Viser arkivet for august, 2013

-Og nå kan du kaste ut ankeret!

Der det fins en fritidsbåt fins det gjerne også en stor og plasskrevende mann som styrer og bestemmer en hel del. Omkring ham står gjerne et utvalg veldig sporadisk, maritim kompetanse, spredt utover noen tilfeldige familiemedlemmer. Dette kan gå riktig ille for seg. Heng med!

Min interesse for rare fenomener i båt startet en gang jeg skulle stå bomvakt ved brua over til Kalvøya ved Sandvika. Jeg sto der i fire timer og hadde god utsikt over båter som ville kjøre opp Sandvikselva. Leia er merket med grønne og røde bøyer. Hvis man ikke vet hva disse merkene betyr er det bare å ta korteste vei, en slags innersving. Man vil da kjøre rett inn på en meget grunn sand- og mudderbanke og bli stående bom fast.

I løpet av de fire timene jeg står og kikker skjer dette tre ganger. Reaksjonene fra skipperne er forskjellige. En lager mye høy og stygg lyd. En annen skylder på kona. Den tredje later som han hadde tenkt seg akkurat dit og kommanderer ungene ut for å bade.

Alle tre båtførerne ringer ganske raskt til redningsselskapet som holder til i nærheten og derfor kan hale elendigheten av grunnen uten å ty til de spydigheter som noen og en hver kunne vært fristet til å ta i bruk.

Nå har det seg for øvrig slik at jeg jobber i et kontorfellesskap der det fins en hel del interessant livserfaring. En av de første historiene jeg vil trekke frem har jeg fått av min venn Haakon. Han kan fortelle om en helt alminnelig situasjon som rammer noen hundretusener av nordmenn hvert år.

Brygga nærmer seg med faretruende fart. Far styrer. Mor står i fronten av båten med et tau i hånden og skal liksom hoppe i land og ta i mot flere tonn med båt. Dette skal skje i det såkalte avgjørende øyeblikk. Hva nå det måtte være for noe.

Under slike omstendigheter kan stemningen bli ganske spent. Far kan rett og slett virke masete og nervøs. Han roper HOPP, selv om det er titalls meter igjen til land. Slik gikk det til at en kone som var veldig lei av maset, faktisk hoppet og landet med et plask. Med tauet i nevene begynte hun så å svømme den siste biten inn mot land.

En annen historie er helt fersk og gikk for seg på Hvaler i sommer. Dette skal handle om en landsforeningsdirektør i NHO som helt sikkert har lyst til å være anonym, så la oss kalle ham Petter siden det er det han faktisk heter.

Petter driver og skal legge til ved en brygge på Hvaler. Han gir beskjed til en av sine sønner om å finne frem et anker og kaste det på sjøen. Sønnen finner da frem et anker og kaster det på sjøen.

- Og nå kan du stramme tauet, sier Petter.
- Hvilket tau, svarer sønnen.

Det hører med til denne historien at ankeret nå ligger på ca 15 meters dyp, er relativt kostbart, men har vist seg vanskelig å få opp igjen uten bruk av dykker.

Hva kunne du bidratt med i steinalderen?

Jeg tenker av og til på hva slags nytte jeg ville hatt i steinalderen. Hva kunne jeg bidratt med? Hvis kvinnene hadde sendt meg ut av hulen for å gjøre nytte for meg. Ville de da ha blitt fornøyd?

I går, for eksempel, hadde jeg tenkt meg ut på årets første sopptur. Siden det var en tirsdag, så måtte jeg stå på litt for å få det til. Først måtte jeg jo gå på jobben. Det er i og for seg en uting, siden det jo er en hel del sommer igjen der ute, og dessuten var det ganske bra vær. Ferien ble liksom alt for kort i år. Men la nå den saken ligge.

