Viser arkivet for stikkord døden

Den vet hvor skoen trykker

Jeg er redd for å dø. Jeg er hele tiden på jakt etter tegn på at det verste kan skje. Særlig gjelder det å følge med på kroppen og omkringliggende farer.

Denne uken er et godt eksempel. Det startet søndag. Vinden i Trysil passerte 20 meter i sekundet slik at stolheisene begynte å svinge faretruende fra side til side. Jeg satt musestille høyt oppe i luften. Jeg satt sammen med rekordmange kuldegrader og sterk vind. Jeg tenkte på hva som ville skje hvis heisen nå bare stoppet opp og ikke lot seg rikke i noen timer. Jeg tenkte på døden. Da stoppet heisen.

Jeg må dessuten få rette oppmerksomheten mot Stein Erik Hagen som gjennom en serie artikler i Dagens Næringsliv har fått satt søkelys på sin prostata og fått alle menn til å følge sitt eksempel. Prostata, som min fastlege forklarte på tirsdag, er på størrelse med en valnøtt og begynner å vokse når du nærmer deg 50 år. Veksten kan være helt ufarlig eller det kan være kreft. Det er ikke godt å vite hva som er hva. Dette er den vanligste kreftformen for menn. Jeg nærmer meg 50. Jeg tok en blodprøve som skal klargjøre min skjebne.

Siden jeg ikke har all verden med vinterferie måtte jeg kjøre alene ned fra fjellet, mens resten av familien ble igjen der oppe. Mellom Trysil og Elverum er det veldig mørkt og glatt. Den største samling av selvmordskandidater blant Norges elger står mellom trærne og kan når som helst kaste seg frem foran bilen. Mens jeg kjørte så kjente jeg hvordan det liksom strammet seg i kroppen. Det var særlig nede i føttene at det langsomt begynte å gjøre vondt. – Nå, må du slappe av Baard, dette er da ikke så farlig, sa jeg til meg selv. Men det gjorde stadig vondere og vondere.

Jeg synes at veien mellom Hamar og Minnesund er ekstra ekkel. Særlig når trailere og enorme vogntog kommer mot meg ut av mørket som en brølende vegg av vann og søle, er det eneste som skiller meg fra døden den siste skvetten med spylervæske.

Da jeg kom hjem, sparket jeg av meg skoene i gangen og følte meg straks litt bedre. Riktig nok tenkte jeg en hel del på prostata da jeg tisset før leggetid, men nå syntes jeg liksom ikke at så mye farlig kunne skje. Slik ble det natt og ny morgen på Høvik.

Etter frokost og en rask kjøretur kom jeg frem til jobben. Etter en time kom denne litt leie følelsen fra i går snikende. Meget langsomt ble det vondere og vondere. Man kan bli helt gal av denne følelsen. Jeg stirret ned på skoene mine. De så helt ut som før. Litt slitte i tuppen, kanskje. Og de kunne sikkert trenge en puss. Men ellers så skoene helt ut som før.

Det var da jeg fikk et innfall og sjekker størrelsen. Slik oppdager jeg at noen i Trysil har valgt å kjøpe identiske sko som mine, bare i størrelse 44, som er litte grann for trangt, og at jeg på en eller annen måte har klart og forbytte sko. Denne oppdagelsen medførte en hel del lettelse. Dermed ser det foreløpig ut til at jeg skal leve litt til. Hvordan det går videre vet jeg ikke. Man må følge med på fortsettelsen. Svarene på blodprøven får jeg for eksempel om to uker.

Livet i en latterlig liten gummibåt

Jeg var i ferd med å synke. Luften pep ut av gummibåten i illevarslende tempo. Skulle jeg redde meg selv eller ørreten som hang på kroken?

Vil du leve eller dø? Slike spørsmål er ikke helt unaturlig å stille til sportsfiskere. Selv har jeg funnet stadig nye farer jeg kan oppsøke. Blant mine senere påfunn er en latterlig liten gummibåt som har elektrisk motor i hekken og som er akkurat stor nok til meg dersom jeg har det 24 kilo tunge batteriet plassert mellom bena.

Fordelen er selvsagt at jeg kan hive båten opp på biltaket og fiske omtrent hvor det skal være. Ingen våt flekk på kartet kan føle seg for trygg. Om det er i Frognerparken, små skogstjern eller i Oslofjorden, jeg vurderer mulighetene med glupsk appetitt og setter ut farkosten med stor fryd.

