Viser arkivet for stikkord bergensbanen

Kjærlighet på Bergensbanen

Han er vanligvis direkte snakkesalig og ganske utadvendt i selskap med kamerater. Men kommer det en kvinne inn i rommet, så ser min venn Gunnar brått ned i bordet og blir rammet av en total og veldig ødeleggende taushet. Derfor var gutten fullstendig ukysset i sitt 28 år.

Dette var jo leit. Kjærligheten lot vente på seg, kunne man si. Gunnar hadde derfor helt på egen hånd funnet ut at dersom han bedrev tilstrekkelig med klassiske øvelser innen litteratur, matematikk, fjellklatring, boksing og skigåing, var det bare et tidsspørsmål før det dukket opp en kvinne som ble sjarmert. Det tok dessverre bare litt vel lang tid.

Det store gjennombruddet kan komme når du minst venter det i livet. Dette var like før påske i andre halvdel av 1980-åra. Gunnar skulle til Finse. Planen var å gå lange turer i de samme skispor som Amundsen og Scott øvde seg i før de tok fatt på kappløpet mot Sydpolen i 1911.

Nå hører det med til denne historien at Gunnar er begeistret for tog. Han er, for å bruke hans egne ord, alvorlig henfallen til å benytte Bergensbanen. Ved inngangen til påsken setter han seg inn i toget på Oslo Sentralbanestasjon. Her slår lynet ned.

Kvinnen som setter seg rett overfor Gunnar har et utseende som gjør at gutten straks skjønner at han må strekke seg til det ytterste. Han må virkelig prestere, ja rett og slett tvinge frem en såkalt sosial kraftanstrengelse.

Allerede på Hønefoss sier Gunnar hei. På den videre ferd oppover Hallingdalen følger han på med en rekke enstavelsesord og til og med noe som kan ligne på hele setninger. Samtalen flyter på et vis. Gunnar finner ut at damen skal hjem for å besøke sine foreldre i Hardanger.

Dette ser lovende ut. Vel fremme på Finse kaster Gunnar seg ut i en voldsom optimisme. Han tar alle muskler i bruk på vei gjennom vinterlandet. Påsken går unna i en fei. Forelskelsen river i kroppen. Gunnar bestemmer seg for å bryte med alle sine begrensninger. Det er nå eller aldri.

På vei hjem fra påskefjellet går Gunnar systematisk gjennom toget og finner sin utkårede. Han setter seg ned og prøver og bli litt kjent. Han finner ut at damen jobber i bank og bor i Hegdehaugsveien i Oslo.

Siden Gunnar og jeg deler kollektiv på denne tiden får jeg en slags konsulentrolle. Etter å ha diskutert alle mulige fremgangsmåter, finner Gunnar ut at det lureste er å gå mye tur i Hegdehaugsveien mellom klokken 7 og 8 om morgenen.

Gunnar er oppe med solen, pen i tøyet og nygredd på håret. Han går sin første tur på mandag. Ingenting skjer. Også tirsdag og onsdag er dårlige dager, men så blir det torsdag.

Jenta kommer løpende. Håret danser rundt hodet. Hun sikter mot trikken. Gunnar kommer fra motsatt kant. Han løper han også. Kjærligheten løper om kapp med tiden, og man får kastet seg ombord i trikken omtrent samtidig.
- Hei, nei, men er det deg, sier Gunnar og later som om det hele er veldig tilfeldig. Han er blanding av andpusten og skrekkslagen. Men han er på offensiven. Man blir enige om å ringe hverandre.

Samme kveld: – Be henne med på kino eller noe annet som er så lite krevende som mulig, sier jeg. Gunnar mener på sin side bestemt at det ikke fins en kvinne på jord som vil si nei til selvstekte vafler, nyrørt syltetøy og kaffe, kanskje også noen morsomme anekdoter hentet fra Peter Wessel Zapffe (1899-1990) forfatter, filosof og fjellklatrer.

Gunnar ringer: Serveringen og anekdotene vil bli servert søndag klokken 17.00. I mellomtiden jager forventning og planlegging gjennom leiligheten. Gutten er hjemme hos mor og låner strøken damaskduk og syltetøy. Bestemor er konsultert om kunsten å lage vaffelrøre (hvor mye kardemomme trenger man egentlig?) og hva er den beste kaffen for slike anledninger. Bare det beste er godt nok, men hva er best?

Søndag dveler Gunnar i valg av antrekk. Ikke for stivt, ikke for sjuskete, men sånn passe koselig, skal det være. Bordet dekkes. Vaflene stekes. Klokken 16.00 er huset veldig klart. Gunnar er klar. Han venter.

Her er det fristende å skulle dikte litt. Ja, man kunne til og med finne på å pynte på historien, finne på en masse ting som skjedde ut over kvelden. Isteden vil jeg holde meg til sannheten. Mellom klokken 17.00 og 18.00 skjedde det ingen ting. Klokken 18.00 tok Gunnar det første vaffelhjertet. Klokken 19.00 hadde han spist opp nesten alle vaflene i ensomhet. Klokken 20.00 blåste han ut lysene og forlot leiligheten for å gå en lang tur i Frognerparken.

Det man prøver å si, og denne oppfordringen kommer lovende sent, det må innrømmes, men hvis du finnes der ute jente og leser dette, så skam deg, for lite vet du om en ung manns hjerte og smerte.