Med rekeskrekk i Barentshavet

Det er mange ting folk kan finne på å være livredde for. Reker er for eksempel et lite og ganske ekkelt dyr. Vi skal til Barentshavet. Heng med.

Kystvakta stamper i grov sjø. Styrmannen sloss med havet. Han skal drepe meterhøye bølger med en kjapp snuoperasjon og lage en stille lomme i le av skuta som lettbåten med fire mann kan vinsjes ned i. Nervene står i spenn. Lommen vil bare være der i snaut 20 sekunder. Nå svinger båten, vinsjen hyler og lettbåten suser ned mot vannet. En liten feil og folk kan stupe i døden. Men denne gangen går det bra.

Musklene jobber mandig overtid hos Kystvakta. Det damper inne i overlevelsesdrakten til Tor. Han er inspektør på sitt første oppdrag i Barentshavet. Fysikken er møysommelig bygget i helsestudio og annen trening på rekruttskolen. Tor mestrer den meste. Det er avanserte teknologi. Det er fysisk krevende oppgaver. Det er å avsløre tyvfiske. Det er russiske narkosmuglere og illegale våpen. Her gjelder det å være et ekte mannfolk. Tor har nettopp begynt med snus under overleppa. Fremtiden ser tøff ut.

Som en nervøs jakthund danser lettbåten i bølgene og nærmer seg en ventende tråler fra Ålesund. Det er stor kunst ta bølgene riktig, finne rytmen og gli inn til leideren med hårfin beregning. I riktig øyeblikk kaster den ferske kystvaktinspektøren seg frem, klarer spranget og haler seg opp islagte trinn.

Oppe på dekk venter en sunnmørsk kaptein med sneip i skjegget og lang fartstid. Han tar i mot havets politi med barsk skepsis. Beskyldninger om underrapportering av fangst, skatteundragelser og svarte penger er en del av hverdagen. Derfor er det viktig at inspektøren får se alt.

Tor klarer fryserommet bra. Kalkulerer tonn for tonn, noterer og går videre. Mannskapet følger ham som en taus hale. Vokter hver bevegelse. Når turen kommer til minstemåling av dagens fangst blir Oslo-gutten Tor ganske stille og blek i ansiktet. For en utrolig mengde levende reker velter seg mot ham. Det er et kravlende, buktende hav av småkryp. De ligner på mark eller små ormer, tenker Tor.

Uhyre motvillig famler han tak i ei reke for å måle lengden. Automatisk klapper den halen sammen. Tor skvetter pinlig høyt og mister reka. Han grafser fortvilet etter et nytt ekkelt og sleipt dyr. Skvetter igjen. Da skyter Tors mage fart og kroppen knekker. Oppkast og skam spres ut over rekefangsten. Barentshavet har fått en ny kjendis. En med rekeskrekk.

Al Pacino syklet til Alta

Jeg skvatt litt da jeg så bildet av Todor Petrov i Nordlys sist uke. 52-åringen syklet 7.000 kilometer fra Bulgaria til Alta, men fikk ingen jobb og lever nå som uteligger i Finnmark, skrev avisa.

Med overskriften “Jeg føler meg som en dritt i rennesteinen” fikk dette stor omtale i en rekke medier, blant annet Nettavisen. Se saken her.

Når jeg tar opp den sjokkerende nyheten fra Alta, så er det fordi jeg er gammel journalist. Det er en ganske tvilsom bakgrunn, vil noen si. Jeg innrømmer det. En gang ble jeg sittende ved siden av en dekan fra Vestlandet i et middagsselskap. Dekan er en slags kirkelig embetsmann. Denne dekanen nektet å snakke med meg gjennom hele middagen, for som han sa, han mente å vite at jeg var journalist.

- Hva er galt med det, spurte jeg? - Journalister er syndige mennesker. - Hvordan da?

- Journalister lyver. Når de skriver om ting jeg har god greie på, så ser jeg med den gang at de lyver. Og dessuten vet jeg at du er en skilt mann. Det er synd det også, sa dekanen.
- Ja, det er veldig synd sa jeg, og la til at jeg hadde planer om å gifte meg på ny, men det gjorde det hele bare enda verre. Resten av middagen foregikk i dyp taushet. Det hjalp ikke at jeg flere ganger foreslo en skål i solo. Dekanen var knusende taus og veldig avvisende.

