Viser arkivet for juli, 2013

De andre gjør karriere. Jeg går i genser.

Hvis man ser bort i fra de siste års tendenser til en liten bump på midten har jeg alltid vært meget lang, tynn og dessuten så frossen anlagt at jeg nesten alltid går i tykk genser.

Min store og stolte samling av gensere har en historie som løper helt tilbake til 1970-tallet da det var påtrengende nødvendig å solidarisere seg med de fleste svake grupper og ha så mange sterke meninger som det var mulig å få tak i. Jeg kommer fra en tid da miljøvernere ikke gikk i dress og John Lennon enda levde. Jeg hadde runde briller, fargerike skjerf, røkte pipe, skrev dikt og hadde ubegrenset med selvtillit.

Hvis verden prøver å yppe seg, være vond og rett og slett vanskelig, er det nærliggende å ta på seg en tykk genser. Man føler seg liksom litt bedre beskyttet da. Særlig hvis genseren er strikket av noen som bryr seg. En som har hjerte på rett sted. En som stiller opp.

Min svigermor er en slik person. Særlig fornøyd er jeg med setesdalskoftene som hun har strikket til meg. De har jeg gått med i alle år. I sol og regn. Hjemme og på jobb. Men nå har det seg slik at jeg jobber i NHO. Og skal vi være helt ærlige så er det ikke så mange andre som går med setesdalskofte i NHO. De andre gjør karriere. Jeg går i genser.

Jeg blir dessuten av og til spurt om jeg kjenner Nokas-raner David Aleksander Toska. Det pleier jeg å svare benektende på.

I vinter skulle jeg delta i et utviklingsprosjekt. Vi kom fra mange kanter av næringslivet for å delta i dette prosjektet. Jeg syklet til møtene som fant sted hos et konsulentselskap, uhyre sentralt lokalisert i Oslo.

Det første som møter meg er en oppgang så stor og marmorert at Julius Cæsar ville blitt misunnelig. Resepsjonen og tilstøtende herligheter er dessuten preget av en velstand som strekker seg nærmest uendelig innover i gemakkene. Utsikten er spektakulær. Menneskene er pene. De er dessuten kledd i drakter eller dresser som jeg antar er fra Armani eller noe slikt.

Jeg er litt forsinket til det første møtet. Jeg kommer rett og slett sist. Det har sammenheng med at kjedet på sykkelen hoppet av og jeg måtte kløne litt for å få det på igjen. Dessuten var jeg litt usikker på adressen.

Når jeg endelig kommer frem, svett og forsinket, blir jeg møtt av en eldre, elegant dame. Jeg vet ikke om hun har andre oppgaver i selskapet, men nå er poenget i alle fall at hun skal gi meg en navnelapp som jeg kan ha på brystet og så skal hun vise meg til garderoben. Vi blir stående et øyeblikk foran skapdørene. Damen strekker inn hånden og henter ut en kleshenger av tre. Nå insisterer hun på å hjelpe meg av med ytterjakken.

I samme øyeblikk som jakken glir av meg får damen en overraskelse og sier noe spontant. Det nærmest plopper ut av henne:
- Nei, men går du i genser. Så søtt!

Å brenne tyver i helvete

My house is my castle, sa man i riktig gamle dager. Det var på den tiden at folk kunne finne på å respektere huset ditt og rett og slett droppe å reise helt fra utlandet til Norge for å bryte seg inn og stjele alt av verdi.

Før i tiden var det gjerne narkomane man skulle passe seg for. På den tiden var det dumt å bosette seg langs T-banelinjene. Narkomane tok gjerne banen når de skulle gjøre et brekk. Det er dessuten slitsomt nok å være innbruddstyv om man ikke også skal være tvunget til bruke beina en hel masse og gå flere meter lengere enn nødvendig. Derfor brøt narkomane seg helst inn i hus som ikke lå alt for langt fra T-banestasjonene.

