Viser arkivet for oktober, 2013

Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim

Denne historien starter på et trist sted i barndommen. Man satt på bakerste benk og fryktet det verste.

Det verste var en skoletannlege som sto med en pekefinger i døra til klasserommet. Det var dommedag av en pekefinger som ble rettet mot neste offer.

Like etterpå ble jeg halt svimmel av skrekk gjennom grønne ganger ned i kjelleren hvor det lukter bedøvelse, skrekk og død. Her ble man plassert i et trangt rom uten nødutganger. Men uansett hvor mye man skrek så hjalp det lite. Slik gikk årene. Etter at skoletiden var over ble man noe tilbakeholden med å gå til tannlegen. Særlig i studietiden ble det langt mellom besøkene. Etter fem års opphold tok jeg mot til meg. Tannlegen bøyde seg over munnen min:

- Dette ser jo ut som en krigssone, var han nær ved å si, men endret det til: Vi kan tilby to nye løsninger til bare 6.000 kroner stykket. Disse løsningene var såkalte kroner og broer og dyre ting.

Etter en stund flyttet jeg til Høvik utenfor Oslo. Dette var begynnelsen av 1990-tallet. Jeg kom i skade for å bli kjent med en lokal tannlege.

Hvor sint en tannlege kan bli, var jeg ikke helt klar over ennå, mens jeg kjørte rundt på Høvik og lette etter en parkeringsplass. Jeg fant gjesteparkeringen til tannlegen. Det skulle jeg ikke ha gjort.

La oss kalle tannlegen for Govert, siden det var det han het. Jeg gikk en tur i banken og i butikken. 20 minutter senere kom jeg tilbake til bilen.

Da hadde gamle Govert vært der. Han hadde limt et A-4 ark fast i frontruta med superlim. På arket hadde mannen skrevet med ganske store bokstaver at dette var hans parkeringsplass. Etterpå hadde Govert, nærmest som en slags bonus, tømt resten av tuben utover hele ruta i bølgende bevegelser. Det var ganske store mengder med lim.

Nå ble jeg ganske sinna. Det må jeg innrømme. Å fjerne superlim tok nesten to timer, selv om jeg brukte det ypperste som jeg fikk tak i av kjemikaler og spesialskrape.

Etterpå gikk jeg opp til Govert på hans kontor. Jeg hadde tenkt å snakke litt om superlim. Kundebehandling. Slike ting.

En gammel dame satt i tannlegestolen da jeg kom inn. Skrekkslagen ble hun vitne til at mine opplysninger om lim på bilruta fikk legen til å gripe tak en liten spiss ting, en slags skalpell, som han vifte iltert med og ropte: Kom deg ut! KOM DEG UT!

Jeg rygget baklengs ut av kontoret og dro hjem.

Jeg må være så ærlig å tilstå at jeg nå klekket ut en hevn. Jeg kjørte samme kveld til et boligområde på Lysaker. Jeg hadde tatt med meg en stor tube superlim og et A-4 ark med noen velvalgte fyndord på.

Jeg hadde tannlegens privatadresse. Jeg fant frem ganske greit. Problemet var bare at mannen hadde garasje og at den var låst. Jeg fikk derfor ikke limt bilen hans slik jeg hadde håpet.

Dagen etter var jeg dessuten langt mindre hevngjerrig anlagt. Så jeg lot det fare. Jeg er ikke så tøff når det kommer til et stykke. Men jeg skiftet tannlege. Tanken på å skulle sette seg i stolen til Govert var liksom ikke så fristende.

Lekker og innholdsrik kropp

Nå vil jeg på ingen måte si det at jeg står i fare for å bli skilt. Men jeg er tilhenger av å være forberedt. Hvis det verste skulle skje. Jeg har derfor begynt å tenke på markedsføringen av kroppen min. Jeg har derfor studert ordbruken i boligannonser og plukket opp en masse fine formuleringer.

Jeg har skamløst valgt å benytte boligannonsene som sto på trykk i Bolig-bilaget i Aftenposten torsdag 10. oktober i år (“150 boliger til salgs”). Jeg vurderte først å bruke lørdagsutgaven av Dagens Næringsliv, men her psyket jeg ut ganske raskt. Det ble for svulstig. Det må jeg bare si. Jeg vil jo gjerne fremstå som noenlunde oppnåelig.

