Viser arkivet for stikkord fotball

Straff(e) som fortjent

VM i Spania i 1982, semifinale: Vest-Tysklands keeper Harald Schumacher løper langt utenfor 16-meteren, setter personlig rekord i brutalitet og smeller ned Patrick Battiston. Franskmannen blir liggende bevisstløs uten tre fortenner og med brukket kjeve. I Frankrike ble Schumacher etterpå kåret til tidenes mest forhatte tysker. Adolf Hitler kom på andreplass.

Semifinalen gikk til ekstraomganger som endte 3-3. Dermed var det klart for straffespark-konkurranse. Schumacher står på strek. Tre ganger har han kastet seg til venstre. Skal franskmannen skyte til høyre eller venstre? Hva er sannsynligheten for at Schumacher kaster seg til venstre for fjerde gang? Skuddet går. Schumacher kaster seg. Til venstre. Og redder. Det sendte Vest-Tyskland til finalen.

Hvis man ser tilbake på et av de lengste og mest bejublede forfatterskap i moderne tid i Norge og ber forfatteren peke på det han er aller mest fornøyd med så vil Dag Solstad velge ut sin beskrivelse av Schumacher som redder den fjerde straffen i 1982. Det skjer i boka “VM i fotball 1982” som Solstad skrev sammen med Jon Michelet.

Som man forstår er fotball ofte et skjebnedrama med episke proporsjoner. Fotball rører ved evige spørsmål som liv og død og om det passer seg å ta en øl midt i uken. Problemet med å leve dette livet er at det liksom ofte kan være vanskelig å forutsi når høydepunktene kommer. Derfor er det best å ikke ta noen sjanser. Dukker det opp en mulighet til å finne mening med livet, så syns jeg at du skal slå til.

Denne uken kunne man for eksempel rusle litt alminnelig og trivielt rundt i livet sitt. Det er jo ikke mye å se frem til i hverdagen. Forfallet preger våre omgivelser. Det er for eksempel særdeles mye ugjort husvask, flassende maling, dryppende kraner og en hage som roper om hjelp.
Hva gjør man så i midten av alle den grå elendighet som truer med å fjerne den siste livsgnist? Jo, man slår helt tilfeldig opp i Aftenposten i går og kommer slik til å lese en utmerket forhåndsanalyse av semifinalen i Champions League mellom Real Madrid og Bayern München.

Man fikk derfor ikke ubetydelig lyst til å se på TV klokken 20.45 i går kveld. Det var da kampen begynte. Man hadde dessuten, litt tidligere på kvelden, sittet sammen med tre, godt voksne og svært fotballgale iranere i en badstu i Berger Svømmehall, og de gledet seg så voldsomt til kampen at man rett og slett ble ekstra motivert til å skru på TV-en klokken 20.45.

Det hører for øvrig med til denne historien at det var utrolig mange barn i nabolaget som man i går var pålagt og kjøre både hit og dit, men man rakk likevel noe heseblesende hjem i tide. På dette punkt i historien er det nærliggende å bryte inn med en bemerkning om at man kan beskyldes for å være litt naiv og ikke har fulgt godt nok med i samfunnsutviklingen.

Etter at jeg har zappet gjennom samtlige 63 kanaler på TV-en uten å finne en eneste som overførte kampen, så har jeg et valg. Jeg kan enten se i øynene det jeg fryktet mest, at kampen bare blir vist på en betalingskanal, som jeg ikke har, eller så kan jeg zappe gjennom alle kanalene en gang til.

Jeg zappet gjennom alle kanalene en gang til.

PS: – Jeg leste i Aftenposten i dag tidlig at Mario Gomez scoret på overtid, at Bayern München dermed vant 2-1 og at tyskerne ligger godt an før returoppgjøret.