Viser arkivet for juni, 2013

De tror ikke sine egne øyne

Ask og Embla het de første mennesker på jorden i Norrøn mytologi. Det het også hovedpersonene i Agnar Mykles forbudte, erotiske bok “Sangen om den røde rubin”. Jeg møtte Embla, som egentlig het Jane Mykle, en sommerdag i Asker på 80-tallet.

Jeg jobbet i lokalavisa og intervjuet damen om livet med den berømte forfatteren som hun var gift med frem til 1957. De ble skilt, men levde likevel sammen i mange år, inntil forfatterens rot og mentale helse ikke lenger var til å være i hus med. Mykle flyttet til en leilighet hvor han satt og knapt gikk ut. Her skrev han tusenvis av romansider som aldri ble utgitt.

Jane sitter og forteller om sitt liv i en laftet tømmervilla som sukker av elde. I solveggen har hun plantet vindruer og i stua serverer hun hetvin i små glass. Vi snakker om alkohol. Jane forteller om en gang hun og Agnar kom gående opp Stortingsgaten og plutselig ser deres gode venn André Bjerke som nettopp er blitt bedt om å forlate Theatercaféen.

Klokken er bare litt over fem om ettermiddagen, men Bjerke er stup full. Han er iført blådress, men er et sørgelig syn. Mannen er nede i knestående og kaster opp. I rennesteinen. Ved inngangen til Theatercaféen. Da sier Agnar Mykle:

- Du som er en berømt og dypt respektert forfatter. Står du her og kaster opp! Er du ikke redd for hva folk vil si?

- Ikke noe problem. De tror ikke sine egne øyne, svarte André Bjerke.

Sunniva forsker på fulle menn

Sunniva Meyer skal forske på fulle menn, skriver Aftenposten. Damen vil gjerne høre om enkeltepisoder som har vært ubehagelige.

*Sunniva *er forsker ved Transportøkonomisk institutt (TØI). Hun er interessert i om du har opplevd noe ubehagelig på offentlig sted, inkludert offentlig transport og holdeplasser. Nå kan det jo tenkes at det er ubehagelig å stå på slike holdeplasser. Også når man er helt edru. Det har jo hendt at toget eller bussen ikke kommer. Kanskje er det bikkjekaldt og utrivelig snøvær. Eller det plaskregner. Kanskje skulle man ha vært på jobb for over en time siden. Kanskje har man opplevd akkurat det, mange, mange ganger før. Det er veldig ubehagelig. Å vente. På ting som ikke kommer.

Kanskje har man også stått slik på en desperat fullpakket holdeplass og opplevd at folk blir stadig mer aggressive når toget eller bussen ikke kommer. Kanskje har man stått slik og tenkt at nå hadde det vært fint om det kom en søt Sunniva Meyer som lurer på hvordan jeg har det. Hvis jeg må ta en dram først, for at hun skal bli interessert i meg, så gjør jeg gjerne det.

Personlig har jeg en hel masse erfaring som jeg ikke før NÅ viste at det var interesse for. Jeg kan jo en hel del om fulle menn. Jeg kan det. Jeg er derfor mer enn villig til stille meg til rådighet, Sunniva Meyer. Jeg kan rett og slett øse av min erfaring. Hva gjør man ikke for forskningen.

Min erfaring er for eksempel at en gjennomsnittlig, utrent nordmann med kulemage og dårlig kroppskontroll, ofte kommer rett fra et opprivende samslivsbrudd for å forsøke å orientere seg i et uteliv som er totalt forandret siden sist han var på byen. Kanskje står han der med svette hender som henger ubrukelig og slenger som våte bananklaser. Han får seg liksom ikke til å si et ord. Kanskje rekker han opp hånden for å si noe, men det eneste som skjer er at noen kommer med enda en ny halvliter som han må drikke i taushet. Etter dette skjer det ikke så mye mer. Etter ganske mange øl går mannen hjem. Alene. Her er en taushet som ingen ende tar.

Kanskje Sunniva Meyer kunne spørre hvordan han har det. Når hun likevel er ute og forsker. Det er bare et forslag.

De overfølsomme

Jeg har i mange år lurt på hvorfor prinsesse Märtha Louise kan hevde at hun har bred og god kontakt med engler. Hun får dessuten lov til å selge engle-kurs uten å bli beskyldt for svindel. Det har heller ikke kommet noe folkekrav om å legge ned kongehuset. Det er jo litt rart. Men nå har jeg funnet en god forklaring.

Märtha Louise er trolig overfølsom eller høysensitiv, som det heter på fagspråket. Prinsessen er en av 15-20 prosent av befolkningen som er høysensitive. Forskningen og pionerarbeidet på dette feltet er utført av den amerikanske psykologen Elaine Aron som er utdannet ved blant annet det anerkjente University of California, Berkeley.

