted hvor luftskip Italia fortøyde før general Umberto Nobile dro til Nordpolen i 1928 og havarerte på det grusomste i isødet med død og elendighet til følge.

Jeg vet ikke om Umberto Nobile på forhånd hadde tenkt nøye gjennom hva som ville skje når gassen inne i luftskipet begynte å trekke seg sammen i møte med ekstrem kulde. Men jeg vet med sikkerhet at jeg på forhånd tenkte svært lite gjennom hva min kortvarige seilas med en kvinne kunne innebære.

Etter å ha sittet med mine lidelser hele natten i gjennom er det blitt temmelig klart for meg at akkurat denne masta i Vadsø er et betydelig minnesmerke.

Men det virker på meg som om finnmarkingene har tatt veldig lett på saken. Jeg mener at hvis denne masta hadde stått på et jorde i USA, så hadde amerikanerne for lenge siden bygget opp et gigantisk opplevelsessenter på stedet, du vet en slik veldig fin og kommersiell mulitimediaopplevelse for hele familien, ispedd et Tusenfryd, bare fem ganger større. Slik kunne vår stolte polarhistorie blitt omdannet til millioner av besøkende turister i Vadsø.

Det som er fint med turister er at de er en fornybar ressurs. Du kan sluse dem inn, og med litt kløkt så vil de bare fortsette å strømme på til evig tid. I steden har millioner av støttekroner gått til å bygge opp det som var Europas mest moderne fiskemelfabrikk i Vadsø. Noen måneder etter at fabrikken sto ferdig så sviktet lodda, og siden har råstoffet manglet. Det er som man forstår, trolig ikke mange i Nord Norge som har filosofert særlig over hvordan utrykket “falt i fisk” er blitt til.

Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg er født i Vardø omtrent samtidig med The Magic Bullet teorien. Det var den ene kula som raste rundt i bilen til John F. Kennedy og drepte ham fra veldig mange forskjellige vinkler i Dallas i 1963. Slik var det med Nord Norge også. Det var stort sett en ting næringslivet dreide seg om fra mange vinkler og det var FISK.

Fisk er jo fine greier i og for seg, men man kan jo undre seg over hvorfor ikke for eksempel Troms har valgt å slå følge med kysten lenger sør og blitt ledende innen pizza,- skip- og møbelproduksjon. Litt av forklaringen kan være at fortsatt bosetting i nord er noe særlig Haakon Lie og Einar Gerhardsen fant på for at ikke grensen til Sovjetunionen skulle rykke sørover i Norge. Dette var en holdning som varte helt frem til de første pakistanerne begynte å flytte til Oslo og man sluttet å skrive “helst ikke nordlending” i hybelannonsene. Det var på den tida at man lyttet på radio og hørte at de tok tusen på juksa og fire på stampen og at vi har ei melding til Arne Hansen, som for tida er på ferie i ein lys, grå Ford Cortina; – Far din er dau.

Man kan også legge merke til at nordlendinger kan være fokuserte og slagkraftige hvis de vil. Hvis du uten oppholdstillatelse forsøker å traske rundt i ei multemyr vil du trolig ganske raskt oppdage dette. Også på andre områder er følelsene sterke. Min venn Odd, som har vært politimester i Tana, kan forteller at han en dag fikk en opprømt dame på tråden:
- Jeg har et spørsmål som er viktigere enn liv og død, sa damen.
- Og det er, sa Odd.
- Det gjelder en lakserett i Tana, sa damen.

Her må man legge til at Tana er en slags Norges Mississippi, en flod så diger og bred at man brøyter vei på den om vinteren. Hvis man vil, kan man kjøre milevis på elven for å besøke for eksempel en gammel tante like før jul. Hun vil da servere suksessterte.
Suksessterte er en voldsomt kompakt sammensetning som på alle måter består av mandler, sjokolade og eggekrem, samt inneholder flere kalorier pr kvadratcentimeter enn det bor mennesker i Tokyo.

Første gang man stikker en bit suksessterte i munnen i ung alder er det lett å bli så begeistret at man spiser til fatet er tomt. Samtidig har man kanskje drukket to flasker rødbrus av merket Donald og sittet i et sprengfyrt kjøkken sammen med en rekke kjederøykende voksne. Det kan da brått bli stigende stemning i kroppen for å gå ut i gården, som det heter, lufte seg, gå en tur og kanskje treffe folk på sin egen alder, bedre kjent som Tanabreddens ungdom.

Slik traff jeg Kåre Hakk i Hæl, eller bare Kåre, som jeg kalte ham, siden hans faste venn Jens, på dette tidspunkt ikke var å se. Kåre var en søkende person og alltid spandabel. Han åpnet samtalen med å si:
- Vil du se på puppene til søsteren min?

Man fikk ikke slike tilbud hver dag. Det må innrømmes. Det var nærliggende å slå til på tilbudet.

Kåres litt eldre søster sto midt på kjøkkengulvet og lurte på hva slags rask Kåre hadde dratt i hus. Kåre stakk hånda i lommen, rakte frem fem kroner og pekte talende på søsterens genser. Dette hadde tydeligvis skjedd før. Jenta snappet lynraskt til seg pengene, dro opp genseren og lot oss kikke. Dette gikk bra i flere sekunder.

- Hver aktpågivende og tilpass farten etter de lokale forhold, sier veitrafikkloven, men siden jeg var for ung til å ha tatt lappen og dessuten sto med halvåpen munn og gapte, er det nærliggende å tro at jeg ikke var nevneverdig oppmerksom på de farer som plutselig kom inn i kjøkkenet. Kåres far reagerte spontant. Han slo tre ganger. En sterk ørefik til hver.

Det er som man forstår ikke bare Umberto Nobile som har undervurdert naturkreftene nordpå.