Viser arkivet for september, 2013

Å sykle ut i verdensrommet

“Nå ligner du bittelitegrann på Lars Monsen”, sier min datter Frida. Den gode, stolte følelsen varer i flere sekunder. Helt til jeg runder hushjørnet.

Det er en ikke helt tilfeldig fredag kveld i september. Kona ser “Nytt på Nytt” på TV. Frida spiser potetgull og drikker Pepsi Max. Mørket og regnet der ute er ikke så veldig fristende å begi seg ut i. Jeg pakker alt for mye vekt opp i en sykkelveske. Det skal komme til å straffe seg.

Tidligere på dagen har jeg vært inne på webben til Bergens Tidene. Avisen har et web-kamera oppe i fjellet. Jeg prøver å finne ut om det ligger snø på veien der oppe. Det er jo ikke verdens glupeste ide og sykle på sommerdekk hvis det er snø. Men så er jeg ikke så glup, heller, da, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg tar sjansen. Jeg har jo aldri dødd før. Det går sikkert bra.

Utenfor huset vårt på Høvik starter virkeligheten. Den er ganske stor og våt. Klokken er halv ti om kvelden.

Jeg har en stor sekk på ryggen og to sykkelvesker. I det jeg forlater gårdsplassen hører jeg en ekkel spjonglyd. Det er strikken på en av baggene som ryker. Jeg må derfor fullføre resten av turen med en veske hengende på styret. Det gir katastrofalt dårlig balanse. – En bagatell, sier jeg tøft til meg selv og sykler innover mot Oslo sentrum. Jeg er en slags selvkomponert villmann. Tøff i trynet. For anledningen.

Noen få kilometer senere, på Lysaker, kommer jeg til å tenke på at jeg har glemt hyttenøkkelen. Det er jo litt pinlig å ringe kona. Ekte villmenn ringer ikke kona. Men jeg har ikke noe valg.

Kona kniser. Hun nevner Lars Monsen hun også, men på en litt annen måte enn det Frida gjorde. Noen minutter senere kommer hun kjørende til Lysaker. Hun gidder ikke å gå ut av bilen. Hun bare rekker meg nøkkelen ut av vinduet, vinker og kjører sin vei. Jeg tror hun skal hjem å kose seg med en flaske rødvin og en hel del sjokolade. Kanskje fyre på peisen.

På Oslo S. treffer jeg Anders. Han har lånt sykkelen til faren sin. Det skal komme til å straffe seg. Klokken er litt over 11.00. På toget snakker jeg litt om briten Robert Falcon Scott som forberedte seg til sin ekspedisjon. Scott hadde planer om å bli det første menneske på Sydpolen. Derfor dro han til Finse for å trene.

Anders og jeg kommer til Finse klokken 04.15. Midt i natta. Det er ikke så veldig mange andre som går av toget på denne tiden av døgnet. Perrongen ligger øde. Jeg vinker til Bergens Tidenes web-kamera. Verden kan følge med på vår ekspedisjon på internett. Vi er 1222 meter over havet. Det er fire minusgrader. Eventyret venter.

Den lille grusveien ut fra Finse stasjon snor seg som en magisk tråd vestover. I det vi runder første sving forsvinner lysene fra Finse. Det er ikke et vindpust. Stjernehimmelen er intens. Det er som å sykle ut verdensrommet. Du kan se hvorfor vår galakse kalles Melkeveien. Du kan se det hvite mellom stjernene. Krystallklart. Vakkert. Uendelig stort. Det er Jeg, Anders og universet. Svære greier.

Det er en ganske fin følelse å sykle i universet. Jeg nyter å være der ute. Følelsen er berusende og fri. Jeg er en del av evigheten. Dette varer en stund. Ca en halv time. Da, plutselig skjer det noe.

Det ser ut som om Anders tror han er blitt en mus som løper på en tredemølle. Gutten tråkker som en gal på pedalene, men hjulene går ikke rundt.

- Også Scott feilvurderte utstyret på sin ekspedisjon, sier jeg, mens vi leier syklene våre tilbake til Finse. Det blir en tapt time. Det er litt surt. Men vi er jo utrolig unge. I alle fall så er Anders det. Så dette går bra. På Finse treffer vi en fyr som driver og baker brød på hotellet. Mannen tar i mot sertifikatet til Anders som et slags pant. Dermed kan vi fortsette turen på en leiesykkel. Der kan du se. Vi klarer det utroligste.