Jeg må innrømme at noe av det første jeg falt for var uttrykket “Kommer for salg”. Jeg liker strategien, å skape forventninger. Bygge opp stemningen. Kan du si. “Helt unik” – “Må sees!” Det er meg.

Det andre jeg fant var overskriften “Nylig oppgradert til dagens standard, samtidig som man har bevart det klassiske utrykket med originale detaljer”. Dette vil jeg hevde at det er full dekning for å si. I mitt tilfelle. Hvis man ser bort i fra noe etterslep hva gjelder vedlikehold så bedriver jeg kontinuerlig oppgradering ved hjelp av sykling, svømming og noe manisk tråling i skauen etter sopp. “Visning etter avtale”. Jeg er dessuten såkalt hel ved, eller som det heter på side 44 i Aftenposten: “Fantastisk tømmer med rosemaling. Absolutt ingen råte.”

Hvis man for øvrig ser nærmere på kroppen min så vil man trolig oppdage at den er blitt godt voksen og at det kan være naturlig med overskriften “Siste salgstrinn – det er nå eller aldri”. Jeg kan sikkert også være “En urban oase”, tilby “Sol hele dagen”, samt være direkte “Barnevennlig og idyllisk”.

Det kan videre være en ide å gå systematisk til verks. Hvis man ser for seg Baard så er han jo nesten to meter lang. Hodet er “Plassert høyt, ligger fritt med storslagen utsikt”. Når det gjelder magen så er den “Påkostet”, “Pent opparbeidet”, “Svært innbydende”, har en “Sentral beliggenhet” og er til tider “Herskapelig”. Kroppen er på en måte “Horisontaldelt”. Der ryggen slutter vil man finne en “Fantastisk endeløsning over fire plan med høy standard”. Det er dessuten “Separat kjellerinngang”.

På motsatt side, i skrittet, vil jeg si at man finner en “Stille og sentral beliggenhet”, og et “Sjarmerende Oppussingsobjekt”. Dette området er særlig “Oppvarmet om vinteren” (Jeg er nøye med å bruke stillongs). “Uten gjenboere”. “Ingen forkjøpsrett”. “Først til mølla”.

Når det gjelder de nedre deler av kroppen så snakker vi her om noen lange pipestilker, “Arealeffektivt utnyttet”, og jeg går gjerne i sandaler, “Luftig og smakfullt”. “Lave felleskostnader”.

Alt i alt vil jeg si at jeg er “Moderne, tiltalende og romslig”, med “God takhøyde”. Ofte kan vi snakke om “Havsutsikt” (noen ganger også elver eller småvann). Jeg kan dog ikke tilby “Alle faciliteter”, men det går “Buss i de fleste retninger”.

Ønsker forøvrig gjerne velkommen i “Store grøntarealer”.

Omkostninger: Minimale.

Byggeår: 1962.

Nå kom jeg akkurat på noe lurt. Er det noen som vet hvor man kan få kjøpt slike visningskilt som eiendomsmeglere bruker? Slike med en pil på. Jeg kunne ha et skilt stående ute i gangen på jobben.

Kalde fakta

Jeg har akkurat begynt å beundre geologen Henrik Svensen. Mannen har boret i isen på Grønland og funnet ut hvorfor Romerriket gikk til helvete fra og med år 540. Roma ble i løpet av få år redusert fra en millionby til å ha snaut 5.000 innbyggere.

Romerne hersket over det meste av vår verden i mer enn tusen år. Hvorfor mistet de grepet? Hva gikk galt? Mange trur at innvandrere hadde skylden. Slår man opp i leksikon, så kan man lese at sivilisasjonen bukket under på grunn av såkalte barbariske invasjoner.

Det er selvsagt mulig at barbarene hadde litt med saken å gjøre. Men keiser Justinian var i ferd med å slå tilbake. Nesten hele Italia var tatt tilbake fra barbarene i seierrike hærtog. Keiseren sto på nippet til å gjenopprette Romerriket i Vest-Europa. Fremtiden så lys ut, så lys at Justinian burde gått med solbriller. Hva kunne gå galt?