Etter opptil flere timer på jobben syklet jeg hjem. Klokken var jo ikke blitt fem en gang så jeg følte at livet lå foran meg. Min kone ga nå tydelig utrykk for at jeg absolutt burde male hele den ene siden av huset vårt. Det er snakk om en hel langside og derfor svært mye vegg. Men la nå den saken ligge.

Jeg fikk nå forklart min kone at jeg dessverre ikke hadde handlet inn noe til middag, og at det dessuten var ganske fint vær og at jeg hadde tenkt meg ut med det samme. Slik gikk det til at jeg allerede i halv seks tiden syklet friskt innover i Vestmarka, Asker. Jeg var full av optimisme på den tiden.

Etter en serie med ganske harde oppoverbakker, som en hvilken som helst steinaldermann ville brukt tid på, kom jeg fram til mitt aller beste kantarellsted. Jeg var som en høstkåt engelsk setter på rypejakt og løp med nesen først innover i skogen.

Det var da det rare skjedde. På samtlige steder, hvor det på samme tid i fjor bugnet av skogens gull, så var det nå ikke antydning til sopp. Ikke noe som helst. Min første tanke var nå at det hadde gått en gjeng med østeuropeiske støvsugere gjennom skogen. Min andre tanke var at jeg er blitt en
slapp og doven fyr og at jeg rett og slett bør bevege meg lengere inn i skogen.

*Dette var for *øvrig samme dag som lokalavisa Budstikka brukte flere sider på å anbefale en sopptur, med de obligatoriske fangstbildene som man åpenbart kan se frem til også for egen del. Slike sentralstimulerende bilder er det lett å bli revet med av. Jeg blir lett det. Revet med.

Jakten på sopp gikk på kryss. Og på tvers. Det er ganske mandig. Jeg puster og peser en hel del. Dessuten faller det tørre barnåler ned i nakken. Det skjer hele tiden. Når man er svett og skal børste vekk ekle barnåler som stikker i nakken, så sier jo det litt om hva man må gjennomgå, for å skaffe mat til kone og sultne unger som venter der hjemme, og sikkert er spente på hva far har fått tak i.

I mangel av noe annet fant jeg på et tidspunkt en ganske stor og imponerende fransk brødsopp som jeg prøvde å lure meg selv til å tro var en spiselig sauesopp, men da det heldigvis kom noen kompetente eldre mennesker forbi, så var de såpass tydelig på at det slett ikke var en sauesopp, så da så.

For å gjøre en elendig historie kort: Etter tre timers hardt arbeid hadde jeg klart å skaffe ca 50 gram mat til familien. Og nå kan man jo lure på hva steinalderdamene hadde syntes om det.

Å oppdage hvem som virkelig elsker deg

Det er når nøden er størst at du oppdager hvem som virkelig elsker deg og hvem som bare begynner å le høyt.

Denne historien starter foran TV-en i huset som vi i sommer leide ved Camber Beach i East Sussex, England. Det er en idyllisk kveld i juli. Været er upåklagelig. Stemningen er den aller beste. Lite kan man ane om de farer som lurer rundt neste sving.

Jeg sitter og ser på et BBC-program som tester ut kvaliteten på fish and chips (engelsk for fisk og pommes frites). Det er et ganske morsomt opplegg. To reportere drar ut og henter inn torsk. Den ene flyr til Måløy i Norge. Han blir med en fabrikktråler ut på linefiske og får med seg frossen torsk hjem til England. Den andre står opp klokka fire om natta og drar ut i den engelske kanal og fanger fersk fisk.

Fisken og potetene (som for øvrig stekes i alt fra vanlig olje til andefett), blir servert i blindtester på gaten. Engelsmenn elsker fish and chips. De kaster seg over testen med begeistring. Nå skulle man kanskje tro at den ferske fisken ville vinne. Men slik går det slett ikke. Potetene i andefett blir dog kåret som best, selv om de er dobbelte så fete og usunne.

