Viser arkivet for stikkord afghanistan

Selvtillit basert på veldig dårlig sprett

Min far skar lommepengene ned til et nivå som gjorde også ord fattige. Men mannen var kreativ. Han la sponplater på spisebordet i stua slik at vi kunne spille bordtennis. Det skulle få langtrekkende konsekvenser.

Vi skal til Kristiansund på 1970-tallet. Jeg går på Langveien ungdomsskole. Her er jeg så heldig å gå i klasse med en kar som heter Geir. Geir er dårligere enn meg i bordtennis. Det er en egenskap jeg setter pris på. Siden jeg bor like ved skolen kan vi løpe hjem i storefri å spille. Vi løper hjem ganske ofte.

Slik blir jeg rimelig god i bordtennis. Problemet er bare at min far har glemt å følge de internasjonale målene for bordtennisbord. Sponplatene er alt for store. De har dessuten mye dårligere sprett enn det man kan få kjøpt i butikken. Selvtillit på sviktende grunnlag er farlige saker. Selvtillit basert på dårlig sprett skal du vokte deg vel for. Særlig hvis du har en lei tendens til å være stor i kjeften.

For å gjøre en vond historie kort: På proffe bord var jeg utrolig dårlig. Jeg klarte ikke å justere kraften. Jeg slo for hardt. Alt for hardt. Det er en gammel sponplateskade, pleide jeg å si. Jeg la bordtennis på hylla. En stund.

Men så, i midten av 1990-åra, i voksen alder, skulle jeg reise til Afghanistan som informasjonssjef i en bistandsorganisasjon. Afghanistan er et lukket land med miner og mye farlig greier. Etter flere dagers farlig ferd kommer vi frem til en liten landsby oppe i fjellene og får overnatte på en stasjon drevet av Kirkens Nødhjelp. Vi blir tatt i mot sent på kvelden av sjefen på stasjonen, en afghaner som snakket svensk.

Mannen er to meter høy, stor og sterk og meget sinna. Det har seg nemlig slik at noen har stjålet stasjonens ambulanse og nå har han innkalt alle de eldste i området til et oppvaskmøte. Vi sitter i en sirkel på et teppe på gulvet. Det drikkes store mengder grønn te. Tiden går. Sakte. Det blir ikke sagt noe særlig. Noen høflighetsfraser av og til. Men ellers er det helt taust. Etter en times tid kremter sjefen og tar ordet:

- Jeg vil si bare en ting. Hvis ikke ambulansen er tilbake i morgen, så slår vi av strømmen. Han sa ikke mer. Landsbyen hadde ikke elektrisitet, men noen timer om kvelden slo Kirkens nødhjelp på aggregatet og da ble det strøm å få.

De eldste i landsbyen takket nå for seg og gikk hver til sitt. Noen dager etter kom ambulansen helt mirakuløst til rette igjen.

Men akkurat det vet vi ikke ennå. Den svensktalende sjefen smiler i sitt enorme skjegg og ser på meg. Det er nær midnatt i Afghanistan. Mørket ligger tungt over fjellene.

- Du spiller ikke tilfeldigvis pingis, sier mannen. Det viser seg at afghanere elsker å spille bordtennis. Vi er i et land som for det meste lever omtrent som på Muhammeds tid. Men i bakgården hos Kirkens Nødhjelp har de rigget til flomlys og helt topp bordtennisbord. Nå slår de på aggregatet og vi spiller de morsomste kampene jeg noen gang har vært med på. Jeg taper selvsagt. Men gøy er det. Det jeg prøver å si er; pass på alt du har lært deg. Brått kan det komme til nytte, på de rareste steder.

Senere i livet er det en hel rekke år som kommer og går, som det heter. Internett og Facebook blir funnet opp. En fin ting med Facebook er at gamle klassekamerater kan dukke opp etter for eksempel 30 år. Det er gjerne mennesker, du har hatt null kontakt med, som melder seg. Geir fra Kristiansund er plutselig på nett. Han dropper alle innledninger og går rett på sak. Geir skriver på Facebook:

- Jeg har kjøpt bordtennisbord. Har øvd. Er klar for revansj.