Det er her Henrik Svensen kommer inn. Svensen er nordmann og derfor litt over gjennomsnittlig opptatt av været.

Henrik Svensen boret seg noen tusen meter nedover i Grønlandsisen. I iskjernen fra år 540 er det et tykt lag med forurensing. Her kan man se en sterk økning av svovelinnholdet i atmosfæren. Forklaringen er trolig et enormt vulkanutbrudd som fant sted i tropene og skapte mange uår med sult, sykdom og elendighet i Europa. Mer om dette her. Hvis man søker sannheten skal man med andre ord gå til isen. Nå må jeg innrømme at jeg personlig har slurvet en hel del på dette området. Det har fått store konsekvenser. Men nylig tok jeg mot til meg. Mine arkeologiske utgravninger gikk helt ned til bunnen av fryseren. Her fant jeg en rekke antikviteter som stammer fra min kones ekspedisjoner til Sverige. Kona finner utrolig mye billig mat som blir hentet hjem og forhåndslageret i tilfelle en hungersnød av samme dimensjoner som i år 540.

Men siden det ikke oppstår noen lokal hungersnød er det mer vanlig at årene går og at depotene blir liggende ganske urørt. Disse kunne jo ha blitt interessante for fremtidens forskning, men slike hensyn er jeg ikke villig til å ta. Jeg tok derfor nylig en slags mental springfart og angrep isen med alle midler.

Jeg har dermed fått en masse interessant erfaring.
1) Det er all grunn til å beundre geologer.
2) Det gamle trikset med å sette bøtter med varmt vann i fryseren for å fjerne is er treige greier. Heng heller en motorvarmer opp i fryseren så går det så det suser.
3) Hvis du legger et liggeunderlag nederst og brer matvarene fra fryseren under en dyne slik at det ser ut som om noen ligger og sover i kjelleren, kan det by seg en ypperlig anledning til å erte tenåringsdøtre som skal ha kjærester på besøk og som syns alt far gjør er ubeskrivelig pinlig.

For øvrig vil man ønske lykke til med historiens gang. Sånn helt generelt.

Dvergkasting og andre forbud

Jeg gleder meg til å kjøre snøskuter i 130 kilometer i timen på vei til polet for å kjøpe sprit på pinseaften og så kose meg med poker og proffboksing.

Det er jo ikke lett å sitte slik og prøve å komme på forbud som må fjernes i Norge. Regjeringen Siv Erna har nå sittet og klødd seg i hodet i lengere tid og lett etter ting som er forbudt, men som burde være lov. Etter at Siv Erna kom på det der med poker og proffboksing og snøskutere så ble det sikkert langt mellom ideene. Det kan jeg forstå. Det er vanskelig å finne på nye ting her i landet.

Jeg har derfor gått i tenkeboksen. Jeg tilbyr rett og slett regjeringen å øse av min kreativitet. Jeg er grei sånn.

Noe av det første jeg har kommet på (med litt hjelp fra Tore) er at det burde være lov med dvergkasting i Norge. Forbudet mot dvergkasting er jo helt meningsløst, når man ser hva de har fått til både på sirkus og andre steder. I den norske varianten kunne man la dvergene ta på seg spesialdresser som er dekket av borrelåser også kan man kaste dvergene opp mot en myk vegg, som også har borrelåser på seg. Det gjelder å kaste både høyt og presist, og prøve å få dvergene til å henge fast i runde blinker.

Jeg kan dessuten komme på en masse andre ting som burde være lov. FrP har jo for eksempel alltid vært negativ til opera. Men hvis man opphever forbudet mot å synge med i operaen, så blir jo dette noe som alle kan delta i.

Et annet viktig område er bilkjøring. Hvis man for eksempel synes at bilistene kjører for fort i veien der man bor så burde det være lov å sitte på huk i veikanten, ikledd en gul refleksvest, mens man peker på bilene med en hårføner.