Elaine Aron har skrevet flere bøker om fenomenet og er i ferd med å bli en verdensstjerne. Nå kommer boken “Særlig sensitiv: la sårbarheten bli din styrke” på norsk. Over hele verden popper det opp stadig nye medlemsforeninger basert på Arons forskning. I Norge ble Foreningen for høysensitive stiftet i 2009. Denne foreningen passerte nylig 2.000 medlemmer på Facebook.

Elaine Aron hevder at høysensitive personer oftere enn ikke-sensitive kjeder seg når de snakket med vanlige mennesker. Det har å gjøre med at overfølsomme som regel tenker på det meste ut fra et størst mulig perspektiv. Overfølsomme tenker alltid stort. Alle helst vil de snakke så mye som mulig om livet og døden og hvor universet ender. Høysensitive personer blir gjerne prester eller Odd Nerdrum eller kanskje leder av Kristelig Folkeparti. – Dette har å gjøre med at mennesker er den eneste dyrearten som kan finne på å begå selvmord hvis de ikke finner noen mening med livet, sier Elaine Aron.

Elaine Aron er meget nøye med å understreke at når for eksempel Märtha Louise snakker med engler eller Ari Behn så er hun ikke syk, hun har bare et litt annerledes nervesystem enn oss andre. Det gjør at høye lyder og kjærlighet og skarpt lys og tung parfyme og strålingen fra mobiltelefoner og en rørende poplåt kan virke uendelig sterkt på vedkommende. Nå kan du ikke uten videre oppdage at en person er overfølsom. Slike mennesker vet at de er annerledes, men på grunn av følsomheten sin er de veldig gode til å forstå hvordan de skal passe inn.

Når man leser om dette fenomenet kan brikkene falle på plass også for Gry Jannick (svake menneske) Jarlum som jo engang ble veldig kidnappet av UFO-er og siden har hatt et godt nettverk med vesener fra verdensrommet. Det er heller ikke helt urealistisk at dette vil være interessant lesning for Snåsa-mannen, Uri Geller, Anna Elisabeth Westerlund, Morten Harket, Kristen Gislefoss eller andre som lurer på hvordan det kommer til å gå her i verden. Det er jo for eksempel ganske mange som sitter og venter i herdig på jordens undergang. Men akkurat det har jeg jo skrevet om i en annen petit som det ikke er noen grunn til å rippe opp i nå.

Personlig er jeg uhyre opptatt av om det kommer til å regne på Røros denne uken. Det har å gjøre med at i så fall vil vannstanden Gaula stige og det kan få store konsekvenser for laksefisket til helgen. Jeg er ganske følsom jeg også. Jeg er opptatt av meningen med livet. Jeg også. Så kom ikke her.

Selvtillit basert på veldig dårlig sprett

Min far skar lommepengene ned til et nivå som gjorde også ord fattige. Men mannen var kreativ. Han la sponplater på spisebordet i stua slik at vi kunne spille bordtennis. Det skulle få langtrekkende konsekvenser.

Vi skal til Kristiansund på 1970-tallet. Jeg går på Langveien ungdomsskole. Her er jeg så heldig å gå i klasse med en kar som heter Geir. Geir er dårligere enn meg i bordtennis. Det er en egenskap jeg setter pris på. Siden jeg bor like ved skolen kan vi løpe hjem i storefri å spille. Vi løper hjem ganske ofte.

Slik blir jeg rimelig god i bordtennis. Problemet er bare at min far har glemt å følge de internasjonale målene for bordtennisbord. Sponplatene er alt for store. De har dessuten mye dårligere sprett enn det man kan få kjøpt i butikken. Selvtillit på sviktende grunnlag er farlige saker. Selvtillit basert på dårlig sprett skal du vokte deg vel for. Særlig hvis du har en lei tendens til å være stor i kjeften.

For å gjøre en vond historie kort: På proffe bord var jeg utrolig dårlig. Jeg klarte ikke å justere kraften. Jeg slo for hardt. Alt for hardt. Det er en gammel sponplateskade, pleide jeg å si. Jeg la bordtennis på hylla. En stund.

Men så, i midten av 1990-åra, i voksen alder, skulle jeg reise til Afghanistan som informasjonssjef i en bistandsorganisasjon. Afghanistan er et lukket land med miner og mye farlig greier. Etter flere dagers farlig ferd kommer vi frem til en liten landsby oppe i fjellene og får overnatte på en stasjon drevet av Kirkens Nødhjelp. Vi blir tatt i mot sent på kvelden av sjefen på stasjonen, en afghaner som snakket svensk.

