Viser arkivet for november, 2013

Største norske bragd noensinne

“Største norske bragd noensinne” skrev Nettavisen om Magnus Carlsen på fredag. Sorry Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Thor Heyerdahl, Marit Bjørgen, Bjørn Dæhlie og Jens Evensen. Dere må dessverre rykke fort nedover på listen.

Sånn er livet. Man rykker stadig nedover. Etter som tiden går.

Den siste tiden har jeg sett alvorlige forretningsmenn i dress sitte i møter å smugtitte på mobilen, under bordet, for å følge en direkte overføring av Magnus Carlsens neste trekk. Vi opplevde alle at det skjedde noe under VM i India som formet oss som nasjon. Vår ære og vår makt. Vårt selvbilde.

På fredag ettermiddag kom min datter Frida (14) hjem fra skolen og hentet frem et sjakkbrett som har ligget ubrukt i årevis. Frida forlangte at vi øyeblikkelig skulle spille sjakk. Vi gjennomførte fem partier. Noe slikt har aldri hendt før i min familie. Vi deltar i suksessen og gjør den til vår egen. Slik er det å være nordmann.

Selv var jeg en gang dekksgutt på en balsaflåte som krysset Stillehavet med Thor Heyerdahl som skipper. Jeg var ganske liten og havet var enormt stort. Jeg satt inne i boken og filmen og beundret Thor Heyerdahl. Verdenshavet var som universet, uendelig stort og farlig. Noe større eventyr eller bragd var ikke tenkbart.

Min venn Gunnar mente at jeg trengte store tanker og ambisjoner da jeg giftet meg. Gunnar ga meg Fridtjof Nansens “På ski over Grønland” i tre bind i kalveskinn i bryllupsgave. For å være ærlig så har jeg likevel ikke gått særlig mye lenger på ski enn til Venåssæter. Men jeg er selvfølgelig i slekt med Nansen, Amundsen, Bjørn Dæhlie og Marit Bjørgen. I fjor skulle jeg for eksempel kjøre en leiebil ut fra Værnes lufthavn i retning Trondheim. Då så jeg, plutselig, langs veien en gigantisk plakat av Marit Bjørgen som reklamerte for trøndersk energi. Jeg fikk gåsehud av glede og stolthet bare av å se plakaten. Slik er det å være nordmann.

Jeg har dessuten gått på universitet og lest om Jens Evensen. Han fikk en god ide. Norge burde utvide sin råderett over havbunnen. Grensen burde flyttes 200 mil ut i havet. Hvis ikke Jens hadde fått til dette hadde det ikke blitt noe særlig olje eller gass eller det samfunnet vi nå tar som en selvfølge. Slik er det å være nordmann.

Jeg kan komme på ganske mange helter til. Men de er som sagt alle passert av Carlsen. I følge avisene. Det store spørsmålet nå er om det er noen vits og prøve å sette nye verdensrekorder eller om de uansett vil havne under Carlsen på lista.

Man kan bli frustrert av slikt. Erlend Loe har skrevet om denne følelsen i boka “L”. Erlend tar med seg en vennegjeng til en sydhavsøy for å gjøre helt banebrytende ting. En av Erlends kompiser forsøker for eksempel å sette verdensrekord i å sove. Han har en teori om at han har et punkt inne i hjernen som det gjelder å overvinne slik at han kan sette rekord.

Det er trolig i slike baner Norge må tenke i tiden som kommer. Hvis vi vil sette nye rekorder. Personlig har jeg tenåringer i huset. De har en imponerende evne til å sove. Særlig i helgene. Her har vi en sjanse til å bli historiske og sette Norge på verdenskartet. Jeg kan påta meg å være trener Snork. Kanskje vi kan komme på søvnlandslaget. Dette vil bli glimrende TV: “Se vi sover, minutt for minutt”. Det er et veldig beroligende og harmonisk konsept. Det vil jeg si. TV-stasjoner fra hele verden vil valfarte til Norge for å lære.

- Hva er det som skjer?
- Hva er det vi skal filme?
- Vi skal filme “Ingenting”.
- Det er jo helt fantastisk.

