Viser arkivet for stikkord gardermoen

Flyturen varte mistenkelig lenge

At det står dårlig til med turist-trafikken til Egypt for tiden, er jo ikke så merkelig. Men at det skal være nødvendig og tvangshente intetanende og ganske uskyldige nordmenn, er rett og slett sjokkerende.

Min kollega Rune har en far som på søndag hadde tenkt å dra til Mallorca. Mannen skulle reise sammen med kjæreste og barnebarn. Tanken var å hygge seg i syden. Flyet skulle lande i Palma og så skulle man ha noen late dager på stranden i Alcudia. Det var planen. Bare så det er sagt.

Faren til Rune hørte man sist om i petiten “Hevnen er søt”. Denne gangen er mannen på Gardermoen og klarer seg etter forholdene på en måte. Det er jo en ganske stor flyplass og mye å holde rede på. Man skal jo både passe på seg selv og ha med seg kvinne og barn og taxfree og det ene med det andre.

Faren til Rune kommer seg vel om bord i et fly. Her sitter han både lenge og vel. Turen til Palma skal ta litt over tre timer. Etter nærmere fire timer begynner faren til å Rune å bli litt mistenksom. Han aner uråd, som det heter.

Hva gjør man da? En løsning er selvsagt å spørre den som sitter ved siden av deg på flyet. – Hvor er du på vei i denne verden? Slik kan man spørre.

Når svaret er Kairo i Egypt, er det grunn til å spørre noen andre på flyet. Problemet er bare at de også svarer Kairo. De skal til Egypt alle sammen. Viser det seg.

Flyselskapet skulle jo ha sjekket at man gikk på riktig fly. De skulle dessuten ha foretatt en opptelling før flyet tok av. De skulle det.

Slik gikk det til at faren til Rune og familien står i Kairo, mens bagasjen er i Palma. Der er de i skrivende stund. Flyselskapet betaler for hotell og turen hjem i morgen. Men det ble en rar ferie. Det ble det.

Veien til Ålesund

Det var bare et lite, uskyldig innfall. Jeg må få si det til min unnskyldning, før du nå tar fatt på en hel del elendighet.

Jeg er grunnleggende sett et menneske som liker rutiner. Jeg liker å gjøre de samme tingene om og om igjen. Det føles trygt og godt. Innfall er ikke noe som jeg driver særlig med, men på fredag gikk jeg fra jobben klokken 14.15. Det var da det skjedde. På Majorstua sto FLYBUSSEN og ventet, helt klar til avgang.

Det var vel kanskje fordi sekken og fiskeutstyret var så tungt at jeg droppet planen om å dra helt ned til Oslo S for å ta FLYTOGET. Derfor hoppet jeg spontant på bussen, men forsiktig som jeg er spurte jeg sjåføren rett ut og hele to ganger om når bussen skulle være fremme på Gardermoen. Klokken 15.30 sa han skråsikkert. Flyet går 16.30, dette går bra, tenkte jeg med et smil og hoppet ombord.

Har du noen ganger tenkt over hva det kan bety når det står EKSPRESSBUSS med digre bokstaver på hele langsiden av bussen. Man kan jo for eksempel få en følelse, på en måte, ikke sant, at EKSPRESS betyr RASKT.

Det er nå jeg føler det svært nødvendig å fortelle at Flytoget bruker 20 minutter. Bussen tok en time og tre kvarter. Den siste halvtimen, står jeg på en fullstappet buss og kjenner svetten renne nedover ryggen, mens jeg åler meg frem til utgangen for å kaste meg av nærmest i fart, røsker tak i 30 kilo bagasje og løpe alt det liv og remmer kan tåle.

Få om noe menneske er mindre populær enn meg på Gardermoen denne fredagen. Man stuper forbi alt som ligner av kø og får sjekket inn sekken. Fiskestengene ligger i et to meter langt og meget tykt rør og er spesialbagasje. – Røret har vi ikke tid til å sjekke inn. Du får ta det med som håndbagasje, sier mannen i skranken. Jeg stuper videre.

Man glemmer ikke dette så lett. Hvis man en gang, våt av svette, har krøpet på alle fire langs gulvet, på tvers av køen i sikkkerhetskontrollen sammen med et to meter langt rør. Køen i sikkerhetskontrollen er fullstappet og uhyggelig lang. Å krype på tvers er eneste utvei. Vel fremme i kontrollen blir jeg møtt med total avvisning. Å ta med røret om bord er strengt forbudt. Dermed må jeg krabbe samme vei tilbake.

Mannen i Norwegian-skranken har i mellomtiden funnet et hull i systemet som han kan stappe fiskestengene inn i. Dermed blir jeg kvitt røret og kan løpet til bake til sikkerhetskøen for å krabbe langs gulvet for tredje gang. Jeg kjenner igjen flere av skoene på veien.

Nå er det slik her i verden at hvis det for eksempel oppstår en ti minutters forsinkelse i luftrommet over Litauen så kan det mirakuløst føre til at jeg får realisert en mangeårig drøm om å komme til Ålesund for å sette personlig rekord i torskefisket og klarer å hale opp et beist på 10.5 kilo. Ny rekord!

Dessuten er man blitt kjent med en fabelaktig fyr som heter Vemund (13) som har en hund som siden den bor på Sunnmøre har sin egen stresslesstol når den ser på TV på kjøkkenet. Resten av familien ser på TV i stua, eller i kjelleren hvis Real Madrid for eksempel banker Atletico Madrid 2-1 like før midnatt lørdag kveld. Man blir lykkelig av den slags. Flybussen derimot må gjerne brenne riktig lenge i et transportabelt helvete. Takk for oppmerksomheten!