Det burde også være lov å kjøpe inn sine egne røde og hvite kjegler og sette ut disse i veibanen slik at man leder vekk trafikk som man finner upassende. Kjeglene kan sikkert også brukes til å reservere parkeringsplasser på ulike steder som man kanskje kan komme til å få bruk for en vakker dag.

I arbeidslivet er det også en masse tullete forbud. I starten av møter burde det for eksempel være lov til å spørre folk hvilket kjønn de tilhører.

Hvis du sitter i et forhandlingsmøte med en advokat og han sier det ene etter det andre som du ikke liker, så kan det være fristende å begynne å gjenta alt vedkommende sier med barnestemme. Men det er ikke lov. Utrolig nok.

Hvis møtene trekker ut burde det være lov til å nynne “I just called to say I love you”, men da bare ganske lavt, nærmest som en en slags evigvarende humming. Også burde det være lov å markere at diskusjonen er avsluttet ved å holde seg for ørene. Du kan også kommentere alle uttalelser med “Så det er det DU tror”. Si for øvrig aldri “takk for i dag” når møtet er slutt. Si: – God bedring.

Man må også straks se til å få fjernet det infernalske forbudet mot ketchup på gourmetrestauranter.

Jeg har for øvrig utrolig mange andre kloke forslag på lager, men fire år i regjering er jo ganske lang tid, så jeg tenker at det kan være lurt å spre seg litt utover i kampen for friheten. God helg!

Seksualundervisning

Fedrene brølte inn i telefonen med mat og hat i munnen. Heng med.

Dette skjedde for ganske lenge siden. Det var en tid hvor man ikke helt hadde funnet ut hva man skulle bli her i verden. Nå skal det ærlig innrømmes at man fortsatt kan finne på lure på slike spørsmål, men altså, på den tiden var man lærer.

Man var ikke ordentlig lærer, naturligvis. Man kom rett fra gymnaset uten nevneverdig pedagogisk opplæring, men fikk likevel være lærer på heltid i flere år. Det skjedde som vikar ved noen utsatte og tilfeldig valgte ungdomsskoler i Asker utenfor Oslo.

På skolene fikk man utdelt det ene etter det andre. Det kunne for eksempel være en opprørsk niendeklasse som i sin alminnelighet hatet algebra. Eller det kunne være en gjeng som ga blaffen i norsk historie med særlig vekt på 1814. Det vanligste var likevel nynorsk som nesten ingen på Østlandet fant noe særlig mening i.

Slik gikk dagene. Det var interessant å være lærer. Man trivdes. Man jobbet ofte ganske hardt, flere dager i slengen og lå ellers en hel del ute i Vestmarka og studerte alvorlig på den ene gode fiskeplassen etter den andre. Men plutselig en dag ble man kalt inn på rektors kontor.

Denne morgenen fomlet rektor med papirer og briller og sølte tobakk som skulle ned i pipen (det var lov å røyke på kontoret på denne tiden). Til slutt kom mannen frem med en diger koffert og satte den midt på skrivebordet med et host og sa at dette var skolens dårlige samvittighet.

Slik gikk det til at man fikk i oppgave å lære 543 elever alt de ville vite om sex og litt til. Dette ble en slags turne fra klasse til klasse. Seksualundervisning var noe mønsterplanen krevde, men som særlig eldre lærere utsatte til de fleste hadde lært opp seg selv ved hjelp av skrytende venner, blader og video. (Internett var ikke funnet opp ennå).

Nå startet en reise fra klasserom til klasserom med RFSU-kofferten som attraksjon. Man viste frem tegninger og plansjer. Man sendte rundt flere eksempler på pessar, samt en rekke kondomer, som dere nå kan tre på en dildo, og «pass dere for øvrig for chlamydia og andre ting som dere kan blir smittet av uten å vite om det».

Man oppdaget da følgende:
I syvende klasse stirret de fleste rødmende ned i pulten og satt musestille på stolen.
I åttende klasse var det voldsom interesse.
I niende satt alle hardkokte av erfaring og lot seg ikke imponere av noe som helst.

