Viser arkivet for desember, 2013

Livet er noe å samle på

Jeg er tilhenger av å samle på livet mitt. Jeg mener at det rett og slett er noe å samle på. Derfor var det helt fantastisk at Aftenposten sist mandag revolusjonerte seg selv.

Det har seg nemlig slik at Aftenposten nå har valgt å åpne seg opp, helt og fullstendig. Alt. Absolutt alt som avisen har skrevet er tilgjengelig. Fra 1860 og frem til i dag. Dermed kan du med et tastetrykk finne ut hvor viktig du er i denne verden.

Jeg mener, det er jo viktig å sette spor etter seg på jorden. Men å finne ut helt nøyaktig hvor viktig man er, har ikke vært så lett. Ikke før nå.

Å søke på seg selv er noe man bør gjøre i hemmelighet. Det er jo så lett å bli misforstått i dette landet. Folk kan jo finne på å tro at jeg er selvopptatt bare fordi jeg googler meg selv eller foretar et søk i Aftenposten. Hør bare hva Tutta golfspiller Pettersen sier i dagens avis:

- Jeg leser ALDRI det som står om meg selv i avisene, sier Tutta. Dette er jo en uhyre troverdig uttalelse. Den er dessuten helt dekkende også for min egen holdning til publisitet. Jeg leser nemlig heller aldri om meg selv i avisen. Nå må jeg innrømme at det er fordi det aldri står noe om meg i avisene, men det er på siden av poenget, vil jeg si.

Jeg har nå ganske raskt, vil jeg si, testet ut Aftenpostens nyåpnede mulighet til å finne ut hvem som er de viktigste menneskene som har levd på jorden siden 1860. Sett med redaksjonens øyne. Den første jeg vil foreslå er Justin Bieber. Han er omtalt 524 ganger. Gud er til sammenligning omtalt 64.574 ganger, men her er det viktig å understreke at Justin så vidt har startet på sin karriere. Jeg vil dessuten få opplyse om at Wencke Myhre er en viktig nordmann for hun har til nå klart og bli omtalt 4.878 ganger. Roald Amundsen er også litt viktig. Han ligger på 7.583. Jens Stoltenberg har fått til 13.504 og Gro har 17.925.

Det er nå jeg vil avsløre at jeg på min side har blitt omtalt 35 ganger i Aftenposten. Dette inkluderer riktig nok et leserinnlegg fra tidlig 1990-tall der jeg retter en harmdirrende pekefinger mot uteblitt aviser. (Abonnentene fikk ikke avis pga konflikt med grafisk). Jeg spør om dette vil bli kompensert økonomisk på noen måte. Jeg kan ikke se at Aftenposten i tiden som fulgte har svart på mitt spørsmål. Bare så det er sagt.

Jeg søkte for øvrig også opp Aftenpostens forside fra 24. mai 1962, da jeg ble født, for å finne ut hva verden var opptatt av den dagen. Hovedoppslaget er at Kong Olav åpnet festspillene i Bergen. Dette ble jeg litt skuffet over. Det var liksom ikke noe særlig historisk sus over denne forsiden. Jeg syns Aftenposten rett og slett har tatt meget lett på 24. mai 1962. Bare så det er sagt. En annen ting som er litt festlig er at jeg fant alle barna mine etter som de er født i Aftenposten og dessuten at kona og jeg ble gift der. Jeg tok derfor et bilde av ekteskapsinngåelsen, en såkalt skjermdump av kunngjøringen, som sto i avisen og sendte denne til kona på epost. Hun syns jo at vi krangler en del og sier rett som det er at jeg ikke romantisk nok. Jeg tenkte at hun nå ville bli rørt av at jeg hadde søkt opp dette. Hun sendte meg da følgende tilbakemelding:

- Hm, det er lenge siden dette. :-)
- Tina (en venninne) er også fortsatt gift……
- Ha ein strålande dag, min kjære!!

Jeg satt og lurte litt på hva hun mente med dette. Jeg funderte på om dama er spydig eller om hun mener det vel. Særlig det der med at DET ER LENGE SIDEN var litt tvetydig. Da kom jeg på følgende svar: - Sånn er det med kvalitet. Det varer. Bare så det er sagt.