Etter å ha sett dette programmet tar jeg med familien for å gå en aftentur langs strandpromenaden i Camber. Jeg er nå svært motivert. Dette burde være en ærlig sak. Jeg har lyst på fish and chips. Ønsket blir møtt med dyp og alvorlig skepsis av Anne, som jeg er gift med, og av Frida som er 14 år og som derfor, automatisk og nesten alltid, syns at alt jeg sier eller foreslår er teit.

Bli med på en spasertur bort over strandpromenaden. Jeg ser med en gang Pelican Fish Bar. Riktignok er det ganske mye måkebæsj og skit på benkene utenfor dette gatekjøkkenet, men her bør det absolutt la seg gjøre å få en fin opplevelse.

Siden jeg har litt erfaring med disse folkene som jeg er i familie med, så foreslår jeg ikke at de også skal spise på Pelican Fish Bar. Jeg bare spør om de gidder å sitte og se på at jeg gafler i meg en porsjon fish and chips. Anne og Frida lager en hel del rare grimaser med ansiktene sine, men de sier ja.

Maten er imponerende raskt ferdig. Mens jeg spiser, sitter Anne og Frida og ser på med en overbærende og nedlatende holdning. De gjør det i taushet, med en bedrevitende mine som hviler på mange, harde års erfaring med å være kvinne. Det betyr at det er en tanke som står og ruver over alt annet her i verden. Og det er tanken på hygiene.

Fordi det er sommerferie og man liksom skal være venner og idylliske, så lar de meg spise i fred. Men Anne og Frida tenker sitt. Likevel bygger det seg opp et uforløst behov for å si sin hjertens mening om det hele. Behovet presser på. Det må snart sprekke.

Jeg føler jo at stemningen ikke er helt på min side. Derfor spiser jeg fort. Veldig fort.

Etterpå går vi bortover strandpromenaden. Etter bare noen sekunder kjenner jeg smertene i magen komme. De hugger tak som en klo. Det gjør sinnsykt vondt.

I starten prøver jeg å holde dette skjult. Jeg prøver desperat å håpe at smertene skal gå over. Helt av seg selv. Som ved et trylleslag.

Men de gjør ikke det. Isteden blir det bare vondere og vondere. Jeg blir stående krumbøyd, i en slags kongsbergknekk ( for de som er kjent med gammeldags hopprenn stil).

klarer ikke Anne og Frida å holde seg mer. De ler høyt.

Å ha det fryktelig vondt er en ting. Mangel på omsorg er også ille. Men å bli tynt av bedrevitere er det aller verste. En ydmykelse kommer dessuten sjelden alene.

Ved enden av strandpromenaden ligger en ganske stor campingplass med mange husvogner. Jeg aner her et slags håp om redning. Jeg holder riktig nok på å bli overkjørt av en bil når jeg skal krysse veien, men jeg klarer med en slags krumbøyd, haltende og ynkelig fremtoning å snike meg forbi vaktbua og over til sanitæranlegget.

Her finner jeg en hel rekke med ledige toaletter og setter meg i en av båsene. I løpet av et kvarters tid vender livet tilbake. Alle smerter er borte. Jeg er klar for et slags comeback. Jeg planlegger å si at man i dette tilfelle på ingen måte kan klandre fish and chips. At jeg rett og slett fikk luftsmerter av å spise for fort. Men ingenting av dette får jeg sagt.

Disse folkene, som jeg har viet all min kjærlighet til, hva gjør de når jeg er i nød? Venter de utenfor, spente på hvordan det går med meg? Eller har de bare gitt blaffen og gått sin vei, funnet et vakkert sted hvor de sitter og ser på solnedgangen og har det fint

Mulig flykaprer med muggost

Han er 12 år gammel og blir plukket ut til en tilfeldig kroppsvisitasjon på flyplassen. Securitas signaliserer armene ut. Gutten strekker ut armene han også og gir vakten en klem.