Grusveien eller Rallarvegen, som den kalles, stiger noen hundre høydemeter. Det er fortsatt stup mørkt når vi treffer snøen.

Når folk uten armer og ben kan klatre til topps i fjellheimen sammen med Lars Monsen, så kan vel jeg takle noen kilometer med snø på sykkel. Men den som har forsøkt å sykle i snø med stor sekk på ryggen og en sykkelbag på styret vet at det fort kan bli litt ugreit. Jeg har dog lært meg til å falle riktig. Jeg liksom ruller rundt når jeg faller av sykkelen. Det ser ganske idiotisk ut. For jeg faller i sakte kino. Og ruller rundt. Helt uskadet. Det skjer to ganger. Lars Monsen ville vært stolt av meg. Jeg kunne sikkert også vært på Skavlan og demonstrert hvordan jeg ruller rundt. Det er bare et forslag.

Slik kommer vi til Vestlandet. Det første morgenlyset glir fra blåsvart til rosa. Utsikten er eventyrlig. Klokken er bare syv om morgenen og vi har levd et liv. Der snøen slutter suser jeg nedover bakkene og brøler ut gleden. Let the Good Times Roll.

Siv Jensens hemmelige tegn

Så du på Siv Jensens kjole under “morna-Jens-talen” som hun tok mellom et par skåler på valgnatta. Da var det lett å gå glipp av et par hemmelig tegn som hun brukte i samme slengen.

Det har seg nemlig slik at de erigerte leppestiftene på kjolen til Siv er blitt ukas store snakkis. Regjeringsdannelsen og spørsmål om hvem som skal styre landet kommer selvsagt helt i bakgrunnen. Det er Sivs ganske oppsiktsvekkende kjole som alle vil ha en bit av.

har du sikkert veldig lyst til å kjøpe en helt makan. Hvis du prøver på noe slikt er det mye som tyder på at du vil bli skuffet. Denne uken er det ganske mange som har støvsugd byen på kjolejakt. Et hvilket som helst utdritningslag er villig til å drepe for denne kjolen. De fleste butikker som kunne hatt en slik er derfor utsolgt.

Media har vært ville av begeistring. Det fins knapt den journalist som ikke har interessert seg for Siv Jensens kjole. Sånn er det med politisk analyse. Utrolig vanskelige greier. Det som da kan være en løsning er å ha greie på sport.

Det kan for eksempel være baseball. Dette er en form for slåball, som de fleste unger i Norge er innom i løpet av oppveksten. Siv Jensen har garantert spilt slåball. At jeg vet dette så skråsikkert er noe jeg vil komme tilbake til.

En ting man bør vite om baseball er følgende: En “pitcher” starter hvert spill ved å forsøke å kaste ballen forbi “slagmannen”. Bak slagmannen sitter “catcheren” og skal prøve å fange ballen. Catcheren er på samme lag som pitcheren og gjør tegn som slagmannen ikke kan se fordi han står med ryggen til. Catcheren bruker fingrene til å signalisere hvor han vil at ballen skal komme. Uten slike tegn taper man spillet. Sånn er det bare.

kan vi se litt nærmere på det bildet jeg har funnet av Siv Jensen. En ting er at hun står i kjolen med de potente leppestiftene. Viktigere er det å legge merke til at hun er en slags catcher og lager hemmelige tegn. Det er åpenbart like før Siv skal i ilden. Det er nå slaget skal stå. Da er det viktig å gjøre tegn. Du kan se hvordan hun gjør seg klar. Med fingrene.

Vanskeligere er det å vite hva tegnene betyr. Vi kan jo ikke vite helt hvem Siv signaliserer til. En ting er hvis hun hadde gitt Jens fingeren. Det hadde vi jo skjønt betydningen av med en gang. Men sånn som det her ligger an er det vanskeligere å tolke.

-Jeg skal straks gi deg en rett høyre, kan det hende at Siv signaliserer. En annen mulighet er at hun gjør slik jeg gjør når jeg er brisen og likevel skal prestere. Da tar jeg tak i meg selv og holder. Ikke at det hjelper noe særlig. Men det er verdt et forsøk. Sånn er det vel med folk som skal danne regjering også. De vil gjerne prøve.

Siste: Det kan ha vært vollyball. Jeg ser det nå.