Siden jeg som nevnt er gammel journalist er jeg tilhenger av grundige undersøkelser. Det første jeg gjorde med artikkelen fra Nordlys var derfor å lese hele oppslaget. Det høres kanskje ikke imponerende ut, men her må det understrekes at artikkelen er ganske lang. Dessuten er det ganske mange bilder som man må rulle forbi uten å miste tråden. Når bildene blir mange og store er det nemlig ganske lett å glemme hva saken handler om. Dessuten kan man bli forvirret av alle mulighetene som byr seg underveis til å klikke på lenker som har med helt andre ting å gjøre. Klikker man på disse er man kommet på avveie. Og da har vi det gående, som jeg pleier å si.

Men altså til saken. Det første jeg stusset ved i dette oppslaget i Nordlys er at det er litt rart at en mann klarer å sykle til Finnmark midt på svarteste vinteren for å få seg jobb, og at han ikke tar til takke med en av de tusenvis av større byer, som han lett kunnet ha satset på i steden og som jo lå på ruta fra Bulgaria til Alta.

Mens jeg tenker på dette får jeg brått en lysende ide. Eller rettere sagt en teori. Jeg får det for meg at den verdensberømte filmstjernen Al Pacino har satt seg på sykkelen for å dukke opp i Alta. Det hele kan være et slags stunt som pågår i all hemmelighet, også har Nordlys og Nettavisen og alle de andre ikke oppdaget de skjulte kameraene som driver og filmer i bakgrunnen.

Nå vet jeg av smertelig erfaring at ufine folk kan finne på å trekke mine teorier i tvil. Jeg har derfor foregrepet dette ved å prøve å stable på bena et slags bevis. Det er et såkalt billedbevis. Jeg har googlet bilder av Al Pacino og klippet ut et portrett og limt det inn i bilde av denne Todor Petrov som Nordlys har tatt. Jeg er for øvrig utrolig stolt av mine tekniske ferdigheter i denne saken. Så her kan dere se beviset. Bildet ble sånn:

-Jeg frykter drittsekkene der ute

Det er ikke lett å takle at barna flytter ut i det voksne livet. Det kan være all grunn til panikk. Hva skal en stakkars far gjøre da? Robbie Williams er et godt eksempel. Han satte seg ned og laget poplåta «Go Gentle».

Robbie Williams har en datter som heter Theodora og som en dag vil være på vei ut i en stor og farlig verden. Hun skal møte fremmede. Noen av dem er drittsekker.

-Jeg skal være der når du trenger meg, synger Robbie Williams. Det var det da. Hvordan gjør man det?

Frykten for å miste det mest dyrebare man har, sitter dypt. Se for eksempel petiten “Frykt i Romas gater”. Jeg har to tenåringsdøtre som ikke viser nevneverdig tegn til bekymring. Jeg tolker det slik at de overlater bekymringene til meg. Jeg tar oppgaven meget alvorlig.

Det kan for eksempel være tåke og veldig mørkt ute på en lørdagskveld. Det kan være den samme stemningen som er like før noen blir myrdet i en CSI-episode på TV. Hvis det har gått et kvarter over tiden og «Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten» når jeg ringer Kaja (17). Hva gjør jeg da?

-Noen av dem kommer til å være onde, synger Robbie Williams.

Nå vil jeg med en gang få tilstå at jeg driver med ting som ikke tåler dagens lys. Jeg har en dyp trang til overvåkning. Det er her all mulig grunn til å skylde på teknologien. Så da gjør jeg det. Det er teknologien sin skyld. Det vil jeg bare ha sagt. Det blir for fristende. Når muligheten er der til å bedrive aktiv overvåkning av sine døtre. Da gjør jeg det.

Dette har sammenheng med at i våre dager har alle smart-telefoner som lar seg lett overvåke. Når alle i en familie er på samme Itunes konto og man benytter tjenesten “Find My iPhone” kan man når som helst bruke satellitter i bane rundt jorda, samt en imponerende effektiv gps-tracking til å finne ned på nærmeste centimeter hvor for eksempel mine døtre måtte sitte, gå eller stå på en lørdagskveld.

-La verden være liten, synger Robbie Williams.

Slik går det til at jeg kan sitte med min IPad og se Kaja og Frida som små blå prikker som rusler rundt på et kart over for eksempel Asker og Bærum hvor vi bor. Dette fungerte helt fint en stund. Men problemet er at mobilene deres må være på nett for at far skal kunne bedrive overvåkning. Ofte er ikke jentene på nett, eller de slår av mobilene eller de går tomme for strøm, eller kanskje de rette og slett ikke vil være en blå prikk på fars kart.