Krig, fred og sjokolade

Vi lå i stillingskrig på et jorde utenfor en flyplass. Skyttergravene var gjørmete repetisjonsøvelse i et regnvær som ingen ende ville ta. 100 meter borte kunne jeg se fienden plaffe løs på meg med løs ammunisjon. De var nådeløse. Det smalt intenst i time etter time.

Plutselig hørte vi ringlingen fra en matklokke, omtrent som isbilene som i dag kjører rundt i boligstrøk.

- KIOSKBILEN KOMMER, ropte en høy stemme i ingenmannsland. Dermed ble det brått fred.

Like etter sto jeg i kø ved siden av mine fiender. Vi sto foran en grønnmalt buss som kjørte fra slagmark til slagmark og solgte slike ting som brus, pølser og sjokolade til fedrelandets sønner. I luken sto en kraftig bygget dame og delte ut omsorg med begge hender. Vi visste aldri om det ble lenge til neste gang, så vi hamstret.

Litt senere var vi tilbake i skyttergravene slik at krigen kunne fortsette. Jeg gumlet melkesjokolade, tok ladegrep og tenkte på at kioskbilen burde få fredsprisen.

Da ser jeg plutselig at en i troppen reiser seg midt i ildgivingen. Han var en stor kraftig bamse som man umulig kunne bomme på.
- Hva driver du på med, skriker jeg.
- Må melke kyrne, svarer mannen. Han hadde et gårdsbruk ikke langt unna og tok seg fri fra krigen som han selv syns passet.

Når kvelden kom og det ble nattestille i 16-mannsteltet skulle karene sitte en etter en på vedkassen å ha fyringsvakt. Vi var en sirkel av grønne soveposer og tillitt. Du får et dytt i siden for eksempel klokken tre om natta, krabber ut av søvnen, sitter på kassa og forer flammene i to timer. Det lukter bjerkeved og langsomt tørkende klær. Jeg satt der og hørte pusten fra et fellesskap, lydene som steg og sank i mørket. Krig kan være noe av det fredeligste som fins.

-Jeg driter i ballen, skjønner!

I speidern lærer man å bli helt. Ser man et menneske i nød er det bare å kaste seg ut i det. Problemet er at det sjelden byr seg en mulighet for å hale halvt druknede mennesker på land, gi er vakkert menneske munn til munn metode eller høste jubel for glimrende spjelking av armer og bein.

Min venn Martin og jeg gikk gjennom lange år i speidern uten å redde noen. Men så i nesten voksen alder ropte situasjonen på en helt.

I det første vårgløttet på Kalvøya satt vi og lot Sandvikselva renne forbi våre føtter. Et foreldreforbud mot alkohol tvang oss til å nyte lørdagskvelden i ungdommelig friluft sammen med noen ølflasker. Noen barn sparket fotball like ved. Plutselig oppdaget Martin at ballen drev stille nedover elven.

En gang speider, alltid speider, ropte Martin, tok av seg klærne og hoppet friskt ut i det iskalde vannet. Med heltmodige tak svømte han ut og hentet ballen. Da den første forbauselsen var over og jeg så at Martin overlevde redningsoperasjonen, slapp jeg applausen løs. Maken til mandig offer- og innsatsvilje var det lenge siden noen hadde sett på Kalvøya.

Med rimelig mye stolthet og gåsehud bar Martin fotballen tilbake til eieren. Han som tok i mot ballen, var 13 år gammel, hadde skyggelua bak frem og eide mye selvsikkerhet. I det triumferende øyeblikket ventet Martin på et ydmykt tusen takk. I stede fikk han en bøtte forakt. Guttungen spyttet i bakken og sparket ballen tilbake i elvevannet.

- Jeg driter i ballen, skjønner, sa han. I et mikrosekund var gutten uhyggelig nær en speiderlig omgang med skikkelig juling. I steden løftet Martin en snartenkt finger og pekte i retning Oslo. Bort over der går veien mot nærmeste vold, – narko- og tapermiljø. Du behøver ikke løpe for du er nesten fremme allerede, sa Martin.

Den rareste jobben i verden

Hva skal du bli når du blir stor? Hva er dine drømmer? Kan det være å sitte på en øde plass i Hedmark og kikke millioner av kyllinger inn i rompa for å finne ut om de er gutter eller jenter.