Baksiden av medaljene

*Hva gjorde Snehvit da hverdagen kom og prinsen satte seg foran TV-en for å drikke øl og se sport på TV? *

Jeg har nettopp funnet et bilde på nettet som avslører hvordan det gikk med Snehvit. Dette er viktig. Jeg er tilhenger av å vise baksiden av medaljen. Og jo flere medaljer desto mer å vise frem, mener nå jeg.

Det er derfor nærliggende å fokusere på den i Norge som har flest medaljer. Nå vil jeg sikkert bli kritisert for å fokusere på Marit Bjørgen så ofte jeg kan, men det får så være.

Noe av det jeg husker best er Marit Bjørgen som vinner fire gull under VM på ski i Oslo i 2011 og at halve byen møter opp for å hylle henne. Millioner av mennesker deltar i jubelen via TV. Berømmelsen strekker seg utover og utover og dekker hele verden som et magisk teppe som bølger og glitrer i blitslampene. Dette svever av sted som tryllestøv og gir høye luftige følelser av at Marit Bjørgen lever et liv sammen med filmstjerner eller prinser og prinsesser. Det er sikkert en verden med mye solskinn. Det er sikkert svært maskuline og vakre sikkerhetsvakter. Sportsbiler. Overdådige omgivelser. Kanapeer til frokost. Champagne til lunsj. Sånn er det nok.

En junidag kjører jeg gjennom et temmelig nedkjølt landskap, plaget av regnvær og sur vind som rutinemessig kommer sidelengs i bølger av depresjon og intensitet og fyller Midtre Gauldal kommune med mismot. Som en gråhvit vegg av våt elendighet henger været over veibanen som slynger seg smal, svingete og dårlig vedlikeholdt fra Støren til Røros. Jeg kjører sakte mot et tettsted som heter Rognes. En gang var her dagligvarer, baker, frisør, postkontor og mye annet som yrte av liv. På bensinstasjonen har prisen på bensin stanset på to kroner og ti øre literen på pumpene som ingen har tatt seg bryet med å fjerne. Mange av husene står livløse med vegger som tiden har skurt grå og med tomme vinduer som stirrer mismodig på deg.

Da ser jeg henne komme. En enslig svart prikk som vokser seg større og større. Kraftige stavtak presser kroppen fremover. En stålfjær av muskler og vilje. Den aller, aller beste i verden. Hun jager av sted langs den smale bygdeveien. Tungtrafikk og personbiler legger seg så vidt ut for å passere i en brølende vegg av vann.

Jeg tenker at hadde dette vært i et hvilket som helst annet land, i et annet land som hadde en verdensstjerne, så hadde det sikkert vært en hale av følgebiler. Sikkerhetsvakter. Beskyttelse så lang som det bare var fysisk mulig å få til. Man hadde kanskje sperret av hele veien. Men ikke her. Ikke i Norge. Marit Bjørgen går på rulleski. Alene. Nede på nærbutikken på Støren er det en oppslagstavle. Folk kan henge opp lapper. “Kattunger gis bort”. “Bjørkeved, 50 kroner sekken”. “Noen som trenger barnevakt?”. Slike ting. Her henger det også et lite bilde av Marit Bjørgen. Hun har skrevet enkelt med tusj på bildet: – Takk for støtten! Nå fryser Norge til. Man kan bli helt nedkjørt av all kulde og mørke som skal knuge landet i mange måneder fremover. Tenk da på gleden: Det vil komme en Marit Bjørgen. Det vil alltid det.

I et anfall av overmot

Det hele skjedde i et anfall av overmot. Jeg vil si det til min unnskyldning. Dette kommer til å gjøre vondt.

Jeg er utenfor Saatchi Gallery i London i sommer. Det er pent vær og fine forhold. På muren utenfor museet sitter forretningsfolk i lang, lang rekke og fingrer med mobilene sine, mens de spiser lunsj. Jeg sitter ved siden av en stor og kraftig forretningsmann som har kjøpt to smørbrød, juice, kaffe og en smultring med sjokoladeovertrekk. Dette er noe av det ypperste av hva vår tid har klart å frembringe av ferdigheter. Mannen klarer å holde alt sammen i bevegelse på en gang. Det er helt utenkelig å ikke beherske et smørbrød med krepsehaler, salat, sitron og majones, samtidig som man surfer på nettet med mobilen. Mannen er dessuten kledd i en flekkfri dress og dyre sko og kommer fra et Storbritannia som har hersket over jorden i hundrevis av år.