En lite omtalt side ved Norges kamp i Afghanistan

Olav Njaastad er for tiden i Afghanistan på oppdrag for NRK. Han har skrevet følgende petit fra oppholdet:

I det sanitære
Jeg tørker av hendene med papir. Det er godt å tørke hender med papir etter et toalettbesøk. Papiret er lett å få ut av dispenseren og det er nok av det. Alt i toalettrommet er holdt i solid stål. Det sanitære skinner. Bortsett fra enkelte vann og såpeflekker på stålvasken er det “kjøkkenrent”. Toalettene er bygd inn i containere. 14 containere er stilt opp slik at de danner en liten sanitærgate, syv på hver side av et støpt betongdekke. Den første containeren, altså den de fleste vil komme til først, er forbeholdt de med diaré. Det står skrevet i rødt på et oppslag på døra. Den går jeg i en bue rundt. Containeren på andre siden av toa-gaten er forbeholdt kvinnelige ISAF-soldater og er merket med kobbertegnet på døra, det er også den neste på samme side. Jeg går til nummer fire og kikker inn, der står det “Residents in Camp Nidaros” på nummer fem og seks står “Guests in Camp Nidaros” og på nummer sju “Local Workers”, der går afghanerne på do. Siden jeg har fått teltplass og skal bo en stund i Camp Nidaros i Mazar-e-Sharif åpner jeg døra til nummer 4. Innenfor er det lyst og rent, det lukter rent også – vannlåsen fungerer. Luftingen er utmerket og det er aircondition, her kan man sitte lenge… når det er 44 grader utenfor. Det er fem toaletter på rad og innenfor en ny dør, innerst i containeren, er det tre dusjer. Strenge skilt forbyr inntreden i dusjseksjonen med utesko. Det skal benyttes medbrakte sandaler, og bare føtter er forbudt.

Vannvittig bra organisert og antakelig effektivt for å unngå magesyke og epidemier. Det er antakelig lite som er mindre vakkert en en bataljon norske soldater som ligger nede i dagevis med magesjau etter å ha håndhilst på en smittebærer. Derfor er det rutiner inne på dassen også. Den skal tørkes av med toa-papir etter bruk og så sprayes med desinfeksjonsveske fra en spruteflaske. “Bruk et papir når du trykker på spyleren og trekk deretter alt ned. Det lille tørket du har brukt for å trykke på knappen legger du igjen i doskåla som en kvittering på at du har gjort din plikt for det sanitære” er innholdet i en laminert plastplakat på doveggen.

“Kvitteringen” på at jeg har gjort min plikt ligger i doskåla og jeg går ut for å rense hendene. Vannet vasker raskt av såpen og det er vidunderlig å slippe den stadig mer utbredte varmluftshåndtørkeren. Det brukte tørkepapiret utgjør en liten haug, men det er ingen søpplekasse – hvor pokker skal papiret hives. Jeg ser rundt meg, men finner ingen løsning. I alt det skinnende blanke er det intet sted å kaste papir. Jeg får et flashback og assosierer til den Mellom-Amerikanske skikken med å ikke kaste dopapiret i doskåla når det er brukt, men legge det i en kurv ved siden av doen – en lite hygienisk måte å organisere seg på. Jeg kikker inn på do, men der står det selvsagt ingen papirkurv til håndtørkepapiret. I den skinnende stålveggen ser jeg meg selv kaste papiret oppi doskåla. Jeg skyller doen igjen – litt bekymret, men det passerer greit ned etter kraftig spyling. Så desinfiserer jeg hendene og går ut i solen og varmen. En mann i uniform kommer ut av container nummer 2 og har med seg tørkepapiret i en ball. Den kaster han i et lite skur som er satt opp på hver side, ved enden av “do-gaten”. Inne i skuret står det noe som ligner på en stor do-bøtte, en sånn vi ville brukt til klaskedass på hytta. Et par lokale arbeidere, hazaraer antakelig, er i ferd med å tømme et av skurene der jeg skal kaste papiret – neste gang…
Olav Njaastad