Denne historien kom lykkelig seilende på Twitter i sommer fordi pappa Helge Totland fikk lyst til å dele gleden som oppsto. Jeg forteller historien videre til min venn Olav, mens vi står i sikkerhetskøen på Gardermoen. Vi har nemlig med oss en rekke tvilsomme objekter som åpenbart vil kunne komme til å true rikets sikkerhet hvis de sniker seg med i flyet til Trondheim.

Det har seg nemlig slik at vi skal på fisketur og reiser til Trondheim og videre til Namsos i helgen som var. Vi vil her lande etter at butikkene har stengt. Jeg har derfor en plastpose med brød og pålegg som håndbagasje. Si meg hva du har på brødskiva og jeg skal si deg hvor farlig du er. For luftfarten.

Sikkerhetsvakten er en bestemt dame. Det første hun hugger tak i er en gul pakke Bredmykt. Nå er det ikke så alt for lenge siden mange i Norge var villige til å slå hverandre i hode for å sikre seg den den siste pakken med smør i butikken. Smør er ikke til å spøke med og slett ikke noe man kan ta med seg til Trondheim. Pakken blir beslaglagt på stedet.

Det andre som damen kaster seg over er en boks med makrellfilet i tomatsaus. Dette ville mine døtre Kaja og Frida ha nikket meget anerkjennende til. De ville ha skreket av glede og rost sikkerhetskontrollen opp i skyene. For makrell i tomat er noe av det mest avskyelige som tenkes kan. En hver fiende av makrell i tomat, er en venn av Kaja og Frida. Slik er det å spise frokost hjemme hos oss. Men det er i for seg ikke poenget. Viktigere er det å forstå at Olav er imponerende diplomatisk anlagt. Olav kan tenke i forhandlingstaktiske baner.

Olav later derfor som om han er direkte imøtekommende og sier lett henslengt at han har full forståelse for at vi ikke kan ha med oss flykrasj om bord i S364 til Trondheim. Olav sier dette fordi han er veldig glad i ost.

Olav vil skape litt god stemning før ostene skal vurderes. Det går greit med brunosten og gulosten. Disse er nemlig harde oster. Slike er det ingen terrorister som ville drømt om å ta med seg på fly. Muggoster derimot. Det kan være farlige saker.

Heldigvis er sikkerhetskontrolløren en ganske ung dame. Unge damer i Norge liker som regel ikke muggost. Hun har derfor aldri spist en Blå Castello. Damen ser riktignok mistenksom på de to pakkene med Blå Castello og spør: – Er det en smøreost?

-Det er en skjæreost, sier Olav og jeg i kor. Det er selvsagt blank løgn. Men vi blir trodd. Slik er det med oss lystløgnere. Vi klarer oss utrolig bra. Når det virkelig gjelder.

The Serpentine gin bar

Varmen fyller London som en overveldende følelse. Svetten renner. Det er på tide å finne en gunstig plassert fluktstol og nyte livet så sakte som det bare lar seg gjøre.

Innsjøen Serpentine snor seg langsomt og fredfylt gjennom Hyde Park. Ved enden av sjøen er det parkert en gammel Citroën varebil som er bygget om til bar. Her er planen å sitte i en fluktstol med noe godt i glasset. Jeg stiller meg opp i kø.

Inne i bilen er det en mann og en dame som jobber på spreng. Hun er opptatt av å lage store mengder av en sommerdrikk som er veldig engelsk og som heter Pimm`s. Dette har jeg aldri drukket før. Det er en form for debut. Jeg liker følelsen.

Damen blander sammen Pimm`s, gin, limonade, agurk, appelsin, sitron, mynteblader og dessuten en masse isbiter. Den samlingen av glede helles over i et halvliterglass som jeg nå står med i den ene hånden. I den andre hånden har jeg tenkt å bære med meg noe annet.