I våre dager er det som kjent ikke tilstrekkelig å bosette seg langt vekk fra T-banen. Dagens tyver har bil. Det trengs derfor flere tiltak før man reiser på ferie. Huseiernes Landsforbund gir råd om det aller mest nødvendige du bør gjøre. Nå må jeg innrømme at jeg tidligere har slurvet en hel del på dette området, men i år skal jeg følge oppskriften til punkt å prikke.

Det første jeg må gjøre, i følge Huseiernes Landsforbund, er å montere en ekstra lås på ytterdøren, installere alarm og gjerne et par kamera og følere på de mest utsatte stedene, samt be naboen om å holde oppsyn med eiendommen. Naboen må også kaste søppelet sitt i vår søppelkasse, samt ta inn aviser og post, hvis jeg har glemt å omadressere dette. Naboen må forøvrig vanne blomster slik at tyven ikke kan stå på utsiden av huset å oppdage visne blomster inne. Visne blomster er som å be om innbrudd. Det er noe alle vet.

Dessuten må man gjemme unna brennevin og verdisaker. En kar jeg kjenner, som heter Leif Bernhard, gjemte unna flaskene så godt at de de et helt år etterpå fant sprit på de rareste steder, men det er strengt tatt en helt annen historie, som kanskje blir litt usaklig å ta med her. Man må for all del ikke la store flatskjermer, PC eller kamera eller diamanter ligge fremme slik at en innbruddstyv som nøler med å bryte seg inn, plutselig får ny energi og økt tro på seg selv og dermed går til det skritt å knuse ruta med et målbevist spark.

Det er også helt nødvendig å montere en serie med tidsbrytere slik at lyset og et par radioapparater plutselig slår seg på og av i de forskjellige rommene rundt omkring i huset. Dette er råd nr. 7 fra Huseiernes Landsforbund. De ber også om at jeg ikke legger inn en dum beskjed på telefonsvareren eller koblet denne videre til mobilen. Er det noe innbruddstyver fersker med en gang så er det slike viderekoblinger.

Tyvene henger dessuten mye rundt på internett og har for lenge siden søkt om å bli venn med deg på Facebook. Har du for eksempel sagt ja til en slik venneforespørsel de siste par årene? Var det noen som du ikke var er helt sikker på hvem var? Da kan straffen skylle over deg som en innbruddsbølge i sommer.

En slik tsunami kan også komme som følge av varig mangefult utviklede evner innen bruk av epost-systemer. Å skrive feil ting i fraværsasistenten i Outlook tyder på alvorlig hjerneskade og er det samme som å trygle om innbrudd. Du må for alle del, heller ikke tukle med persienner eller gardiner, men prøve å la disse henge i en så normal posisjon som mulig, slik at det ser ut som om du er hjemme.

Det går også an å kjøpe seg oppblåsbare dukker som kan sitte ved siden av deg i bilen når du er ute og kjører om kvelden og ikke vil bli forsøkt ranet eller voldtatt. Disse dukkene kan sikker også brukes i heimen. Du får kjøpt slike på Kondomeriet. De kan sikkert bli blåst opp rundt kjøkkenbordet eller i stua ved hjelp av et par tidsbrytere koblet til elektrisk oppblåserutstyr, som du kan kjøpe svært billig på Clas Ohlson, men dette rådet har jeg strengt tatt funnet på helt selv og ikke fått fra Huseiernes Landsforbund.

Alternativt kan du droppe å dra på ferie. Eller du kan feriere hjemme. Det er vel egentlig det greieste.

Rik, Rikere, Nesøya

Første gang jeg ble oppmerksom på arkitekt Finn Sandmæl var da han satt på TV og la for dagen et kvinnesyn som var overraskende godt bevart siden viktoriatiden. Sandmæl mener dessuten at boliger ikke kan bli gigantiske nok og har gjort en rekke forsøk på å sette norsk rekord i pompøse hus laget for det aller ypperste av kjendis-Norge.