Før laget jeg barn. Nå dyrker jeg jordbær

Før laget jeg barn. Nå dyrker jeg jordbær. Heng med.

Denne historien starter på Plata utenfor Oslo Sentralstasjon. Min søster Kari hadde avtalt å treffe en narkoman som ville kjøpe en brukt seng. Handelen måtte skje fort.

- Når du har fått penger på sosialen så er det ikke lett å holde seg og vente flere timer og faktisk bruke penga på ei seng, sa karen. Men handelen gikk bra.

For kronene hun fikk kjøpte Kari seg en ny og uhyre trendy vannseng. Dette var på 80-tallet. Alle lå i vannsenger på 80-tallet.Hel eller halvdempet. Queen eller kingsize. Hadde du ikke fire, fem tonn vann på soverommet så var du rett og slett ikke noe å regne med. Etter en tid arvet jeg Karis vannseng.

Jeg brukte den til å lage barn i. Dessuten sov jeg ganske mye. Og jeg røkte på senga. Det var en fin tid.

Men så plutselig kom 1990-tallet. Triste greier. Vannsenga måtte flytte ut. Jeg satte ramma til senga ut i hagen og fylte den opp med jord.

Lykken ble dyrket. Jeg drev på med det om våren. Selvsagt kunne jeg kjøpt tre, fire kasser med ferdiglagde jordbær i butikken for samme sum som jeg investerte i stiklinger, jord og utstyr, men som sagt, lykken blir større når man spaserer på en omvei.

Målet er å få mange nye små venner som røde og lubne kan rulle seg i sukker og fløte. Det er sånn det blir fred, frihet og kjærlighet i verden. Dette høres jo lett ut. Men det er det slett ikke.

Noe av det første som jeg ble rammet av var trost. Dette er noen små ondsinnede jordbærgribber. De stuper ned og forsyner seg på det groveste. Jeg prøvde å spenne et slags elastisk lysegrønt fiskegarn som et nett over bærene. Da satt trosten seg bare og gynget opp og ned slik at de kom ned til bærene. Eller fuglene lette seg fram til små åpninger og spaserte rolig inn for å spise seg mette.

Det er dessuten mye annet vondt og vanskelig verden. Snegler. Skvallerkål. Ugress. Det er mye som ingen ende ville ta. Slik gikk årene.

Noen somre var veldig kalde. Andre var utrolig våte. Norge er sånn, laget for de tålmodige. En gang kom sommeren i påsken og så ble resten av sesongen til både å le og gråte av. 2013-sesongen kan deles inn i to porsjoner. En ble spist med vaniljeis. Den andre var med fløte og sukker. Det var ikke rare greiene. Men det smakte himmelsk.

Å ha en vannseng med jordbær er som å være i puberteten. Man håper mye, men får lite.

Det er som man forstår mange måter å holde seg ung på.

Let me take you down, ‘cos I’m going to Strawberry Fields.
Nothing is real and nothing to get hungabout.
Strawberry Fields forever.
Strawberry Fields forever.

John Lennon

Å få et helt gatekjøkken i hue

Jeg er tilhenger av både privat initiativ og oppfinnsomhet, men det får da være grenser. Livet kan dessuten være ganske sjokkerende noen ganger. Heng med.

Mandag virket i starten som en helt alminnelig mandag på Høvik i Bærum. Det var til og med ganske pent vær. Ingen tegn til fare noe sted. Så feil kan man ta.

Før man går videre i denne historien er det nødvendig å vite at vi bor i et horisontaltdelt hus som har felles inngang og gårdsplass med en annen familie. Mannen i denne familien heter Jonas og er full av ideer og prosjekter.

Jeg vil med en gang få understreke at jeg liker Jonas ganske godt. Særlig fordi han er en praktisk anlagt kar som kan bistå meg med tekniske ting. Det skal han ha skryt for. Bare så det er sagt.

mandag ringer min kone meg på jobben. Det er tidlig morgen. Det har stoppet en veldig overraskende trailer utenfor huset vårt. Den er nå i ferd med å laste av et ni meter langt og for øvrig ganske høyt og bredt og utrolig digert gatekjøkken ved siden av huset vårt.

Å etablere gatekjøkkendrift utenfor huset vårt i et stille villaområde i Bærum er trolig ikke Jonas sin plan. Litt undersøkelser avslører at mannen har kjøpt gatekjøkkenet for tre år siden og har hatt det stående uvirksomt på en tomt i Drammen. Men nå må det flyttes. Hvor lenge han har tenkt at det skal stå utenfor huset vårt er usikkert. Men vi frykter det verste.