Undervisningen var preget av tekniske spørsmål, men mot slutten av hver time ville jeg nevne etikken, og da sa jeg noe slikt som at “Dette er et livslangt, alvorlig eventyr dere skal ut på. Vanskelig og fantastisk kan det bli. Kjærligheten starter kanskje ikke i morgen eller neste år, men den vil oppta dere mye i mange, mange år, så lykke til!” Noe sånt, sa jeg.

Samme ettermiddag ringte telefonen en rekke ganger. Det var fedre som snakket med mat og hat i munnen. Det viste seg at flere døtre på 14 år, hadde gått rett hjem til middagsbordet og sagt at nå hadde læreren ønsket dem lykke til med sexlivet.

Flyturen varte mistenkelig lenge

At det står dårlig til med turist-trafikken til Egypt for tiden, er jo ikke så merkelig. Men at det skal være nødvendig og tvangshente intetanende og ganske uskyldige nordmenn, er rett og slett sjokkerende.

Min kollega Rune har en far som på søndag hadde tenkt å dra til Mallorca. Mannen skulle reise sammen med kjæreste og barnebarn. Tanken var å hygge seg i syden. Flyet skulle lande i Palma og så skulle man ha noen late dager på stranden i Alcudia. Det var planen. Bare så det er sagt.

Faren til Rune hørte man sist om i petiten “Hevnen er søt”. Denne gangen er mannen på Gardermoen og klarer seg etter forholdene på en måte. Det er jo en ganske stor flyplass og mye å holde rede på. Man skal jo både passe på seg selv og ha med seg kvinne og barn og taxfree og det ene med det andre.

Faren til Rune kommer seg vel om bord i et fly. Her sitter han både lenge og vel. Turen til Palma skal ta litt over tre timer. Etter nærmere fire timer begynner faren til å Rune å bli litt mistenksom. Han aner uråd, som det heter.

Hva gjør man da? En løsning er selvsagt å spørre den som sitter ved siden av deg på flyet. – Hvor er du på vei i denne verden? Slik kan man spørre.

Når svaret er Kairo i Egypt, er det grunn til å spørre noen andre på flyet. Problemet er bare at de også svarer Kairo. De skal til Egypt alle sammen. Viser det seg.

Flyselskapet skulle jo ha sjekket at man gikk på riktig fly. De skulle dessuten ha foretatt en opptelling før flyet tok av. De skulle det.

Slik gikk det til at faren til Rune og familien står i Kairo, mens bagasjen er i Palma. Der er de i skrivende stund. Flyselskapet betaler for hotell og turen hjem i morgen. Men det ble en rar ferie. Det ble det.

Utrolig alminnelige plager

Hvis en ungdom i gamle dager hadde problemer med å sitte stille og var direkte ukonsentrert i timene så var det en helt vanlig ting og ikke noe å ta på vei for. Men for noen år siden var det noen som fant på diagnosen ADHD. Det førte til en eksplosiv økning i antall diagnoser.

ADHD er dessuten ikke alene. Det vrimler av alternativer. Så godt som alle kroppsdeler og sykdommer i Norge har sin egen interesseorganisasjon med tusenvis av medlemmer og uendelig mange problemer. Det er syndromer meg her og lidelser meg der. Det følger også med en jungel av begreper og forkortelser som kan gjøre en stakkar både alminnelig forvirret og direkte usikker på seg selv.

Jeg nevner dette for at det skal bli lettere å forstå hvor krevende det noen ganger kan være å arbeide som en enkelt skapt informasjonsmedarbeider i en stor og tung organisasjon. Per Christian er en slik informasjonsmedarbeider.

En annen ting man bør vite er at det er en del folk som har en lei tendens til å slenge om seg med vanskelige begreper og forkortelser når de for eksempel sitter i møter. Når man sitter i et slikt møte har man to alternativer:

1) Man kan late som om man skjønner hva den vanskelige forkortelsen betyr.
2) Man kan be om en forklaring.

Skal vi være helt ærlige så er det ikke alt for ofte at folk velger å be om en forklaring. Dette kan være fordi den norske folkesjelen er ganske forsiktig anlagt. I alle fall før man har drukket alkohol, gått på bøllekurs eller har vokst opp i Bergen eller noe sånt.