-Du må være en gigant, synger Robbie Williams.

Personlig er jeg jo ikke spesielt stor eller høy i hatten.For å være ærlig så har pappaer følelser de også. Dette vet Robbie Williams som har laget en musikk video. Videoen ble denne uken oppdaget av NRK Møre og Romsdal. For å skjønne dybden og intensiteten i resten av denne historien er det nødvendig å vite at jeg har bodd en viktig del av livet på Nordmøre og blir ganske mør innvendig hvis jeg ser vakre bilder av for eksempel Romsdalsalpene. NRK Møre og Romsdal har funnet frem til noen eksperter som kan avsløre at flere av postkortene, som Robbie Williams bruker i musikkvideoen, kommer fra Møre og Romsdal.

Dette blir for mye på en gang. Jeg må innrømme det. Jeg sitter i et kontorlandskap på jobben, med hodetelefoner på hue, og sniker meg til å se Robbie Williams sin fantastiske musikkvideo. Opplevelsen blir rett og slett i overkant for meg. Følelsene skvalper over. Jeg ser naturen som jeg kommer fra og tenker på døtre som skal forlate meg og tiden som går stadig fortere og fortere, og ganske snart nå så blir det helt stille. Stille i huset. Stille i min verden. Hva skal en stakkars far gjøre da?

Videoen har nå over én million visninger. Du kan se den her

Mens de andre barna ønsket seg pannekaker

Smaken traff meg som et sjokk av glede. Det skjedde så grundig i unge år at jeg ble hekta for livet.

Denne oppveksten skjedde i et nærmest uendelig, grått, silende og kaldt regnvær på Nordmøre. Desto sterkere ble de dyprøde fargene og varmen som følger med chili, piri piri, tomater, pimientos, poteter, løk, olivenolje og andre hemmeligheter som omslutter klippfisk i bacalao.

Mens de andre barna ønsket seg pannekaker til middag på bursdagen sin ville jeg ha bacalao. Jeg var åtte år første gang det skjedde. Siden kom det beste i livet i store porsjoner.

Klippfisk er lagret sommer. Det er smaken av solskinn. Det er himmel og hav. Det er en så grundig og kjærlig pleie av torsk at man kan lukke øynene og når som helst fremkalle det stedet man kommer fra og føler for.

I mitt tilfelle heter stedet Kristiansund. I mangel av muligheter til å bo i byen kan jeg i stede spise bacalao og kjenne tilhørighet og glede på tvers av store avstander. En forklaring på disse følelsene er at bacalao er en slags nasjonalsang for alle som kommer fra regionen, selv om de for lengst har blitt fordrevet til de rareste steder på kloden.

Et eksempel er min far, som en gang på 70-tallet var banksjef i Kreditkassen i Kristiansund, men som nå er bosatt i en liten middelalderby mellom spanske fjell. Når jeg besøker ham drar vi gjerne på tur og besøker en av de mange små landsbyene i området. De fleste virker nærmest folketomme, som en stille og lukket verden av lave steinhus og trange gater. Men klokken to slås dører og vinduer opp. Folk strømmer til fra alle kanter. Det er tid for lunsj i en uanselig, liten kafé.

Jeg vil til mitt forsvar si at jeg var fullstendig uforberedt. Overraskelsen var stor og stigende. Maten strømmet inn på bordet. Den ene retten etter den andre var et fyrverkeri av smak og opplevelser. Akkurat da jeg hadde jublet fra meg over noe, kom noe helt annet, og slik steg stemningen i en kavalkade som for alltid lærte meg hva tapas kan være. På sitt aller, aller beste.

Det absolutte høydepunktet var noen små, lune og runde boller som kalles bolinhos. Dette er klippfiskboller. De ser åpenbart ikke ut som noe amatører bør prøve å lage helt på egen hånd. Jeg har derfor i det lengste dempet lysten til å forsøke.

Nå har det seg slik her i verden at det meste som ser uhyre vanskelig ut, slett ikke er det når det kommer til et stykke. Jeg tenker ikke bare på slike ting som kjærlighet og sportsfiske. Også innen matlaging er det all grunn til å prøve seg fram. I romjulen spurte jeg derfor min far om oppskriften på “Bolinhos de Bacalhau”. Han ga meg den. Uten å nøle.