Jeg hadde selv store ambisjoner som barn. Det vet jeg fordi min mor laget en slags minnebok da jeg var fem år. Først skulle man fylle inn mål og vekt på ungen. Deretter skulle man avsløre favorittleke. Et vesentlig spørsmål var å avsløre drømmejobben. Jeg hadde KONGE som nummer 1. På andreplass hadde jeg fisker. Overraskende nok.

Jeg innbiller meg at folk gjør det samme rundt omkring på kloden. De sitter der i barndommen og drømmer. Og da er det jo mye rart å velge i. Det er jo fint at vi er forskjellige. Dette tenker jeg på, mens jeg leser Dagens Næringsliv på lørdag. Avisen hadde hovedoppslag om at nordmenn bør være forsiktige med å spise kylling.

Det har seg nemlig slik at nordmenn spiser 18 kilo kylling i året og at dette er en firedobling siden 1970-tallet. Problemet er bare at kyllingbransjen internasjonalt er alt for ivrig bruker av antibiotika og spiser du mye kylling kan det tenkes at antibiotika ikke vil virke på deg den dagen du blir syk. Men det er i for seg ikke det som jeg blir mest fascinert av i den ti sider lange artikkelen. Kall meg gjerne en snåling, men jeg blir raskt interessert i at det er en gjeng koreanere som har valgt å forlate sitt hjemland for å reise til den andre siden av jorda for å slå seg ned i et ganske øde skogsområde på Hedmarken. Her har Nortura et rugeri. Millioner av egg skal klekkes ut på stedet og bli til mødre og fedre for nye generasjoner. For å få det til er det helt avgjørende å vite hvem som er gutter og hvem som er jenter.

Dette krever evner i verdensklasse å finne ut av kjønnet. Derfor sitter koreanerne og tar i mot kyllingene på et slags samlebånd. De plukker opp en og en kylling og kikker inn i stumpen. Kjønnsorganet på en gutt er ørlite grann annerledes enn hos en jente. Jeg ser for meg hvordan koreanerne sitter der. Dag ut og dag inn.

- Gutt, sier kanskje den ene.

- Gutt, sier den neste.
- Jente, sier den tredje.
- Gutt, sier den fjerde.

Og sånn går no dagan. På Hedmark.

Å fange en ørret med kjeften

Denne historien skal handle om sex, utroskap og evnen til å fange en stor fisk med munnen. For å ta det mest interessante først: Ørreten veide 2,5 kilo.

Historien starter i utlandet. På seminar. Jeg var nemlig sammen med 35 nordmenn på tur til USA i forrige uke. Slik kan man komme til å oppdage at de fleste i Norge har minst en felles bekjent. Hvis man tar et eksempel, og det eksemplet er meg, så har det seg slik at jeg ikke kjente noen av de andre fra før. Likevel var det flere i reisefølget som kjente noen som kjente meg. Slik er det å være norsk.

Jeg traff blant annet seminardeltager Andrea. Hun avslørte etter en stund at hun praktisk talt er i slekt med en av mine beste venner som heter Pål. Dette er jo litt rart. Jeg har nemlig kjent Pål siden midten av 80-tallet, men har aldri hørt om noen Andrea før.

Det viser det seg at Andrea er matmor til Noah som i all hovedsak er en flat coated retriever med mye pågangsmot på Haslum i Bærum. Pål bor i nabolaget og eier Tøsse, som er en golden retriever med egenskaper som skal vise seg å være uhyre imponerende. Disse egenskapene skal vi komme tilbake til.

Men først må vi fortelle at Pål er tilhenger av arrangerte forhold. Han overlater rett og slett ikke sex til tilfeldighetene. Han tok derfor Tøsse med seg i sommer og reiste til Sverige for å treffe en hannhund med fin stamtavle. Forhåpningene var store. Tøsse og svensken skulle bli et par.

Svensken var direkte uinteressert, slapp og dessuten ganske dvask. Han fikk det jo til på et vis, men det var noe veldig halvhjertet over forsøkene, slik at man rett og slett ble i tvil om hvordan det hadde gått. Pål og Tøsse måtte dra hjem fra Sverige med mye usikkerhet i bagasjen.