Tenk deg at du har kjøpt utrolig mange og dyre kvadratmeter av Sandmæl og sitter med egen strandlinje på for eksempel Nesøya og nyter privatlivets fred, som det heter. Da plutselig, helt ut av det blå, rett foran deg, dukker det opp en ufyselig partybåt eller noe lignende. Båten er fylt av turister med lydanlegg som peker og forteller hvilke kjendiser som bor hvor. Man kan sette champagnen i vrangstrupen av mindre.

Slik kan man komme til å lære at på Nesøya lever Halvard Flatland, og der borte i Taglungveien kan man dessuten nyte synet av Reitan-brødrene fra Rema 1000 og ute på Odden bor Varner-brødrene fra Varner-Gruppen. Det er også mulig å glede seg over Magne a-ha Furuholmen, Jan Åge Fjørtoft fra tv-kanalen Viasat, Kathrine Sørland fra Miss World, Daniel fotball Nannskog, Katarina TV-programleder Flatland, Anita “Mitt Sommarlov” Hegerland, Ida maler Lorentzen, Stine Lise kulekjører Hattestad og mange, mange flere.

Nå bor riktig nok ikke alle disse kjendisene slik at man kan se dem fra sjøen, men faren er likevel såpass stor at de mest utsatte har ringt inn til for eksempel MS Rigmor og MS Rigfar og bedt tynt om å få slippe oppmerksomhet.

MS Rigmor og MS Rigfar er det nærmeste Asker og Bærum kommer “Vi på Saltkråkan”. Dette er to små, koselige trebåter som på sommerdager legger fra kai i Sandvika for å tøffe fra øy til øy med badegjester eller turister som kommer fra det man kan kalle helt alminnelige samfunnslag og som har lyst på en rundtur for å se seg om. Det er da selvsagt fristende å fortelle hvilke kjendiser som bor hvor. Men det gjør ikke lenger Rigmor og Rigfar. Ikke etter at de fikk klager fra beboerne på Nesøya.

En adresse er det likevel helt umulig å la være å fortelle hvor er. Sånn er det bare her i livet. Enkelte ting er liksom hevet over helt alminnelige bluferdighet, synd og skam. Hvis man bare er blitt elsket lenge nok av ukeblader og annet så blir man såkalt allemannseie. Dette ligner jo litt på allemannsretten eller retten til fri ferdsel i strandsonen. Derfor er det knapt et menneske som ikke vet hvor huset til Wenche Myhre ligger ved Vendelsundet mellom Nesøya og Brønnøya. Talløse er de pekefingre og oppspilte øyne som har vært rettet mot dette huset.

Tidligere denne uken skrev man en petit om at Rødt-leder Bjørnar Moxnes har tenkt å bruke buss når han vil tilby safari for å se på husene til de rikeste i Norge frem mot valget i høst. Hvis han går over til båt, kanskje i kombinasjon med reker og hvitvin, kan det tenkes at konseptet blir mer populært. Det er bare et forslag.

Smaken av suksess

I Norge er det vanskelig å bli gift uten samtidig å spise Marsipankake, eller hvit dame som herligheten heter i Bergen.

Denne dronningen blant kaker regjerer over alle andre med en selvfølgelig makt over sitt folk. Det fins knapt den nordmann som ikke blir feststemt ved synet av en marsipankake. Den er heder, verdighet og høytid. Den er symbolet på at du har lykkes.

I den andre enden av skalaen ligger hverdagens kake. Den kommer rett ut av sosialdemokratiets alminnelige liv og er ofte servert hvis det kommer noen uanmeldt på besøk. Jeg snakker om Fyrstekaken. Den kan gradvis bli tørrere og tørrere, men får likevel gå i skytteltrafikk og pendle mellom kjøkkenet og stuen etter hvert som det dukker opp nye kaffebesøk.

