Viser arkivet for stikkord i

En lite omtalt side ved Norges kamp i Afghanistan

Olav Njaastad er for tiden i Afghanistan på oppdrag for NRK. Han har skrevet følgende petit fra oppholdet:

I det sanitære
Jeg tørker av hendene med papir. Det er godt å tørke hender med papir etter et toalettbesøk. Papiret er lett å få ut av dispenseren og det er nok av det. Alt i toalettrommet er holdt i solid stål. Det sanitære skinner. Bortsett fra enkelte vann og såpeflekker på stålvasken er det “kjøkkenrent”. Toalettene er bygd inn i containere. 14 containere er stilt opp slik at de danner en liten sanitærgate, syv på hver side av et støpt betongdekke. Den første containeren, altså den de fleste vil komme til først, er forbeholdt de med diaré. Det står skrevet i rødt på et oppslag på døra. Den går jeg i en bue rundt. Containeren på andre siden av toa-gaten er forbeholdt kvinnelige ISAF-soldater og er merket med kobbertegnet på døra, det er også den neste på samme side. Jeg går til nummer fire og kikker inn, der står det “Residents in Camp Nidaros” på nummer fem og seks står “Guests in Camp Nidaros” og på nummer sju “Local Workers”, der går afghanerne på do. Siden jeg har fått teltplass og skal bo en stund i Camp Nidaros i Mazar-e-Sharif åpner jeg døra til nummer 4. Innenfor er det lyst og rent, det lukter rent også – vannlåsen fungerer. Luftingen er utmerket og det er aircondition, her kan man sitte lenge… når det er 44 grader utenfor. Det er fem toaletter på rad og innenfor en ny dør, innerst i containeren, er det tre dusjer. Strenge skilt forbyr inntreden i dusjseksjonen med utesko. Det skal benyttes medbrakte sandaler, og bare føtter er forbudt.

Vannvittig bra organisert og antakelig effektivt for å unngå magesyke og epidemier. Det er antakelig lite som er mindre vakkert en en bataljon norske soldater som ligger nede i dagevis med magesjau etter å ha håndhilst på en smittebærer. Derfor er det rutiner inne på dassen også. Den skal tørkes av med toa-papir etter bruk og så sprayes med desinfeksjonsveske fra en spruteflaske. “Bruk et papir når du trykker på spyleren og trekk deretter alt ned. Det lille tørket du har brukt for å trykke på knappen legger du igjen i doskåla som en kvittering på at du har gjort din plikt for det sanitære” er innholdet i en laminert plastplakat på doveggen.

“Kvitteringen” på at jeg har gjort min plikt ligger i doskåla og jeg går ut for å rense hendene. Vannet vasker raskt av såpen og det er vidunderlig å slippe den stadig mer utbredte varmluftshåndtørkeren. Det brukte tørkepapiret utgjør en liten haug, men det er ingen søpplekasse – hvor pokker skal papiret hives. Jeg ser rundt meg, men finner ingen løsning. I alt det skinnende blanke er det intet sted å kaste papir. Jeg får et flashback og assosierer til den Mellom-Amerikanske skikken med å ikke kaste dopapiret i doskåla når det er brukt, men legge det i en kurv ved siden av doen – en lite hygienisk måte å organisere seg på. Jeg kikker inn på do, men der står det selvsagt ingen papirkurv til håndtørkepapiret. I den skinnende stålveggen ser jeg meg selv kaste papiret oppi doskåla. Jeg skyller doen igjen – litt bekymret, men det passerer greit ned etter kraftig spyling. Så desinfiserer jeg hendene og går ut i solen og varmen. En mann i uniform kommer ut av container nummer 2 og har med seg tørkepapiret i en ball. Den kaster han i et lite skur som er satt opp på hver side, ved enden av “do-gaten”. Inne i skuret står det noe som ligner på en stor do-bøtte, en sånn vi ville brukt til klaskedass på hytta. Et par lokale arbeidere, hazaraer antakelig, er i ferd med å tømme et av skurene der jeg skal kaste papiret – neste gang…
Olav Njaastad