Ikke før hadde de parkert bilen på Haslum så skjedde det. Noa kom som en kule. Det svensken manglet hadde Noa til gangs. Og Tøsse valgte med en gang å være utro. Svensken ofret hun ikke en tanke.

Etter en tid ble det klart at Tøsse var gravid. Men ingen viste sikkert om valpene ville bli gule som svensken eller svarte som Noah.

Det var Noah og hans blanding av raser som trakk det lengste strået. Da skulle man kanskje tro at mange ville bli skuffet, men slik gikk det slett ikke. For det første var valpene veldig søte og for det andre ble familiene knyttet tettere sammen på Haslum. Ut over høsten sto folk dessuten i kø for å kjøpe valpene. Tiden som mor var slitsom for Tøsse, men i den senere tid har hun kommet til krefter igjen og er blitt riktig pigg. I helgen var hun og Pål og gikk tur på Kalvøya utenfor Sandvika. De gikk på stien forbi roklubben og ut på den første odden som har utsikt mot Solvik og Henie-Onstad Kunstsenter. Hvis du tilfeldigvis er fluefisker vil jeg absolutt anbefale deg å legge merke til denne odden, men det er strengt tatt ikke nødvendig for å finne glede i resten av historien.

Gytetiden i Sandvikselva og bekker i området er straks over. Fisk som er helt utslitt etter gytingen kan bli liggende å plaske i nærområdet. Nå ser Tøsse og Pål en slik ørret som vaker ikke langt fra land. Tøsse har svømmehud mellom tærne. Hun hopper ut i sjøen, svømmer ut og fanger ørreten med kjeften. Ørreten er ganske stor. Den veier 2,5 kilo og spreller en hel del. Likevel klarer Tøsse å hale med seg fangsten inn på land. Fisken er nå blitt til flere middager som Tøsse har spist opp helt selv. Slik er det å være en hund full av overraskelser.

Hva du kan lære av presidenter

Skal du vinne en valgkamp eller noe annet fantastisk kan det være all grunn til å lytte til folk som har skrevet taler for Ronald Reagan, George Bush, Bill Clinton eller Barack Obama.

Jeg har nylig vært noen dager på studietur i Washington og New York og mottatt gode råd fra folk som har jobbet tett opptil amerikanske presidenter. Særlig interessant var det å lytte til hvordan Reagan kom på slike setninger som “Tear down this wall, Mr, Gorbatsjov”. Vi fikk også lære hvordan George Bush fant på uttrykket “Axis of evil”, som han for øvrig fortsatt synes er supersmart kommet på. Personlig var jeg selvsagt også veldig interessert i Bill Clintons mest berømte setning: “I did not have sexual relations with that woman, Miss Lewinsky”. Men av en eller annen grunn var det liksom ingen i Washington som ville geniforklare akkurat dette.

Hvis du skal holde en takk for maten tale eller andre taler kan du sikkert også lære mye av de amerikanske presidentene. Et triks er å stille opp en vakker kone og barn som kan stå bak deg ved talerstolen. Kone og barn bør da være pene i tøyet, smile og vinke og på alle måter signalisere at de støtter alt det du har på hjertet. Når det så nærmer seg de riktig store spørsmålene, som for eksempel om det er nødvendig med dessert, kan du låne et slagord fra Barack Obama: “Yes we can”. Det absolutt alle taleskriverne i Washington trakk frem som viktig var å gjenta slagordet eller budskapet. Det er liksom ingen grenser for hvor lurt det er å si de samme ordene om og om igjen.

Nå behøver man vel strengt tatt ikke å reise til Washington for å finne ut av virkemidler som dette. Det holder lenge å pleie omgang med eldre folk, mennesker som hører generelt dårlig eller som bare er alminnelig påståelige, også kalt ganske vanlige nordmenn. Bare så det er sagt.

Etter å ha lyttet til de berømte taleskriverne og andre eksperter var det tid for lunsj. Vi gikk for eksempel på “B Bar and Grill” som er et meksikansk spisested i Greenwich Village i New York. Vi var litt uvant med å drikke øl midt i arbeidstiden, men det gikk jo på en måte det også. Bare så det er sagt.