Mellom disse ytterpunktene ligger Napoleonskaken, som man må ha et grunnkurs i vestlig forståelse for å kunne spise med gaffel uten at det ender i alvorlig søl og ydmykelse. Man vil dessuten ha en hel del livsvisdom og erfaring før man gir seg hen til Napoleonskaken. Denne kakens kulturelle grunnlag strekker seg for øvrig fra Theatercafeen og ned Stortingsgaten til Halvorsens Konditori, og er gjerne forbundet med alt fra utroskap til mer alminnelig sosiale lyster mellom begge kjønn.

Når det er sagt må man skynde seg å legge til at kakenes makt over nordmenn avhenger av hvor du er født. Hvis jeg helt tilfeldig skal trekke frem meg selv, som eksempel, så vil jeg rette oppmerksomheten mot en liten øy som heter Vardø og som ligger så langt nord og kaldt og mørkt i landet at man vanskelig kan gjøre annet enn å glede seg over kaker. Under slike omstendigheter vil det bli servert det beste av alt, Suksessterte.

Det vil ikke skje på hverdager. Naturligvis. Det er mer sakralt enn som så: For å si det slik: La de små sukssterter komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.

Dette har å gjøre med at tante Nelly var Vardøs ukronede suksessterte-dronning. Man kan glede seg til mange ting når man vokser opp. Jeg gledet meg til 3. juledag. Min fetter Tor Arne og jeg ville da i flere uker ha diskutert hvor grusomt lang tid det ville gå fra middagen var spist til vi endelig kunne, i maksimal opphisselse, kaste oss over Suksessterten. Det andre store temaet var hvor mange stykker det var lov til å ta. Dernest lurte vi på hvor mange stykker som det var fysisk mulig å stappe i seg.

Slike spørsmål er jo helt umulig å vite hvor ender. Man kan lure lenge når det gjelder store og viktige spørsmål. Her, som i seksuallivet. Det er ingen annen utvei. Man må prøve seg frem. Slik kan man komme til å oppdage at det faktisk fins en grense. Det burde kanskje ikke gjøre det. Livet burde vært grenseløst. Men sånn er det ikke. Dessverre. I dette tilfelle går grensen ved seks. Kakestykker.

Busstur til begjær

En sporvogn til begjær kan være bra. Men enda bedre er en busstur hjem til Jan Haudemann-Andersen på Slemdal i regi av partiet Rødt.

Det er en stille tirsdag 2. juli. Det er en helt alminnelig ferietid i Norge. Det gjør det ganske krevende å drive valgkamp. Man må liksom finne på noe helt og flunkende nytt for å få litt oppmerksomhet. Rødt-leder Bjørnar Moxnes har derfor funnet på bussturer for folk flest. Han vil arrangere rikingsafari og busse folk hjem til Petter Stordalen på Bygdøy og Jan Haudemann-Andersen på Slemdal. Denne nyheten går nå sin seiersgang i de fleste norske medier.

Det er jo som kjent ikke så lett å finne på nye ting her i verden. Hvordan Rødt-leder Bjørnar Moxnes kom på ideen med rikingsafari er ikke godt å si. En mulighet er at han har tatt IKEA-bussen fra Oslo sentrum ut til Slependen i Asker for å handle. Denne bussen er gratis. Det er jo fint. Dessuten satt sikkert Moxnes der på IKEA-bussen og tenkte at det hadde vært fint med en avstikker. Istedenfor å kjøre rett ut til Slependen kunne man jo svinge innom det ene huset etter det andre og se på all luksusen.

Problemet med rikingsafari er at det kan bli veldig ensformig. For etter at man har kjørt rundt på Slemdal, Holmenkollen, Bygdøy, Snarøya og Nesøya og de fleste andre steder rundt Oslo vil man oppdage noe rart. Det er utrolig mange hus som koster imponerende mange millioner. De ligger på rekke og rad. Hundretusener av dem. Det er vanskelig å se forskjell på alle millionærene. Aldri før i Norges historie har vel landet badet i mer luksus enn akkurat nå. Da er tidspunktet kommet for å ta folk med på rikingsafari.