Siden gatekjøkkenet er klar til bruk med plakater for pølser og hamburgere og det hele så er det dessuten en stor mulighet for at vi er i ferd med å få en ny severdighet på Høvik. Dette syns vi at ikke er noen god ide. Vi allierer oss derfor med kona til Jonas. Hun syns ikke det er noen god ide hun heller.

Til alt hell så viser det seg at det er uhyre vanskelig å laste av et gigantisk gatekjøkken. Kranen som skal svinge det hele over gjerdet og på plass kan lett komme til å rive ned strømførende ledninger og telefonledninger og slikt. Det tar noen timer å prøve seg frem uten å få det til. Slik vinner man verdifull tid.

I mellomtiden har kona til Jonas tatt i bruk noe som heter Google. Og det må jeg si er en fantastisk oppfinnelse som kan snu den mest dystre situasjon her i verden. Et kjapt søk på Google kan være selveste redningen. Slik gikk det til at man fant en helt annen og mer hensiktsmessig tomt for gatekjøkkenet.

Når jeg så kommer på jobben i dag og forteller denne historien, så får jeg beskjed fra kollega Arne om at jeg har latt tidenes forretningsmulighet glippe ut av hendene. Vi kunne starte et firma som påtar seg og arrangere bursdager for de aller minste. Tenk så stas hvis ungene kan få servert så mye pølser og hamburgere som de bare lyster fra et gatekjøkken. Det bare må bli en vinner, mener Arne.

Selv puster jeg lettet ut. Det gikk bra denne gangen også. Livet.

Da dronning Sonja røkte med stive fingre

Misunnelse er en rar følelse. Hvis man for eksempel er meg. Og dette eksemplet er ute og sykler. Da kan man komme i skade for å sykle forbi en dame som røyker på gaten. Det vil da kunne oppstå ganske farlige situasjoner. Det kan skje nesten helt uavhengig av om dama er pen eller ikke.

Dette var min aller beste venn. Hvis jeg for eksempel hadde noe stort å feire. Jeg kunne ha satt ny personlig rekord i Tetris, eller jeg kunne ha dratt på land en stor fisk, eller fått snøret i bånn eller oppnådd noe annet fint. Da var det på tide med en røyk. Alternativt kunne jeg vært dypt nede i sjokk, sorg og fortvilelse. Blitt dumpa av dama eller Kjetil Rekdal hadde brent en straffe eller noe annet fælt. Da var røyken god å ha.

Eller kanskje jeg rett og slett bare kjedet meg eller hadde lyst på en mikroferie. Da fyrte jeg opp en sigg. Slik holdt jeg på. I over 20 år. Men så kom den 5. desember 2005. Klokken elleve på formiddagen. Da tok jeg livet av min aller beste venn.

Livet etterpå. Det har vært styrt av nervøst vibrerende nesebor og en patetisk, ganske pussig trang til å følge med på hva de andre driver med. Jeg kan merke på mange kilometer avstand at det fins en røyker i området. Jeg kan spotte en smugrøyker før han i det hele tatt har fyrt opp noe som helst.

Dette er jo slett ikke bra. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg kommer fra en tid der alle røkte. Hele kongehuset sto med en sneip i kjeften. Det meste av regjeringen gjorde det samme. Det var askebegre i statsråd. Man røkte i debatter på TV. Mest berømt er Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wig i Åpen Post som dampet i vei på 60 og 70-tallet. Det var tider det.

Når det er sagt vil jeg understreke at jeg ikke er så veldig opptatt av kongehuset og særlig ikke av dronning Sonja. Se mer om dette i petiten “Å elske en dronning”. Jeg kan dog forstå de mange som elsker Sonja. Hun er jo uhyre sporty og har framført den ene fjellturen etter den andre, gjerne i troverdige antrekk og med et vinnende smil om munnen. Se for øvrig låta “Å, Sonja” av Ole Paus. Hvis man likevel skulle sette fingeren på noe så måtte det være at dama er alt for perfekt.

Det var derfor med stor glede at jeg denne uken, helt tilfeldig, fant en ripe i lakken. Det var et bilde av Sonja som røyker. Jeg fant bildet på nettet og begynte og studere det nøye med det samme. Der har du meg. Ganske ivrig når det kommer til store oppdagelser.