Mandag denne uken var Per Christian på et meget seriøst møte der det satt en rekke tunge fagpersoner rundt bordet. Den ene eksperten etter den andre tok ordet og forkortelsene flagret gjennom luften som de pleide. Per Christian er vant til dette og klarer seg bra. Bare så det er sagt.

I dette møtet på mandag ble det referert mye til en kar som led av KSF. Siden mannen led av KSF så var det jo ikke rart at han begynte å hangle på jobben. Det er jo gjerne slik at man drar med seg privatlivet på jobb. Har man KSF så kan det lett balle på seg med både det ene og det andre. Kan man si.

Per Christian satt og lyttet til dette. En stund. Men brått fant han ut at tiden var kommet til å spørre hva KSF står for.

- Jo, det, skal jeg si deg, sa en av ekspertene. KSF er en utrolig alminnelig plage. Det står for “Kjerringstyrt fritid”. Hvis du lider av det så er du ille ute.

Det ble nå stille i rommet et mikrosekund, før latteren braket løs. Som jeg pleier å si: – Du kan finne humor på de rareste steder i Norge.

De aller peneste donatorene

Jasmin og Pia Haraldsen fra Snarøya er donatorer, skriver Budstikka. Her er det fort gjort å tro at de smellvakre kjendisene har valgt å gi bort en nyre eller en annen kroppsdel til trengende.

Det dreier seg om 50 donatorer som kommer fra de aller peneste, rikeste og mektigste deler av samfunnet. Disse damene er utrolig snille. De er villige til å ofre seg. Vi snakker om damer som er villige til ganske uselvisk å reise verden rundt og shoppe klær på spektakulære steder. De rekker ikke en gang og bruke klærne før de blir gitt bort til et godt formål, i følge Budstikka.

Sist jeg så Jasmin og Pia Haraldsen på TV så deltok de i et helt genialt konsept der mor og datter lot som om de testet ut de samme kjærestene. Dette får meg til å tro at om man samler på klær eller kjærester eller plukker sopp eller fisker eller skyter en elg eller hva man nå driver med, så kan forklaringen ligge i genene.

Jakt- og sankegenet er slik skrudd sammen at det er selve prosessen som er poenget. Om man treffer en elg eller en kjole fra Dior er egentlig ikke så viktig. Det som betyr noe er at man kan gå der å håpe at det skal skje noe helt fantastisk.

Nå må man kanskje være ærlig og innrømme at det fantastiske kanskje skjer noe oftere for folk på Snarøya enn de fleste andre steder i Norge, men det betyr vel ikke noe så lenge kjolen går til et godt formål.

Nå kom jeg akkurat på noe lurt. Kanskje Jasmin og Pia Haraldsen kan utvide konseptet og begynne å auksjonere bort kjendismat. Vi ser det for oss: Denne elgen er skutt av John Fredriksen eller denne laksen er fanget av Bjørn Rune Gjelsten.

Etter litt grundigere lesning av sosietetsnytt i Budstikka så oppdager jeg at også Kristin Halvorsen har donert bort en kjole. Det har også Erna Solberg. Særlig det siste pirrer nysgjerrigheten, for jeg kommer brått til å tenke på den blå gallakjolen som Erna hadde på seg da hun senket sitt legeme ned i et skogstjern i Nordmarka til glede for Dagbladets lesere. Kan det være snakk om den samme kjolen? Litt herjet i kanten, kanskje, men med en suveren historie, brukt i middag hos Sonja og Harald på slottet og det ene med det andre.

Forøvrig har vi i sommerens mest vellykkede hjemme-hos-reportasje lagt veldig merke til bilde av Ernas mann, Sindre Finnes. Han poserte i en militær, stålblå shorts, tynne bleke ben og lange svarte sokker, et antrekk som åpenbart burde kunne gi noen kroner på auksjon. Det er bare et forslag. La intet være uprøvd i den gode saks tjeneste.

Storkontroll på grensen

Å få kjeft av kjerringa for alt man ikke har gjort, tror jeg at en hel del menn opplever. Rett som det er. Men at en bitteliten, mikroskopisk forglemmelse skulle få slike konsekvenser, se det er en annen sak.