Det geniale med denne ideen er jo dessuten at mange av disse rikingene ikke er overveldende beskjedne anlagt. Ta Petter Stordalen for eksempel. Når bussen stopper utenfor huset hans vil jo mannen sikkert stå der i all sin prakt og glise fra øre til øre og servere gratis champagne og kanapeer og muligheter for en omvisning i boligen. Den usedvanlig modellpene konen hans kan jo være en attraksjon i seg selv og vil sikkert kunne selge billetter til barna som vil prøve husets glassheis og for øvrig servere noe lite og lekkert innen biologisk dyrkede smoothies.

Det fine med dette konseptet er at alle blir fornøyde. Det er jo ikke helt utenkelig at pressen vil bli glade over å kunne delta på rikingsafari og slik kan Petter og kona få en vakker mulighet til å bli enda mere kjente slik at de kan selge hotellsenger eller miljøbudskap eller hva det nå er de tjener penger på for tiden. Om folk etter å ha opplevd dette vil stemme på Rødt til høsten er jeg mer usikker på. Men det er verdt et forsøk.

Jeg tenkte først å foreslå at bussen kunne få faste avganger fra Aker Brygge med VisitOslo som koordinator, men så kom jeg til å tenke på alle turistene som da ville benytte seg av tilbudet. Problemet med turister er at de som regel ikke har stemmerett. Det er det som er dumt med turister. I denne sammenheng. Men kanskje Rødt-leder Bjørnar Moxnes kan tenke litt over denne problemstillingen og finne på noe som gjør at alle som kommer til landet kan bli like glade. Jeg mener enten får alle kjøre buss eller ingen.

Han fikk som fortjent. Han fikk barn.

Her kommer Arne, en helt alminnelig moderne mann som har gjort så godt han kunne i livet og det som var forventet. Mannen har forplantet seg. Arne gjorde det til og med helt frivillig. Utrolig nok.

Det var mye optimisme og en hel del fremtidstro på den tiden da Arne fikk barn. Det var ingen som snakket om kostnadene ved å bli far. Farene ved å bli far ble rett og slett dysset ned. Hvis noen var bekymret så var det for at barnet skulle bli skadet. Det var barnesikring meg her og svindyre løsninger meg der. Ingen snakket om at far kunne bli skadet. I sjelen.

Før vi går videre i denne historien er det helt nødvendig å snakke litt om mannens følelser. Det er mange som syns at mannen ikke er så god på dette området. Det har å gjøre med at de ikke har vært skikkelig til stede i de helt avgjørende øyeblikk i livet. Når vi for eksempel ser på fotball . Eller får en laks på kroken. Eller kanskje en splitter ny bil. Jeg kan bli rørt bare ved tanken.

En moderne mann har selvsagt ikke den bilen han aller helst ville hatt. Det blir gjerne til en variant av stasjonsvogn eller noe som er så praktisk og stort at de som faktisk bestemmer, de ledende krefter i familieadministrasjonen, kan slippe å tenke eller planlegge noe som helst, men bare kan hive inn alt de kan komme på av bagasje før man setter seg inn i bilen og drar på for eksempel en helgetur.

Dette betyr ikke at den moderne mann ikke er glad i bilen sin. Man er jo gjerne det. Glad i det man kan få. Biler er jo dessuten sinnsykt dyrt i Norge. Man må lære seg å elske selv en Toyota Corolla. Lett er det ikke. Men det lar seg gjøre.

Når den moderne mann har vendt seg til tanken så blir han rett og slett fornøyd med bilen sin. Den står kanskje der ute på gårdsplassen og det hviler en slags trygg og god forventning om at intet farlig kan skje. Bilen står jo parkert. Så feil kan man ta.