På årets siste dag var jeg derfor klar til å debutere. Jeg hadde vannet ut 400 gram klippfisk. Det hører med til historien at jeg liker mat som er en slags reise, som starter flere dager før servering. Først; handle inn råvarer. Deretter glede seg. Legg fisken i vann, som regel et helt døgn. Perfekt.

Det neste som skjer er å la fisken trekke i 8 minutter og avkjøles. Samtidig kokes og avkjøles fire poteter. Fisken rives i strimeler og poteter kappes i terninger. Hakk opp en halv rødløk og to fedd hvitløk og tilsett pepper. Poteter og løk kjøres med stavmikser til konsistens av plukkfisk. Bland inn to egg, en skje mel og tre spiseskjeer fløte. Form bollene med skje i hånden. Rull dem i brødrasp. Legges på fat til like før gjestene kommer. Stekes noen minutter i glovarm frityrolje. Slik skapes ren og konsentrert glede. Serveres gjerne med tørr hvitvin. Tilbehør: Tomatsalsa.

Har du først kommet hit er det ingen vei tilbake. Bolinhos forever !!

The greatest race ever run

10. juli 1912. Olympiaden i Stockholm: Amerikaneren Abel Kiviat er 21 år gammel og har nylig satt tre verdensrekorder. Foran mannen ligger nå 1.500 meter. Det er et løp som skal komme til å ta ham 3 minutter, 58 sekunder og 9 tideler. Det skal bli kjent som “The greatest race ever run”.

Britiske Arnold Jackson (21) er en outsider. Han er ikke med på det engelske landslaget, men stiller opp som individuell deltager. Han er en ensom svale. USA har syv løpere i finalen på 1.500 meteren. Amerikanerne kan veksle på å dra. Tre av dem lager en vegg som stenger Jackson. Det er 75 meter igjen til mål. Jackson kommer opp på siden.

Abel Kiviat strutter av selvtillit i det avgjørende øyeblikk. Han er verderekordholder på distansen. Dette kan ikke gå galt.

-Hva i helsike er det som skjer nå, tenker Kiviat.

Jackson kommer som en kule. Han bryter målsnoren et tiendels sekund foran Kiviat, setter ny olympisk rekord med 3.58.8 og blir den yngste som noen sinne har vunnet distansen. Kiviat tar sølv med en centimeter klaring til bronsen. Slik starter et mareritt som skal komme til å vare i nærmere 80 år.

Kiviat ble nesten hundre år gammel. I et avisintervju som 91-åring forteller han at han fortsatt kan våkne, badet i svette, midt på natten og lure på “hva i helsike var det som skjedde i Stockholm”.

Du har kanskje fått seks rette i lotto noen ganger. Seks rette er jo bra det. Det kan gi en utbetaling på flere kroner. Eller kanskje du har vært på et intervju til selveste drømmejobben. Kanskje var det hundrevis av søkere. Da er det jo ganske bra og bli satt opp som nummer to.

Det viktigste er jo som kjent å delta. Det er noe alle barn får høre i Norge. De får også høre i fullt alvor at julenissen finnes og at det norske landslaget i fotball en dag kan komme til å kvalifisere seg til et VM-sluttspill.

Det tar bare noen tideler av et sekund å bli veldig skuffet. Men det er jo litt surt og skulle leve med den følelsen i 80 år. Nå kan det jo tenkes at Abel Kiviat var en helt spesiell fyr. At han ikke hadde så lett for å glemme sine nederlag. Det kan tenkes det. Selv har jeg nylig gått på et par alvorlig smeller i spillet “Risk”. Jeg er blitt herjet med av min nærmeste familie. På det groveste. Se egen petit om dette. Man kan ikke la slike resultater bli stående. Av foran nevnte grunner. Man må ta hensyn til alderdommen. Jeg vil derfor varsle omkamp.

Hitler ville ha elsket dette

Denne historien starter tilsynelatende uskyldig med at Frida får spillet “Risk” til jul. Hun pakker opp noe som Hitler, Stalin og Napoleon ville ha elsket å drive med.

Nå må jeg med en gang innrømme at jeg aldri viser noen nåde. Jeg er hensynsløs. Særlig når det kommer til egne barn. Å spille dårlig med vilje, ville aldri falt meg inn. Hvis barna skal få gode følelser får de slite for det. Her gjelder bare en ting. Å vinne. Jeg gir alt.