Man snakker ofte om fanden og hans oldemor. Det har jeg alltid ment at er litt pussig. Det kan tenkes at man egentlig mener fanden og hans svigermor, men at man ikke tør å si det rett ut. At man er redd for svigermor. Det kan være det.

Man kan være redd for andre ting også. Naturligvis. Politi og tollere for eksempel. Dessuten er det gjerne slik at en helt vanlig nordmann ganske ofte får høre uttrykket “Hva var det jeg sa”. Dette er en slags spådomskunst som både koner og svigermødre bruker hele tiden. Koner og svigermødre gjør ofte krav på å være synske. Sånn er det bare.

Tenk deg nå at det er en helt alminnelig torsdag i forrige uke. Da har kona og svigermor og unger og en helt vanlig nordmann funnet ut at det er fornuftig å ta en liten dagstur over grensen for å handle i Strømstad eller der omkring.

Man drar jo gjerne og handler i Sverige fordi det er så billig. Se forøvrig petiten “Jan Arne kjente grådigheten stige” som beskriver fenomenet. Når man er på for eksempel kjøpesenteret Nordby er det lett å bli litt ivrig og handle mer enn man strengt tatt har lov til. En helt vanlig nordmann vil da stå der med en full handlevogn og høre på advarslene. Han er klok av skade. Han kjøper derfor slett ikke mer enn det kvoten tillater. Sånn er det å være litt redd. For svigermor og kona og tollere og politiet.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å vite at jeg sitter i et kontorlandskap på jobben sammen med Tore. Det er tidlig fredag morgen. Tore skal i et møte. Da ringer telefonen.

Den som ringer er en helt vanlig nordmann som har forsøkt å dra på handletur til Sverige. La oss kalle ham Jan Petter, siden det er det han heter.

Denne fredag morgen ringer Jan Petter for å avlyse møtet. Han kan rett og slett ikke komme. For det har oppstått en krise. Ved riksgrensen til Sverige.

Jan Petter kan fortelle at han satt der i bilen sin på vei mot grensen. Det er en ganske ny bil, bare tre år gammel, så Jan Petter føler ikke at han har gjort noe galt. Han har dessuten lyttet til både kona og svigermor og har ikke handlet for meget. Mannen nærmest strutter av god samvittighet. At det er storkontroll på grensen bekymrer ham ikke det minste. I det familien nærmer seg grensepasseringen ser Jan Petter en politimann som står i veikanten og kikker på bilskilt. Her vil jeg bryte inn å fortelle at det å være interessert i bilskilt er noe alle gutter over 50 år har et forhold til i Norge. Personlig har jeg to og en halv kladdebok fylt opp med bilskilt fra Nordmøre på 70-tallet. Jeg har også hørt om en lektor fra Bergen som er så ivrig på å samle på bilnumre at han tråler parkeringshus hele dager til ende ved kjøpesentre og slikt for å skrive ned alt han finner.

Å se en politimann som står og kikker på bilskilt er dog noe annet. Jeg er enig det. Men Jan Petter tenker ikke noe særlig over saken. Ikke før han like etterpå blir vinket til siden. Det viser seg at Jan Petter har et bilskilt som slutter på tallet seks.

Det høres jo ikke så farlig ut. Men for de innvidde så betyr tallet seks at Jan Petter skulle vært på EU-kontroll i juni. Og nå er vi som kjent i slutten av september.

Politiet står på sitt. Det hjelper ikke at Jan Petter har bilen full av familie og handleposer eller at han bedyrer at han har bestilt kontroll i uka som kommer. Eller at bilen er ganske ny og åpenbart er i perfekt stand. Like fullt så blir skiltene klippet. Der og da. Nådeløst.

Mannen må ringe en kompis som bor i Ski. Etter et par timer kommer kompisen kjørende og plukker opp restene av denne historien. Jeg vet ikke helt hvor lang tid det tok før man fikk berget bilen hjem, og hva ny registrering og annen straff kom på. Men en ting er jeg sikker på. Og det er at spåkonenes rykte som synske har fått seg en knekk.