Mannen er to meter høy, stor og sterk og meget sinna. Det har seg nemlig slik at noen har stjålet stasjonens ambulanse og nå har han innkalt alle de eldste i området til et oppvaskmøte. Vi sitter i en sirkel på et teppe på gulvet. Det drikkes store mengder grønn te. Tiden går. Sakte. Det blir ikke sagt noe særlig. Noen høflighetsfraser av og til. Men ellers er det helt taust. Etter en times tid kremter sjefen og tar ordet:

- Jeg vil si bare en ting. Hvis ikke ambulansen er tilbake i morgen, så slår vi av strømmen. Han sa ikke mer. Landsbyen hadde ikke elektrisitet, men noen timer om kvelden slo Kirkens nødhjelp på aggregatet og da ble det strøm å få.

De eldste i landsbyen takket nå for seg og gikk hver til sitt. Noen dager etter kom ambulansen helt mirakuløst til rette igjen.

Men akkurat det vet vi ikke ennå. Den svensktalende sjefen smiler i sitt enorme skjegg og ser på meg. Det er nær midnatt i Afghanistan. Mørket ligger tungt over fjellene.

- Du spiller ikke tilfeldigvis pingis, sier mannen. Det viser seg at afghanere elsker å spille bordtennis. Vi er i et land som for det meste lever omtrent som på Muhammeds tid. Men i bakgården hos Kirkens Nødhjelp har de rigget til flomlys og helt topp bordtennisbord. Nå slår de på aggregatet og vi spiller de morsomste kampene jeg noen gang har vært med på. Jeg taper selvsagt. Men gøy er det. Det jeg prøver å si er; pass på alt du har lært deg. Brått kan det komme til nytte, på de rareste steder.

Senere i livet er det en hel rekke år som kommer og går, som det heter. Internett og Facebook blir funnet opp. En fin ting med Facebook er at gamle klassekamerater kan dukke opp etter for eksempel 30 år. Det er gjerne mennesker, du har hatt null kontakt med, som melder seg. Geir fra Kristiansund er plutselig på nett. Han dropper alle innledninger og går rett på sak. Geir skriver på Facebook:

- Jeg har kjøpt bordtennisbord. Har øvd. Er klar for revansj.

Da vi ville oppleve fotball-EM på Tynset

Spania og Portugal skal spille semifinale i fotball-EM. Vi har høye forventninger. Det er i slutten av juni 2012. Vi er på vei fra Oslo til Røros og jakter stadig mer desperat på en TV-skjerm som vil vise oss kampen.

Dette har sammenheng med at Hans Christian og jeg skal på fisketur og sitter slik og prater og følger dårlig med på skiltingen og kjører derfor feil. 40 verdifulle minutter går tapt. Nå begynner fotballkampen snart. Vi må finne på noe, litt brennkvikt.

Å spørre folk som driver campingplasser er lurt. Campingfolk har god oversikt. Det er min erfaring. Vi stopper derfor på en campingplass og ringer på en knapp som er merket “Resepsjon”. Ingen ting skjer. Det er 20 minutter til kampstart. Jeg kjenner at stresset stiger i kroppen som en vond og litt lei følelse. Nå må det da komme noen snart. Jeg går litt frem og tilbake på gårdsplassen. Rådvill. Jeg skal akkurat til å gi opp da jeg ser en godt voksen dame som beveger seg inne i lokalene og som nå kommer rett mot meg. Hun åpner døra og sier:

- Beklager at du måtte vente litt, men jeg satt og dreit.

Damen er litt usikker på hvor man kan finne de beste TV-mulighetene på Tynset, men tipper at “Stasjonen Restaurant og Bar” kan være et en brukbar mulighet. Det er 12 minutter til kampstart.

Vi kjører til stasjonen. Ganske fort. Sjødesløs parkering. Småløping videre. Jeg har såkalt bange anelser. Halsende inn i lokalene. Det er 9 minutter til kampstart. Vel inne tar jeg til venstre. Der, rundt hjørnet, sitter to gubber og drikker øl. De gjør det i stillhet. For øvrig virker stedet fullstendig utdødd. Sannsynligheten for at vi skal få oppleve en folkefest foran TV er ikke overveldende. Jeg er i ferd med å resignere. Det er 8 minutter til kampstart. Innehaveren av “Stasjonen Restaurant og Bar” dukker plutselig opp. Han er en innvandrer som driver stedet med imponerende kone og optimisme.

- Fotball, sier jeg.
- Ja, sier han, bli med meg.