Datter Frida bretter ut verdenskartet. Mor, far, søster Kaja og andre slektninger får utdelt et knippe land og plasserer ut sine tropper. Vi spiller krig og skal erobre land etter land, helst hele kontinenter som gir ekstra poeng og enda flere tropper i neste slag.

Etter et par timers tid oppstår en delikat situasjon i Midt Østen. Spenningsnivået har bygget seg opp i en slags terrorbalanse. Jeg har med all mulig rett påbegynt en mulig invasjon i Egypt fra øst. Styrkene bygger seg opp på begge sider av grensen. Jeg har historiske rettigheter i Egypt, siden jeg eide landet på en utmerket måte helt til slemme Frida på en sjofel måte sparket meg ut for en tid tilbake. Nå er det all grunn til hevn.

Jeg triller terningene. Dette går slett ikke bare bra. Slaget bølger frem og tilbake. I et helt avgjørende øyeblikk triller en av terningene og blir stående litt skjevt, støttet opp mot noen brikker som ligger slengt utenfor brettet. Det er for meg åpenbart at terningen viser en sekser. Frida insisterer først på at terningen er en toer, dernest prosederer hun på at bare terninger som lander flatt kan godkjennes.

Det blir høylytte forhandlinger om saken. Jeg truer med å trekke meg fra spillet. Viser miner til å gå ut på kjøkkenet for å stå der og furte. Nå vender en samlet familie seg mot meg med et voldsomt krav og psykiske tvangsmidler og jeg blir ydmykende tvunget til å trille terningen om igjen. Det blir en dårlig treer. Egypt faller ikke.

Litt senere får jeg et veldig strengt håndhevet forbud mot å si “Yes” hvis jeg vinner et slag og jeg får heller ikke lov å si “Så synd” når noen av mine motstandere må gi tapt. Frida får derimot lov å si “Phuuuu”, når hun vinner og vifter vekk mine tropper med de ivrige små fingrene sine. Denne forskjellsbehandlingen er det absolutt ingen andre enn meg som reagerer på. Nord-Amerika har falt.

Min kone, som i unge år arbeidet som aupair i England, har sterke følelser for Storbritannia. Hun forsvarer landet med nebb og klør og vil dessuten gjerne legge under seg Island og resten av Skandinavia, mens hun totalt neglisjerer at det pågår en voldsom opprustning i Kamtsjatka og Nordøst Asia. Island har falt.

Når jeg prøver meg på en vennligsinnet overtakelse av landområder, som min kone slett ikke trenger, oppstår en situasjon der hun slår to terninger isteden for en slik hun strengt tatt skulle ha gjort. Hun taper likevel med begge terningene. Og da burde jo saken vært avgjort i min favør. Men nå mener mor og begge døtre helt oppsiktsvekkende at å trille to terninger er en formell feil og da er det eneste riktige å trille på ny. Jeg tilbyr meg da å forlate spillet og dessuten gå en lang tur, for nå mener jeg at nok er nok.

Slik går romjulen. Den ene dagen er den andre lik. Jeg taper. Hvert eneste spill. Og jeg som trodde at julen skulle være en tid preget av fredelig sameksistens mellom alle typer mennesker, i alle aldre. At vi skulle bygge opp hverandre og troen på fremtiden. Det er ikke lett å ha døtre som har totalt verdensherredømme og som ler høyt av sin far. Selvfølelsen har falt.

Sekundene som endret resten av livet

Miraklet varte bare noen minutter. Men snart hundre år senere preger det fortsatt familien og mange de kjenner. Særlig når det nærmer seg jul.

Bli med til et lite fjellvann i Valdres for lenge, lenge siden. Her står Wenche og er seks, syv år gammel. Hun står sammen med sin far der bekken sakker farten, gjør en dyp sving og renner inn i vannet som en magisk fiskeplass. Det er første gang jentungen kaster med sluk og far peker og forklarer.

Sluken lander med et plopp. Det som nå skjer kommer som et sjokk. Den største ørreten far noen gang har sett hugger tak i sluken og raser av sted. Dette er skjebnesvangre sekunder. Far skal ta en av de viktigste avgjørelsene i sitt liv. Og han må gjøre det raskt og uten å tenke.

Nå har det seg slik at jeg har truffet ganske mange sportsfiskere i mitt liv. Uhyre få av dem er kvinner. Når jeg møter en kvinne som fisker og som ikke gjør det fordi hun er nyforelsket i en fyr og derfor har sagt ja til å være med på tur, men som rett og slett fisker av egen fri vilje, ja, da går jeg rett bort og håndhilser på damen. Det gjør jeg alltid. Jeg vil nemlig høre hvordan de viktigste tingene i livet begynte og henger sammen.