Det kan virke som om de som jobbet på “B Bar and Grill” hadde vært på et taleskriverkurs de også. Dette oppdaget jeg med en gang jeg fikk menyen. Menyen har jeg vært så vennlig å ta med meg hele den lange veien hjem til Norge (landet i går søndag), og jeg har egenhendig scannet den inn til allmenn beskuelse og granskning i enden av denne petiten. Nå kan du jo med en gang begynne å lure på hvorfor jeg har gjort meg så umake med dette.

Siden du helt sikkert er en oppvakt og intelligent leser vil du ved å studere menyen oppdage noe som de kaller for Bowery Burger. Det gjorde også alle nordmennene som deltok på lunsjen. Bowery Burger er en helt alminnelig amerikansk hamburger, altså noe som lett kan forveksles med et helikopterdekk, men det er i og for seg ikke poenget her.

Det interessante er at budskapet om at restauranten kan tilby Bowery Burger er gjentatt to ganger. Dette førte til at 90 prosent av deltagerne på seminaret bestilte en Bowery. (Unntatt Kyrre, han tok pizza). Jeg sjekket resultatet av valget med betjeningen. De kunne med en gang bekrefte hva nesten alle nordmennene ville ha. Sånn er det med gjentagelser. De virker.

En superhelt i aksjon

Vanligvis går hun blant oss som en vanlig kvinne. Men innimellom slåss hun for rettferdighet.

Slik lyder en annonse som jeg så i A-magasinet nylig. Superhelten står i solnedgang på en flyplass. Hun ser veldig slagkraftig ut og flerrer opp skjorta. Under har dama en stor K på brystet. Det er K for kunde.

Bak annonsen står et forsikringsselskap som vil skryte av at kundene har muligheter for å klage og få medhold. Dette skal vi liksom bli imponert av, tenker jeg. Pø, det fins mye kulere superhelter, helt andre steder. Bli med til virkeligheten. Den kan ta pusten fra deg.

Det er en onsdag i oktober. Siv Erna har nettopp dannet ny regjering. I NHO-systemet er stemningen god. For å si det mildt. Det er tidlig morgen. Det summer i gangene. Vi løper til allmøte. Sjefen sjøl, Kristin Skogen Lund, går på talerstolen.

Det er et historisk øyeblikk. En ny tid er på vei. Vi står i et veiskille. Kristin Skogen Lund peker. Hun sier både det ene. Og det andre. Vi liker dette. Her er mye energi og optimisme. Talen går sin gang.

Så helt mot slutten sier Kristin Skogen Lund noe ganske overraskende.

Før vi går videre i denne historien må jeg få minne om at vi lever i et veldig spesielt land. Norge er trolig det mest egalitære land på jorden. Det betyr ar vi skal være så like som mulig. Man skal ikke skille seg ut. Og få skryt er ikke så vanlig. I alle fall ikke når alle står og ser og hører på.

Når Kristin Skogen Lund skal skryte av en medarbeider så må hun unnskylde seg og si at nå, Maj, blir du sikkert veldig flau, men kan jeg be deg om å reise deg opp. Vi er noen hundre mennesker som ser på Maj. Hun reiser seg i en litt keitete, bevegelse og vil helst sette seg så fort som overhode mulig ned i igjen.

Jeg ser på Maj jeg også. Jeg vet godt hvem hun er. Dama er flink. Hun er advokat og ekspert på moms og avgifter og slikt.

Kristin Skogen Lund forteller at Maj nylig har hjulpet en av NHOs medlemmer. Hun har hjulpet et rederi gjennom en langvarig strid med staten. Maj er en flittig maur. Hun oppdaget at staten har gjort en feil som har kostet rederiet 82,5 millioner kroner. Nå får bedriften penga tilbake. Sånn er det bare. Maj er en helt.

82,5 millioner. Jeg bare nevner det.

Alle presidentenes skredder

Georges er uteliggeren som ble skredder for alle de amerikanske presidentene, fra Lyndon B. Johnson til Barack Obama. Jeg traff ham i Washington nylig.

Georges de Paris kom fra Frankrike til USA som ganske unge. Han var veldig forelsket. Det gikk dårlig i starten. Georges ble dumpa av kjæresten, var lutfattige og måtte leve på gata i over et år. Men nå er det likevel sånn her i verden at tilfeldigheter kan være ganske bra. Jeg mener, det gjelder å stå riktig plassert når historien går sin gang. Georges traff en annen dame som lånte ham noen dollar til en symaskin. Det ble en brukbar investering. Kan man si.

