Viser arkivet for stikkord kano

Som man reder..

Min far skar lommepengene ned til et nivå som gjorde også ord fattige. Stor var derfor overraskelsen da man, etter 15 vanskelige år med oppdragelse, bot og bedegang, våknet opp til en fantastisk geburtsdagspresang.

Nå må det med en gang opplyses at mannen hadde fått kanoen uhyre billig. Det var en såkalt feilstøping laget av kremgul glassfiber. Kanoen hadde en stygg skjøt, rundt hele skroget, tre fot fra baugen. Man var usikker på om den ville synke i hardt vær, kanskje plutselig knekke, nærmest på midten.

Man må kunne ta noen sjanser her i livet. Å bedriver såkalt ansvarlig eierskap av kano er krevende. Jeg mener, noen i dette samfunnet må være villige til å aksepterer risiko. Hvordan skal vi eller få kommet oss fremover. Derfor har jeg har padlet prinsipielt rundt i livet mitt i over 35 år. Jeg vet jeg kan dø når som helst. Men jeg har valgt å være aktiv eier. Det blir stadig vanskeligere.

For vi aktive eiere må forberede vår egen bortgang og planlegge generasjonsskifte i god tid. Mine barn slipper derfor å leve nevneverdig innendørs, men lærer å elske natur, allemannsretten og at vi mennesker skal leve sammen på en fredelig jord uten å forurense eller krige med hverandre. Det er med andre ord ingen bønn. Padle, det skal man. Som man skipsreder så ligger man. Det gjelder og investere i de riktige holdningene nå.

— Dette vil du få glede av senere i livet, sa jeg til min sønn, ha han nettopp var blitt tenåring og så ut som om han var med i ”Mytteriet på Bounty”.
— Jeg blir ikke narkoman om fem år, selv om jeg dropper å bruke hele helgen på sette personlig rekord i plastsmak rumpa, sa han.

Vi var ute på tur. Det var den såkalte Årlige Turen. Vi var i Vannsjø, et grågrønt område med betydelige algekonsentrasjoner som forsyner byen Moss med drikkevann.
– Dette har Ari Behn drukket seg stor og sterk på, sier jeg til min sønn. Vi har vært her mange ganger før. 2002-turen skal bringe oss til vår faste Holme. Den ligger et par timers muskelarbeid unna. Holmen er et fristed, en idyllisk plett hvor far og sønn kan være veldig sammen, sammen og ha lange fortrolige samtaler om alt fra forplantning til Kjell Magne Bondevik.

Vi nærmer oss Holmen. Midt på denne sitter en halvnaken mann som, skal det vise seg, har tatovert “Fuck you!” på den ene av to imponerende overarmer. Han drikker boksøl og ser på en guttunge som bader og åpenbart er i slekt. Vi padler forsiktig til motsatt ende av Holmen og bærer opp all bagasjen. Jeg er i ferd med å pakke ut teltet.

— Dø, du kan`ke bare legge deg til her. Ser u ikke at det er opptatt. Veit du ikke at det er en uskreven regel her i Vannsjø at den som kommer først til ei øy, har den for seg selv, sier mannen på et østfoldsk som understreker at han vet alt om lokal skikk, bruk og straff.
— Jammen det er jo plass til minst ti telt, sier jeg spakt.
— Vi skal ha grillfest her i kveld. Det kommer flere familier. Øya er opptatt, sier muskelmannen. Han står bredbeint i eierskapet og har ikke tenkt å flytte seg med det første.

Jeg er ikke særlig flink til å få meg en på tryne. Særlig ikke når jeg padler vennlig rundt som rollemodell. Derfor pakker jeg ned, bærer i kanoen og starter på en meget langsom ferd til neste holme. Den er populært kalt ” Driter`n”, er kjent for å være en såkalt party-holme, med fare for glasskår, men dette er eneste ledige alternativ i mils omkrets.

Nå skjer flere ting i rask rekkefølge. 13 kanoer ankommer Holmen, alle med flere barn ombord. Kanoene formelig svermer over vår tatoverte østfolding. Han begynner å løpe i sirkel. Det er som om han slår etter mygg. De angriper fra alle kanter. Snart er Holmen fullstendig beleiret. Jeg padler mot nabo-holmen som ingen eier. For øyeblikket. Men ganske snart nå er den min. Bare min.

Det er ikke det at vi kanoister ikke liker folk med motor. Folk med motor fortjener å leve de også. Slike mennesker har det sikkert ikke lett, så dyre som motorer er blitt i våre dager, men de burde holde seg til saltvann. Slik ville de få en rekke verdenshav å ta av, og ville sluppet å rase rundt med manndommene sine i Vannsjø på en ellers varm og ganske fin dag i august.

Jeg er 100 meter fra holmen da vår nye bekjent fra Østfold raser forbi med 25 hestekrefter. Mannen har ikke hatt tid til å ta med seg sønnen eller annen bagasje. Nå hopper han i land, slenger en blå svipptursekk midt på holmen. Vips er dette ikke lenger No Mans Land.

Jeg vet hvordan indianerne hadde det i ville vesten. Jeg har sett det på film mange ganger. Hvite folk kom å grabbet til seg det de kunne i den nye verden, slaktet indianerne og bisonoksene. Siden kom hundretusener, lutfattige husmenn fra Moss og andre steder i Norge som brått ble storbønder på prærien. Slikt kan man forstå. Alle vil jo prøve å eie litt, eller helst litt mer. Sånn må det jo være: Den som kommer først eller er sterkest vinner. Jeg mener Adam ville ikke vært Adam hvis han ikke var den første som kom til Edens hage.

Nå ligger Norge trolig et stykke fra Eden, men vi har tradisjoner vi også. I vikingtida skrev de for eksempel i Håvamål at ”hver mann må byggja seg ein heim….og heime der er kvar mann herre”. Siden fikk vi både Harald Hårfagre, Kjell Inge Røkke, også meg da som akkurat nå står på en holme i Vannsjø innenfor Moss og ser tomt på en liten blå svipptursekk. Eieren av sekken har kjørt for å hente, skal det vise seg, en svoger med kone og barn, samt en nabo med puddel, ny kjæreste og grillpølser.

Alt dette kommer kjørende tilbake etter en times tid. Da har jeg rukket å sette opp teltet og er i ferd med å koke en skvett kaffevann. I et lite farlig øyeblikk har jeg lyst til å stå bredbeint å snakke om uskrevne regler og slikt, men kommer brått på at jeg er tilhenger av fred på jord. Dessuten er det slik med oss aldrene skipsredere at vi blir mer villige til å dele på godene med åra.