Nå er det ikke alle her i verden som vet hvorfor de ble akkurat slik de ble. Det må dessuten understrekes at ikke alle er overveldende begeistret for sine egne foreldre. Sånn helt generelt. Når det kommer til sportsfiske så er det dessuten ganske mange som har stått VED SIDEN AV en ivrig far som fisket og fisket, og opplevde at tiden aldri tok slutt og at det dessuten var både vått og kaldt og ikke antydning til melkesjokolade eller en pose Supermiks noe sted.

Wenche står med krumme knær. Hun tar spenntak mot torva og tviholder i stanga. Det en dum og ivrig far nå kunne funnet på å gjøre var å ta fra ungen stanga for å berge fisken. Når noe så sjeldent som en to kilos ørret hugger til er det vanskelig å styre seg.

- Dette går bra. Vi har kjempegod tid. Bare la fisken gå frem og tilbake. Ikke sveiv inn. La den trøtte seg ut. Sånn ja. Dette går fint. Nå kan du prøve å snelle inn litt. Det der er et utras. Veldig bra. Hold stangtuppen opp.

Sånn snakket faren til Wenche. Han hadde dessuten med seg hov. Dermed berget de øyeblikket. Konsekvensene ble formidable.

De neste 80 årene av sitt liv skulle Wenche bruke eventyrlige resurser på å tilrettelegge for fiske for seg selv og sine etterkommere. Hvis man først har funnet noe man liker her i verden er det ingen grunn til å stoppe. Ved vannet er det nå en hel, liten, familiær landsby av hytter. Gleden har spredd seg i mange ledd.

Jeg traff Wenche da hun var rundt 70 år. Hun satt i en lenestol i sin egen stue og sa følgende:

- Så du vil låne fiskevann og hytte. Det kan skje på tre betingelser.
- Ja, sa jeg. (Jeg kan være veldig ydmyk når det virkelig gjelder).
- For det første så rydder du pent opp etter deg. For det andre så bærer du med deg alt rasket ditt ned i gjen. (En snau time å gå på sti og myr). Og for det tredje så møter du opp her personlig etter turen og forteller alt, absolutt alt om hva du har fått, hvor og med hva. Forstått!

Jeg gjorde som damen sa og fikk en fin tur sammen med kompiser. Men viktigere er det at fra dette vannet bærer familien ned bøtter med ørret som lagres godt om høsten. Noen utvalgte får dermed rakfisk som gave.

Olav og jeg pakket opp årets gave i går kveld. Vi gjorde det med øl og akevitt og løk og rømme og lumper og flatbrød og bløtkokte egg og poteter og en følelse som løftet oss og brakte oss tilbake til den historien vi er så heldige å være en del av.

Tre fjortiser, en pappa og veien til Trysil

Tre fjortiser, en pappa og veien til Trysil. Morsommere blir det ikke.

Datter Frida har invitert med Sofie og Rebekka. Jentene er topp motivert for en skihelg på hytta i Trysil. Det er fredag ettermiddag. Fullastet bil. Kjør.

Noe av det første man bør vite om denne utvalgte og ganske intense delen av befolkningen er at jenter på 14 år overhode ikke er villige til å kompromisse på noe som helst. De gir alt. Hele tiden.

Det kan for eksempel være tett trafikk, høy fart og behov for ustanselig bruk av spyleveske og vindusviskere. Far sitter med sviktende syn og kjører gjennom mørket og snøslapset. Da oppretter jentene noe de kaller for “Englekoret” og synger poppsanger trestemt så høyt de klarer med mobiltelefonene sine som akkompagnement. Av og til bryter en av dem ut i en solo. Må bare oppleves. Terningkast 5.

Vi er på motorveien ved Gardermoen i hundre kilometer i timen. Sofie setter plutselig i et veldig høyt skrik. Det er et sånt skrik som folk vil bruke når de er i livsfare. Jenta har kommet bort i knappen til vinduet som nå glir helt ned. Her må det bemerkes at det åpenbart var ganske skummelt da vinduet plutselig gled ned, og hvem som helst kunne fått lyst til å skrike under slike omstendigheter. Sterkt.Terningkast 4.