Det neste som er ganske lurt er å ha talent, samt å bli oppdaget av en president. Georges ble oppdaget av Lyndon B. Johnson på midten av 1960-tallet. Etterpå kom den ene presidenten etter den andre og ville ha like bra dresser. Det er nemlig slik med presidenter. De er fæle til å herme etter hverandre. Dessuten var det flere statsledere fra andre kanter av verden som også ville herme og få sydd seg dresser.

Jeg er på studietur til Washington og treffer Georges under et kirkebesøk. Han går med stokk og er alvorlig krum i ryggen. Mannen har dessuten et imponerende langt utslått hår som renner neddover skuldrene som hvite bølger uten ende.

Nå er det ikke så mange i verden som har opplevd alle de amerikanske presidentene siden midten av 60-tallet stå foran seg i bare underbuksa. Forøvrig er det Georges sin skyld at Barack Obama helst går i blå dresser.

Livet har vært et eventyr. Georges har gått ut og inn av det hvite hus i 50 år. Mannen er skikkelig motstander av dongeribukser og slikt. Dresser laget av stoff til 2000 dollar meteren er han derimot skikkelig tilhenger av. En gjennomsnittlig president vil ha syv dresser fra Georges. Sånn er det bare. Man kan bli rik av mindre. Dette er ment som en saksopplysning til kjæresten som dumpa Georges.

Da Knut brukte terpentin falt håret av

Alle imperier starter i det små. Du kan spørre hvilken stormakt du vil og de må innrømme at det hele startet med en ganske liten erobring.

Knut har i dag en besøksgård, som vi sikkert burde anonymisere, men la oss si at den ligger på Nesodden, siden det jo er der den faktisk ligger. Gården til Knut har i dag et stort antall hester og en rekke andre dyr. At det har blitt slik har å gjøre med at Knut drømte om å få dyr, men ble holdt hardt i tømmene som barn.

Alt hva Knut maste om det ene dyret etter det andre så fikk han nei og atter nei. Sånn er det å ha en streng mamma. Til alle barn som har opplevd noe lignende, ikke gi dere, stå på og mas. Det var det Knut gjorde. Til slutt måtte mamma gi seg og Knut fikk han sin første kanin.

For å forstå resten av historien er det nødvendig å opplyse at akkurat denne barndommen foregikk i Bergen. Det gjør at man helt automatisk blir utstyrt med store vyer og en ustoppelig forretningssans. Å erobre verden er en selvfølge. Det gjelder å tenke at Cash is king. Noen må jo le hele veien til banken.

Knut hadde ikke vært Knut hvis han ikke hadde fått en masse gode ideer. Også i svært ung alder. Helt ustoppelig. Gutten satt og så på den nusselige lille dvergkaninen sin. Dyret het Lady og var en utrolig vakker skapning. De fleste barn er villige til å strekke seg langt for å få en slik kanin, tenkte Knut. Det var på tide å starte med avl.

Gutten studerte nå meget nøye annonsene i Bondebladet. Han var på jakt etter en passende hankanin som kunne bidra til å bygge opp et nytt forretningsimperium. Det tok litt tid, men til slutt fant Knut en fin kandidat. Han tok selv bussen for å hente hankaninen på den andre siden av byen. Dyret var prisbelønt, hadde fine gener og var skinnende hvit i pelsen.

Knut tok med seg hankaninen hjem. Like etterpå startet bedekningen. Kaniner har et imponerende effektivt sexliv. I løpet av noen sekunder var det hele over. Siden det var pent vær hadde Knut rigget til for forplantning på plenen foran familiens hus. Siden kaninene hadde vært flinke, så tenkte Knut at de fortjente en liten belønning. Det skulle vise seg å ikke være noe særlig lurt.

Belønningen var å få løpe, hoppe og sprette rundt i hagen. Nå hadde det seg slik at faren til Knut akkurat da drev og beiset hele huset i en dyp grønn farge.Ved siden av stigen sto et spann med beis. For å gjøre en trist historie kort: Den innlånte kaninen sparket bort i spannet så det veltet og en stor skvett beis flommet over dyret og misfarget deler av kroppen.