Vi svinger til høyre, åpner en dør, slår på lyset og der, der henger en storskjerm av det imponerende, gigantiske slaget. Hans Christian og jeg utstøter et spontant, kraftig og samstemt brøl. Det er slikt glade folk kan finne på. Det er fem minutter til kampstart.

- Kan vi dessuten få litt øl og pizza, sier jeg.

Det er tre minutter til kampstart. Da er det liksom noe som løsner. På Tynset. Når kampen starter er lokalet nesten helt fullt. Av dette kan man lære at det er ingen grunn til å forhaste seg i Østerdalen.

For øvrig må jeg legge til at kampen ble en stor skuffelse. Den endte 0-0 etter ekstraomganger. Spania gikk videre etter straffekonk. Ronaldo var kraftig oppskrytt.

På bedringens vei

Noen ganger kan ideer som detter ned i hodet være helt utrolig teite. Sett sånn i ettertid. Det vil jeg bare ha sagt.

Det var torsdag kveld sist uke at jeg sto på kjøkkenet og kikket ut på gårdsplassen. Regnet bøttet ned. Det så ganske kaldt og ufyselig ut. Jeg sto slik og tvilte. Lenge. Jeg konkluderte med at det ikke så bra ut. Ikke i det hele tatt. Dessuten er det år og dag siden sist jeg jogget. Det ville sikkert bli veldig slitsomt, så jeg sa til tenåringsdøtrene mine:

-Det er ikke noen vits å jogge når det er så dårlig vær.

Da svarte de i kor med sånn tilgjorte barnestemmer: “Det er ikke noen vits å jogge når det er så dårlig vær”. Det avgjorde saken. Jeg har da litt stolthet. Jeg gikk inn i dypet av klesskapet for å finne en joggedress som det står NHO på, siden jeg jobber der. Det er en ganske ny joggedress. Jeg fikk den for ti, tolv år siden. Men så viste det seg at noen har vært og rotet i klesskapet mitt slik at joggedressen ikke var å finne, ikke noe sted.

- Jeg må nok droppe turen. Jeg finner ikke joggedressen, ropte jeg inn til jentene som satt og så på TV.

Jentene kniste til svar. Dette fikk meg til å lete med fornyet kreativitet. Jeg fant skibuksa mi med en gang, siden det ikke er så alt for lenge siden skisesongen sluttet. Buksa lå nede i en sekk sammen med noen epler som ikke ble spist på siste tur. Og da tenkte jeg at var sannelig fint at jeg fant disse eplene igjen. Men noen jakke til å jogge med fant jeg ikke. Å bruke skijakka skjønte jeg med en gang at ville se litt teit ut. Men så helt nederst i skapet fant jeg en fin joggejakke i farger fra 1980-tallet som var litt falmet, men som helt sikkert kunne brukes. Da jeg hadde tatt på meg skibuksa og den mintgrønne og hvite og lyseblå jakka fra 80-tallet, kom Kaja ut og tok mange bilder av meg med mobilen sin. Jeg sa ingen ting. Jeg bare bet tennene sammen og løp ut. Det var helt korrekt, som jeg hadde sett fra kjøkkenvinduet, at det regnet og var ganske surt ute. Men jeg løp likevel ut porten og hadde fin stil hele veien til jeg hadde rundet første sving der de ikke lenger kan se meg fra huset vårt. Der starter en ganske lang oppoverbakke. På toppen av denne bakken ble jeg veldig andpusten. Derfor slo jeg over i normal gangfart. Akkurat da var det en venninne av Frida som kom forbi. Hun tok bilde av meg hun også. Da begynte jeg å løpe litt til, for at det skulle ta seg bedre ut.

Dette gikk fint helt til jeg kom ned til stien langs Øverlandsbekken. Der traff jeg noen karer på min egen alder som hadde spent fast pulsmålere over sine profesjonelle brystkasser. De hadde spent målerne fast med en slags stropper, mens de forøvrige så nærmeste nakne ut. Det glinset av kroppene i regnet. Dette tok fra meg all selvtillit, så jeg besluttet gå hele den neste motbakken opp.

Etter 25 minutter kom jeg hjem igjen. Jeg var ganske fornøyd med meg selv på den tiden. Det føltes godt å dusje. Men jeg tøyde ikke ut. Det har jeg aldri gjort. Det blir liksom ikke til at jeg gjør sånne øvelser. Jeg vet ikke helt hvorfor.

Neste dag hadde jeg voldsomt vondt i leggmusklene. Den følelsen varte helt fram til lørdag. Deler av helga ble dermed litt ødelagt. Kona var bortreist så jeg fikk ikke noe trøst eller særlig med positiv oppfølging. Nå er det mandag og litt penere i været. Jeg er på bedringens vei. Ville bare si det. Ha en god uke!