Slik har jeg funnet suverene fiskeplasser, særlig i Oslofjorden. Vinter og vår er mine våte jaktmarker underlagt ivrig putring med gummibåt. Det skal innrømmes at litt sidevind på fjorden gjør avdriften meget alvorlig og et godt råd er å holde seg nær land. Man bør også advare om en hel del, ganske kraftig motoriserte monstre av noen farkoster som kommer rasende og gjør at man i gummibåt kan få følelsen av å være en liten grå mus som prøver å løpe over motorveien i rushtiden. Det gjelder derfor å se seg godt for hvis man skal overleve der ute.

Gummibåten pumpes opp i to kamre. Dette gir en eller annen form for trygghet for at hvis det går hull på den ene pongtongen, så kan man kanskje redde seg i land med luft i den andre. Jeg nevner dette som en nøktern saksopplysning slik at det skal bli lettere å forstå handlingen i historien som følger.

Jeg må også skynde meg å fortelle at sjøørretfiske i Oslofjorden er blitt utrolig populært. Det står norske kvinner og menn og vifter med fluestenger og annen redskap på hvert nes. I tilegg er det fantastisk mange, særlig polakker og østeuropeere som er kommet som gjestearbeidere i Norge. Dette er folkeslag som elsker å fiske. Og det syns jeg er fint. Folk fortjener å ha sunne hobbyer her i verden. Det syns jeg jo. Men det blir liksom litt vel mye kamp om fiskeplassene noen ganger. Det er under slike forhold at gummibåten virkelig kommer til sin rett. Vi skipsredere skal da ha noen fordeler i Norge.

*Man kommer seg med *andre ord ut til ensomme opplevelser. Jeg kjøre lydløst mellom øyer, holmer og skjær. Slike muligheter er det imponerende mange av i Oslofjorden. Men det bør her skytes inn at den norske, hellige alminnelige, private eiendomsretten står imponerende sterkt i bevisstheten hos mange som har hytter eller bolighus i strandkanten. Man bør derfor ta seg varsomt frem og se an det lokale aggresjonsnivået i områder hvor man vurderer å gå i land. Man kan nemlig her komme til å støte på en del folk som vifter energisk med armene og brøler utrivelig fra sin posisjon høyt på næringskjeden i samfunnet.

Av andre gode råd vil jeg nevne at påsketider er årets høydepunkt. Jeg fisker med en ni fots stang, har ofte en 15 grams sildesluk eller møresilda i enden og henger på en børstmarkimitasjon like over sluken. Kastene går gjerne på kryss og tvers i over langgrunne bukter.

Det er i en slik bukt at jeg opplever dramaet sist vinter. Det starter med at en pen ørret hugger på kroken. Samtidig kommer en plastbåt med to ivrig dorgende karer forbi. Det går på pen sjøørret for begge karene nesten samtidig. Her blir det kaos.

En av karene har en ørret på litt over to kilo på kroken, mens den andre setter pers med en fisk på nær tre. Min fisk er et snaut kilo. I iveren etter å berge fangsten kommer jeg i skade for å flytte sittestilling i gummibåten. Sekken som jeg bruker som ryggestøtte setter seg, uten at jeg merker det, fast i en av ventilene på gummibåten. Dermed fosser luften ut.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor luften renner ut. Jeg bare merker at gummibåten får alvorlig slagside. Kan det være hull i pongtongen? Jeg vet ikke. Samtidig er jeg fascinert tilskuer til de to karene som kjører hver sin store fisk med ekstatiske brøl og glede. Det er her jeg må ta et valg. Skal jeg få med meg hele ørretkampen fra begynnelse til slutt og bare håpe at jeg ikke går til bunns?

Jeg velger optimismen. I nabobåten pågår nervepirrende kjøring av fisk for å hindre at snørene vikler seg sammen. Jeg får min ørret opp i rekordfart, mens det går ganske saktere med de to andre. Karene berget fangsten med stor forsiktighet.

Etterpå tøffer jeg sakte hjemover. Lite strøm på batteriet og betydelig slagside gjør ferden til et underlig syn. Litt farlig er det nok også. Men det gjelder som sagt å ta de riktige valgene her i livet.