Når en katastrofe inntreffer er det det flere muligheter: 1) Man legger straks alle kortene på bordet og søker hjelp hos voksne. 2) Man får panikk og finner på noe helt selv i en fei. Knut grep den første og beste flasken med terpentin, også kalt White spirit, og prøvde å vaske og gnikke vekk den stygge grønnfargen. Det gikk ganske fint, sånn i starten. Knut pustet lettet ut. Men plutselig ser han til sin store skrekk at hårene begynner å falle av i store dotter. Til slutt var kaninen nærmest hårløs på høyre side.

Det så slett ikke pent ut. For å si det mildt. De første par dagene håpet Knut at pelsen skulle vokse ut på ny. Sånn helt av seg selv. Men pelsen gjorde ikke det.

Allerede etter et par dager begynte eieren å ringe. Han ringte flere ganger. Han maste. Det er gjerne slik i katastrofeområder. Folk maser. Mannen ville rett og slett ha kaninen sin tilbake. Knut prøvde å hale ut tiden. Det gikk ganske dårlig.

Håp er viktig for å klare seg her i livet. Jeg vil si at håp er en direkte undervurdert strategi. Jeg har prøvd den selv. Mange ganger. Hvis jeg for eksempel har rotet bort noe viktig og går rundt og leter på måfå, da er det helt avgjørende å holde fast. I håpet.

Knut håpet hele veien, på bussturen til den andre siden av byen. Han håpet da han gikk av bussen og da han lusket opp til huset, og da han ringte på døren. Han håpet på et mirakel.

Men hvor er et skikkelig mirakel når du trenger det som mest? Da den hårløse kaninen ble levert til sin eier kom det flere brøl. Flere av disse kunne sikkert vært sitert: Vi nøyer oss med et. Mannen pekte på kaninen og skrek: – Vi kommer aldri mer på utstilling.

Hvis man prøver å skyte en elg.

Hvis man prøver å skyte en elg. For eksempel på Hvaler. Så kan det oppstå et drama fra virkeligheten. Utrolig, men sant. Heng med.

Jeg ser det for meg. Elgen som kommer luntende inn fra høyre. Jegeren som blir veldig opphisset. Han har jo kanskje ventet en evighet på dette, avgjørende øyeblikket. Kanskje har han aldri skutt en elg før. Men nå er altså muligheten kommet. En åpenbar mulighet som glir inn i siktet. Nå presser pekefingeren mot avtrekkeren.

Nå vet ikke jeg om det var akkurat sånn. Jeg har bare lest avisenes referater av hva som skjedde på Hvaler. I forrige uke.

Jeg har derfor mange ubesvarte spørsmål. Denne karen som tilfeldigvis er på hytta, han som har dratt ned for å stenge av for sesongen, hva tenkte han før det smalt? Han satt der på do, med buksa ned på knærne og ante fred og slett ingen fare. Så han elgen? Viste han i det hele tatt at det fantes elg på Hvaler? Skjønte han at døden sto og lurte noen hundre meter unna? Jeg mener hvor stor er sannsynligheten for å bli skutt av en elgjeger, mens man sitter på do?

Hva kreves for å bli elgjeger? Hva slags opplæring får elgjegere? Fins det for eksempel instruktører som står der og sier lure ting som: “Hvis det kommer en elg gående og det er en hytte i bakgrunnen, så husk på at du kan bomme på elgen og treffe hytta”.

En mulighet er at det fins folk som mener at det er helt utenkelig å gjøre en feil, eller bomme. Bom er liksom ikke et ord de tar i sin munn. Man kan jo ikke det. Sånn trur jeg at det kan være. For noen. Men jeg vet jo ikke. Jeg har jo aldri prøvd å skyte en elg. Og det er mange ting jeg ikke vet. Hva er for eksempel det riktige å si? Hvis man for eksempel skal gå på sykebesøk og er elgjeger. Hva sier man da? Sorry?

SISTE
I følge Ullevål universitetssykehus er mannen utenfor livsfare, selv om skadene er alvorlige. Jegeren, som avfyrte skuddet, som gikk gjennom hytteveggen og skadet en mann i 70-årene, mener det var noe feil med våpenet han brukte, melder Fredriksstad blad.