Det er også en yngre kar der inne som jobber på spreng. Han har svart skjorte, bustete hår, skjegg og glimt i øye.

Jeg sier: – Kan du være så snill å gi meg et glass vin.

Han ser da litt skrått på meg og spør: – Hva skal du bruke det til?
- Jeg har tenkt å gi det til min kone.
- Jeg forstår, sier mannen.
- Har du noe å anbefale, spør jeg.
- Har du noen preferanser, spør han tilbake.
- Ja, jeg lurer litt på om et glass grønn vin fra Portugal, kunne vært noe. Du skjønner vi satt en gang med god utsikt på en åsrygg i Lisboa og da fikk jeg veldig gode erfaringer med grønn vin. Jeg tenkte kanskje at noe lignende kunne skje en gang til.
- Hva skjedde i Lisboa?
- Vi fikk en betydelig følelse av frihet og lykke.
- Det kan skje her også. Men vi har ikke grønn vin.
- Hva har dere da?
- Søt eller tørr?
- Tørr.
- Ta denne. Og du: Lykke til!

Naken mann klipper gresset

Hvis man har brukt en formue på å skaffe seg et landsted ved sjøen, gjerne på Sørlandet, kan det være direkte irriterende at folk ankrer opp båten tett opp til en privat brygge. Å bekjempe uvesenet kan kreve sin mann.

Det er mangt og meget som en velstående nordmann kan ha å stri med i sommervarmen. Det kan være brennmaneter som må rakes vekk fra kritiske områder foran brygga før kone og barn skal hoppe uti. Det kan være dårlig vær og sure miner. Det kan være flått. Og det kan være sommergjester. Slike problemer strømmer til fra alle kanter av landet for å invadere privatlivets fred og ro. Hva gjør en gjennomsnittlig, velstående nordmann da?

Noe av det første en slik mann kommer på er å sette opp et høyt gjerde. Han vil da lett komme i konflikt med en masse regler og avisskriverier og få både kommune og den svært så alminnelige allmue på nakken. Dernest vil mannen kanskje prøve starte et slags vaktselskap, med bare en ansatt. Han vil her ofre av sin verdifulle fritid for å patruljere i strandsonen å kjefte på for eksempel usikker ungdom.

Nå har jeg tilfeldigvis personlige erfaringer med at det kan være nødvendig å drikke en hel flaske veldig søt hvitvin på noen svaberg ved Portør i 1980 i den tro at man dermed kunne bli mer sjarmerende, sånn midt i sommernatta, men det rakk man aldri å finne ut hva kunne ha ført til. For alt jeg vet, kunne man i dag har vært gift med en helt annen enn den man faktisk ble gift med. Isteden ble man direkte kjeppjagd av Portørs mest pågående, selvoppnevnte vaktmann. Nå har akkurat den erfaringen ikke så meget med historien å gjøre, men det kan likevel illustrere et problem. Vakthold er ressurskrevende. Det kan derfor være smart å prøve ut nye metoder.

Man vil derfor fortelle om en kar man vet om utenfor Kragerø. Denne mannen opplever ofte at det legger seg en rad av båter tett opp til hytta. Det dreier seg som regel om alminnelige familier, gjerne med barn, som legger seg til og tror at dette skal gå helt greit. Men det gjør ikke det. Slett ikke.

Disse uønskede gjestene ligger med god utsikt inn i mannens hage. I starten tenker de kanskje ikke så meget over hvilke konsekvenser akkurat denne utsikten kan få. Men ganske snart skal de komme til å oppdage at vår mann har gått til anskaffelse av en riktig stor og bråkete motorgressklipper. Den starter han opp. Hver morgen. Ca klokken syv. Mannen klipper gresset svært grundig. Han gjør det ganske langsomt. Frem og tilbake. Han klipper dessuten gresset kliss naken.

Sommergjestene finner seg da som regel og ganske raskt et helt annet sted å ankre opp. Utrolig nok.