Arnes datter heter Eline. Jenta er fire år og har oppdaget at mor i huset har kjøpt inn en sekk med lecakuler. Slike lecaculer er fine som drenering i blomsterpotter. De er dessuten veldig lette, fine og gode å holde i hånden. Det syns Eline. Hun bruker lecakulene til å tegne med. Først på hele den ene siden av familiens bil. Deretter på den andre siden av bilen. Eline liker dekorasjonene. Humøret er på topp.

Når Arne oppdager kunstverkene blir han først veldig stille. Deretter prøver han å være pedagog. Arne forklarer at dette blir fryktelig dyrt. Det vil sikkert koste minst 20.000 kroner å rette opp skadene. Men siden Eline ikke vet hva 20.000 kroner er, så sier Arne bare at det er fryktelig mange penger, så mange penger at man kunne kjøpt sykkel til alle i barnehagen. Eline gjør da oppmerksom på at alle i barnehagen har sykkel fra før.

Litt senere, samme kveld, foreslår Arnes kone å vente til Eline har konfirmert seg. Da er tiden inne. Arne kan gå bort til gavebordet og kreve inn noe gammel gjeld. Skal man være far, må man være tålmodig.

-Unnskyld, jeg fikk visst ereksjon

Nå har det seg slik her i verden at jeg er tilbøyelig til å elske gamle og ærverdige ting. Det dreier seg ofte om ting som er truet og i ferd med å dø ut. Et eksempel er såkalt “undersøkende og grundig journalistikk”.

På vårparten i 2011 skjedde det noe. Jeg satt på jobben og ante fred og slett ingen fare. Da plasket det ned noe helt nytt på pulten min. Det var første utgave av reportasjemagasinet Plot. Siden har jeg vært alvorlig henfallen til leseglede og har slukt alle utgaver.

Plot serverer lange artikler. Veldig lange. Det kan ta mange år og skrive en slik artikkel. Jeg leser noe jeg aldri har lest før. Det liker jeg.

Andre ganger har journalisten bare jobbet noen uker med en sak. Et eksempel er juni/juli-utgaven av Plot som blant annet har fulgt noen dager av livet til Hank von Helvete eller Hans-Erik Dyvik Husby som han egentlig heter.

Denne tidligere vokalisten i Turboneger har fyrt av sin siste romperakett, kjøpt seg pene dresser og synger nå søte viser signert Cornelis Vreeswijk. Mannen har sluttet med heroin og begynt med Scientologi isteden. Dette skal liksom være et slags alternativ til psykoterapi som er funnet opp av science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard på 1950-tallet, og er med årene blitt en slags nyreligiøs bevegelse. Scientologenes forretningshemmelighet er å hugge tak i skakkjørte folk og gi dem en personlighetstest som konkluderer at det er svært lite håp. Men hvis de betaler grisedyrt, så kan de bli reddet, helt mirakuløst.

I Plot får vi følge Hank von Helvete til Bergen og lærer her flere triks. Hvis du for eksempel ønsker at Bergens Tidene og andre medier skal lage store oppslag om for eksempel en kunstutstilling er det bare å leie helikopter. Dette fyller du opp med Ari Behn og andre nordmenn som liker slike anledninger til å vise frem seg selv, og lar dem fly fra Flesland inn til Bergen sentrum. Turen tar noen minutter. Der helikopteret lander står pressen og fotograferer og vips er reklamen på sitt aller beste.

Etter åpningen av kunstutstillingen blir vi med til en luksusleilighet som flommer over av dyre drikkevarer. Her sitter kjendisene rundt et formidabelt glassbord. Bordet er fylt til randen av flasker og glass. Klokken er langt på natt. Ari Behn ligger i en sofa med bena inn under glassbordet. Da skjer noe veldig merkelig.

Spenningen i glassbordet skaper en eksplosjon. Bordet pulveriseres slik at glass og flasker raser sammen i et vanvittig kaos. Deretter blir alt helt stille. Ari Behn er situasjonens herre. Han renser stemmen og sier:
-Unnskyld, jeg fikk visst ereksjon!