Det første man kan legge merke til på dette bildet er at Sonja holder sigaretten ytterst, mellom to stive fingre. Sigaretten er så langt ute at det åpenbart ikke er fysisk mulig å ha den lengre ut. Her er det nærliggende å få den teori at man på den måten likesom tar litt avstand fra det man selv driver med. Det er nesten ikke å røyke hvis man bare holder røyken på den måten.

Det kan med andre ord tenkes at vi her ser begynnelsen på slutten. At det etter dette bare gikk en vei med Sonja til hun så sluttet helt. Det kan rett og slett tenkes at det er et historisk øyeblikk vi sitter og ser på. At det er selveste vendepunktet.

Alternativt kan det være at jeg er sykelig opptatt av å se på damer som røyker. Det kan være det og.

Bassengkongen

Han er selveste skrekkeksemplet. På stå-på-vilje i ferien. Det gjelder nemlig å gi alt og ofre seg. For barna.

Sier du ordet ferie til en gjennomsnittlig nordmann kan han fort komme til å tenke en hel del på mulighetene for å reise så fort som mulig til Syden. En betydelig andel av de som reiser til det området av verden som kalles Syden, er i ettertid usikker på hvilket land de har vært i, viser undersøkelser. Det de derimot er veldig tydelig på er at det er viktig å få seg den plass i solen som de føler at de fortjener.

Nå skulle man kanskje tro at det var plasser nok til alle. Jeg mener solen varmer jo opp ganske store områder og Syden er dessuten rimelig svært. Men slik er det ikke. I Syden kan det faktisk bli svært trangt og direkte kamp om plassene. Særlig rundt barnebassenget for de aller minste.

Min kollega Arne, sist sett i petiten “Han fikk som fortjent, han fikk barn”, har nettopp kommet tilbake fra en familieferie på Kypros. Her kan han rapportere om at Star Tour har tatt i bruk et regelverk som er så strengt at selv Stalin ville nikket anerkjennende.

Nå burde jo verden vært så rettferdig innrettet at alle fikk ligge nærmest barnebassenget etter tur. Man kunne jo ha en slags loddtrekning. Slik kunne man for eksempel få en dag hver. De andre dagene måtte man ligge borte på gressletta og heller pendle regelmessig frem og tilbake for å passe på at barna ikke drukner. De som ligger nærmest bassenget slipper å gå frem og tilbake. De kan ligge pal, og nyte for eksempel en jevn strøm av rosa paraplydrinker eller øl eller hva de måtte ønske å helle i seg for å føle at dette er en fin ferie.

Nå viser det seg at verden slett ikke er rettferdig innrettet. Overraskende nok. Det er ingen loddtrekning. Derfor får folk et veldig sterkt behov for å snike seg ned tidlig om morgenen for å reservere en fire, fem solsenger til sin familie ved å legge et håndkle på hver solseng. Det er her de strenge reglene fra Star Tour kommer inn.

Det er ikke lov til å reservere solsenger ved hjelp av håndklær før klokken 9. Man må minst være et voksent familiemedlem som sitter på plassen og vedkommende kan på ingen måte forlate solsengene. Hvis ikke kan man se langt etter en god plass ved bassenget, og hente sine borttatte håndklær på scenen der kveldsunderholdningen foregår.

De som er gamle nok til å huske rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen vet at hvis den ene part tyr til et knep må den andre finne på noe endra bedre. Så hvis Arne finner på at han skal stå opp klokka åtte så er det en annen far som finner ut at halv åtte er passe. Slik går det til at Jarle fra Kløfta er på plass klokken halv syv om morgenen. Jarle har fire små barn. Ingen har derfor større motivasjon enn ham. Jarle vinner kappløpet. Hver morgen. Arne døper mannen for bassengkongen.

Det er jo litt kjedelig å være bassengkongen. Men han får tiden til å gå ved å lese bøker.

Av en eller annen rar grunn er det ingen mammaer som har fått lyst til å gni søvnen ut av øynene mellom klokken seks og syv om morgen for å kreke seg ned til bassenget, sitte der for seg selv og vente et par timer på at resten av familien skal dukke opp. Nå vet ikke jeg den eksakte årsaken til at damene tenker som de gjør. Hvorfor er ikke damene villige til å ofre seg? Jeg vet ikke. Men det kan jo tenkes at de er på ferie.