Selv kommer jeg fra en utkant av verden som heter Norge. Jeg klarer å miste en krepsehale på første forsøk. Jeg prøver å ta en bit, men den lille djevelen skvetter av sted sammen med en hel del dressing og lander midt på brystet mitt. Dette lager en ikke ubetydelig flekk på skjorta. Jeg ser at flere av de andre på muren smiler overbærende. En altfor pen dame (APD) tilbyr meg en serviett. Da ser jeg at jeg har sølt dressing på den ene sandalen min. Den er forøvrig ganske flekkete fra før, så det gjør ikke så mye, syns jeg.

Etterpå går jeg bortover Kings Road. Her ligger den ene skobutikken etter den andre. Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt aktiv eller særlig flink på dette område. Men det er SALG i alle butikkene. Jeg får et anfall av overmot. Jeg blir litt revet med. Det må jeg innrømme. Jeg tenker at et par nye finsko kunne kanskje vært veldig bra å ha.

Dette sier jeg til sikkerhetsvakten, som er en mørkhudet og meget lang og kraftig bygget mann, og som jeg først tror er ekspeditør. Han begynner da å smile og eskorterer meg dypere inn i butikken hvor en rekke kvinner kommer løpende til for å tilby meg hjelp. Vi står nå foran en hylle med salg. Siden skoene har kostet to, tre tusen kroner, men nå er nedsatt til halv pris, føler jeg at jeg kan late som om jeg pleier å kjøpe så dyre sko. Det går ikke noe særlig bra.

Jeg tar av meg sandalene og prøver først et par svarte sko. De er pene, men svært vonde å ha på foten. Nå prøver jeg et par som ikke er fult så pene, men litt mindre vonde. Jeg spør ekspeditøren om råd. Hun mener at de vonde er best og at de sikkert blir mindre vonde når jeg får gått dem inn. Dette tror jeg på med en gang og sier at jeg kjøper dem.

- Hva skal du gjøre med skoene når du ikke bruker dem, spør ekspeditøren?
- Hæ, sier jeg.
- Hvordan skal du oppbevare skoene?
- Tja, sier jeg.

Damen viser meg nå noen leddete skoformer av edle tresorter som man kan tre inn i skoene slik at de ikke mister fasong når de står lagret. Jeg kan velge mellom ulike tresorter som alle lukter godt og som koster fra 20 til 50 pund. Jeg tar et par til 25 pund.

- Hvordan skal du pusse skoene, spør damen.
- Jeg vil pusse dem blanke med en damestrømpebukse. Det lærte jeg i miltæret, sier jeg.
- Strømpebukser? Du er fra Skandinavia, du, sier damen, og lar en liten krusning bølge over leppene.

- Det du bør gjøre er å kjøpe en fin børste med passe myk bust. Hvilken børste kunne du tenke deg, spør hun og geleider meg bort til et glasskap med overlys på hver hylle som gjør det klart at det å kjøpe børste ikke er noe for nybegynnere. Jeg lukker øynene, samler meg litt, peker på en vilkårlig børste. Etterpå søker jeg råd om skopuss.

Damen tar nå frem et instruksjonssett med en prøvesko, børste og fett og viser hvordan man skal behandle fottøy. Det blir nå klart at jeg har levd i over 50 år uten å vite at man bør smøre inn skoene med fett og la det stå i 10 til 15 minutter før man begynner å børste. Også skal man børste og børste og børste.

- For hvert drag henter du frem litt mere glans, sier damen. Jeg bare ser på henne med et tomt blikk.

- Trenger du en skopose (av fløyel), spør damen.

Et sted får grensen gå. Dette tenker jeg. Du kan få skopose med navnet ditt gravert inn. Jeg takker nei til skopose, betaler (med kredittkort) og går ganske fort ut av butikken.

Det har nå gått mange måneder. Det er blitt vinter. Dette kommer til å gjøre vondt. Jeg har ikke brukt skoene en eneste gang. Men det nærmer seg jul. Jeg skal ta dem på meg for første gang. Det kommer til å bli en slags personlig rekord. Aldri har han vært penere på bena, vil folk si. Det kan de si, det. Selv har jeg prestasjonsangst.

Sånn er det med overmot. Man blir kanskje revet med noen sekunder, en sommerdag i London og må blø for det en evighet, trolig gjennom hele jula og nyttår og i årene som kommer.

Jeg vil derfor nå holde en liten appell til alle menn på jord. Den går sånn:
- Ikke kjøp nye sko. De gamle er mer enn bra nok.