Viser arkivet for stikkord flytur

I et hull i luften

Gjennom grauttykk tåke forsøker Widerøe-piloten å finne innflygningen noen centimeter fra fjellveggene ned mot Sogndal. Jeg er ikke direkte panisk. Ikke ennå, til tross for en knaking i flykroppen som får det til å høres ut som om værgudene bruker oss som knekkebrød. Det er ikke mulig å se noe som helst utenfor flyvinduet. Når piloten slår ut landingshjulene tenker jeg tilkjempet rolig at han ser noe jeg ikke ser. Men etter fem minutter slår han hjulene inn igjen, og det roper en stemme inne i meg: Mannen vet ikke hvor vi er.

Det sitter en tykk mann ved siden av meg som blir kommandert til å flytte seg lengere frem i kabinen slik at flyets vekt stabiliseres. Nødvendigheten av slike bevegelser blir man ikke særlig beroliget av. Stor frykt blir større i små fly.

Det er noe veldig galt med varmeapparatet. Temperaturen inne i flyet passerte 30 grader over Hønefoss og stiger fortsatt. Det er forferdelig lenge siden vi var på Hønefoss. Det er et liv siden. Minst. Jeg kan huske at solen skinte den gang. Nå er vi fanget i tåka på Vestlandet. Er det duren av en foss som styrter ned i avgrunnen like utenfor flyet jeg hører, eller er det motoren som har gått varm? Jeg har setebeltet rundt en tanke og lurer på om piloten er venner med Gud.

Svetten renner nedover midtgangen. En fastspent, eldre herre kjemper akrobatisk av seg dressjakken og andre plagg. En dame river av seg parykken og blir brått veldig skallet. Kunstig hår er som å sitte med lue inne. Det serveres en ny omgang vakumpakket lefse og pulverkaffe i plastkrus. En baby hyler. Jeg lurer på om det er geiter om bord, for en mistenkelig lukt sniker seg gjennom begge mine nesebor.

På første rad sitter en ni år gammel gutt. Han reiser alene. Flyvertinnen er en form for stemor og myndig reisefølge. Under innflyvningen reiser gutten seg plutselig opp. – SETT DEG NED, skriker flyvertinnen. Alle i kabinen rykker spontant til og prøver å sette seg enda lengere ned i setene. Som en luftsyk måke vingler flyet mot redningen.

Det skjer i et hull i luften. Vi henger et øyeblikk mellom himmel og helvete da jeg i en sprekk i skylaget forstår at vi kommer til å overleve. Samtidig skjønner jeg at passasjerene nå er blitt i slekt med hverandre. Denne reisen skal komme til å fortsette resten av livet.