Etter en slik opplevelse gjelder det å se fremover. Vi passerer Minnesund. Noe av det viktigste man har å se frem til i dette området av landet er bollene på Espa. Vi snakker derfor en hel del om hvor viktig det er å ha noe å glede seg til her i livet og om det bør være rosiner eller sjokoladebiter i bollene. Men på Mogreina oppdager vi at noen prøver å sette norsk rekord i utbygging av veier og tuneller. De samme folka har prøvd å gjemme den aktuelle bensinstasjonen på Espa. Dette skaper litt dårlig stemning en stund, men heldigvis har alle tre jentene en sterk radar som gjør at vi likevel finner bollene, dog med noen gledeshyl som gjør det helt nødvendig å hvile ørene etterpå. Terningkast 3.

På Elverum stopper vi på Rimi for handle inn det aller mest unødvendige. Her oppstår det faglig uenighet. Striden gjelder en sachertorte som er noe av det viktigste som er funnet opp i Østerrike. Frida og Sofie mener at det er helt unødvendig å kjøpe en slik kake, mens Rebekka og jeg er veldig for. Og siden familieliv aldri har vært noe demokrati, men den sterkeste rett, blir kaken kjøpt inn tvert, mens vi rett og slett glemmer helt å handle både salat og agurk og tomater. Noe som kommer til å bli grundig påtalt senere, når mor kommer opp på lørdag, men det er egentlig helt uvesentlig å nevne. Terningkast 4.

Nå har det seg slik at det i slalåmbakken i Trysil akkurat denne helgen er en hel sverm av svært pene og utrolig kjekke gutter og noen jenter som har på seg helt like røde skidresser som det står skiguide på. Jeg vet ikke helt hva slike skiguider driver med, men jeg tror at det er meningen at de skal redde liv.

Denne helgen drev skiguidene med øvelser. De kjørte rundt som en stor gruppe og var snart her, snart der. Mange av dem tok seg svært bra ut. Over hele anlegget. Samtidig er Frida, Sofie og Rebekka ute og driver med noe som de kaller for skogskjøring. Se petiten Sprengt høne. Skogskjøring kan være en morsom aktivitet utenfor løypene og mellom trærne. Det er noe som man gjerne driver med når vinteren har lagt på seg og det meste er frosset til. Men i Trysil er det slett ikke slik denne helgen. Rebekka havner derfor nede i en liten, åpen bekk, med skiene rett opp og hodet rett ned. Terningkast 6.

Mens Rebekka ligger slik, med skiene rett opp og hodet rett ned, begynner mascaraen hennes og gli utover og det hele ser slett ikke pent ut. Akkurat da kommer de utrolig kjekke skigudene forbi for å redde liv.

I stede for å starte redningsarbeidet med en gang, begynner karene å le en hel masse, og dessuten tar de frem mobilene sine for å fotografere Rebekka. Det kan dessuten legges til at Sofie og Frida tok mange bilder og video de også. Sånn er det å være 14. Nådeløst.

Kjønnsorganene hang på vent

Jeg har en rystende historie på lager. Jeg vil på forhånd advare mot til dels sterke scener. Er du under 18 år, skift kanal.

Kjønnsorganene hang på vent i baren. Baronen & Baronessen var et sted i Oslo hvor du kunne få en tunge i øret eller fingre i lommeboken uten å ane hva som traff deg.

Nå var det slik på 1980-tallet at svært mange ravet rundt i Oslo sentrum midt på natten med en bakt potet i munnen. Noen av modigere satt seg i andre etasje på Baronen & Baronessen og spiste en full middag klokken to om natta.

Dette var et utsted i Stortingsgaten hvor folk både ble skutt og drept. Byrådet inndro derfor skjenkebevillingen i 2001. Se PM om dette. Før man kom så langt var deler av byens underliv samlet i en klebende trengsel som strakte seg forbi dørvakter med skuddsikker vest og inn til et dansegulv med fri omsetning av alt du kan komme på og litt til.

Stedet var preget av godt voksne. Det var mye kjøtt, flesk og tupe, kan man si. Baronen & Baronessen var dessuten berømt for sin kriminalitet. Her var folk med arr ansiktet som dro opp en rull penger fra en papirpose for å betale den største champagneflasken jeg noen gang har sett. Her var karer som sto på toalettet og solgte kokain på et lommespeil. Her var all grunn til engstelse.

Det vil jo som kjent alltid være ganske mange seksuelt skrubbsultne som jakter gjennom Oslo-natta, som prøver å finne noen i rykkende bevegelser på dansegulvet og som ikke har tenkt og betale eller ta seg betalt for gleden. Noen av dem er kjendiser.

Jeg må innrømme at jeg bare var på Baronen & Baronessen en eneste gang. Jeg er en å pingle. Dette stedet var helt i overkant. Men slik kom jeg til å bli tilskuer til en svært blond og intens TV-kjendis i trange lærbukser som bare brukte noen sekunder på å plukke seg en ny, ung venn. De forlot lokalet, ble borte en drøy time og kom glade og fornøyde tilbake.

Jeg er en nysgjerrig sjel. Jeg gikk bort til den unge karen. - Hvordan var det, spurte jeg.

- Vi dro hjem til henne. Hun tok meg med til vaskerommet og satt seg oppe på vaskemaskinen. Hun slo på sentrifugen, sa gutten.

Dette er hva jeg vil kalle en rystende historie.

Har du noe som varer evig?

Finnes det et sted i din historie som varer evig? Kanskje kan det fremkalles som et bilde eller en følelse som løper nedover ryggen og kiler så godt som bare det.

Hvis man for eksempel er Christian Skredsvig og skal fortelle om hvordan stemningen var så kan man stille seg opp ved siden av Dælivannet i Bærum i 1886. Her kan man for eksempel male en lykkelig fyr med seljefløyte. Og bli berømt. Slik gikk det med Christian.

Bildet er ganske fint. Det hang på en av veggene på barneskolen jeg gikk på i Kristiansund. Jeg pleide å se på det, når jeg dagdrømte. Jeg så på bildet hver dag. Jeg lurte alltid på hvordan det gikk an å male så livaktig at det ser ut som om en hel del svever når skyene speiler seg i bekken. Noe skal man jo ha å lure på.

En annen ting jeg lurte på var om seljefløyta var et slags sjekketriks. At fyren rett og slett drev med en form for lokkelyder. Alle vet jo at det er lurt å beherske et instrument. Når man skal på nachspiel og slikt. Dette tenkte jeg på mens jeg gikk på denne barneskolen i Kristiansund.

Tilfeldighetene flyttet meg senere til Bærum. Jeg bor rett og slett ikke langt fra Dælivannet. Det har ikke forandret seg stort siden Christians tid. Tjernet ligger like ved Kolsåstoppen og er ganske lite, idyllisk og vakkert. Her kan man dessuten fiske abbor, men det er i og for seg ikke helt nødvendig å vite for å ha glede av resten av historien. Jeg vil likevel anbefale abborfiske. Man blir både tålmodig og glad til sinns av abborfiske. Bare så det er sagt.

For å komme videre i historien er det nødvendig å vite at min søster har giftet seg med Børre. Han og bestevennene Geir og Magnus syklet opp til Dælivannet på 1960-tallet for å bade og skape sin egen underholdning.

Dette med å underholde seg selv var noe man drev med i gamle dager i Norge. Dette hadde sammenheng med at det var utrolig lite å se på TV. Og dataspill og internett og Facebook og sånt var ikke oppfunnet. Likevel hadde Geir og Magnus og Børre det fint. De dro som sagt opp til Dælivannet og bygget seg en flåte. Når guttene kom klar av vannliljene og sivet var flåten det frieste sted på jord. Det var dessuten alltid pent vær på den tiden. Sommeren hadde ingen ende. Det var en evighet av glede.

Det kunne komme mange sorger og elendighet. Senere i livet. Men følelsen av sommeren ved Dælivannet sto som en påle i hukommelsen.

Geir er godt voksen nå. Det er over 40 år siden. Men han glemmer det aldri. Derfor dro Geir opp til Dælivannet og stilte seg på samme plass som Skredsvig. Geir sto der nesten hver dag i tre måneder. Han malte et bilde som har fått tittelen “1968”.

Bildet er digert. Det vil lett kunne fylle en hvilken som helst stuevegg. Fullt og helt. Dessuten er det meget dyrt.

At dette bildet var blitt malt og dessuten var til salgs fikk Magnus vite om en dag han var ute og reiste. Magnus hadde ikke sett bildet selv. Men inne i seg visste jo mannen helt nøyaktig hvordan det så ut, og hvordan det føltes. Magnus brukte ikke mange sekundene på å bestemme seg. Han kastet seg over mobilen, ringte Geir og kjøpte bildet. Tvert.

Geirs bilde “1968” ser slik ut