Svidde tommeltotter

Sommeren 2010 er Steffen et vanskelig sted mellom barn og ungdom. Gutten er sulten på livet. Kroppen er urolig. Det er hardt å stå stille. Hver celle håper på at det skal skje noe snart. Helst bør det være noe virkelig stort og dramatisk, noe som kan gjøre denne sommeren helt fantastisk.

Til daglig bor Steffen i Todalen på Nordmøre. Det er en knøtteplass hvor det skjer nesten ingen ting. Nå er Steffen sendt på ferie til besteforeldre på Rognes i Trøndelag. Det er en annen knøtteplass hvor det heller ikke skjer noe særlig. Det er få lekekamerater. Det er mange mil til nærmeste by. Steffen går i rastløse sirkler.

Vi er i slutten av juni og skydekket driver tungt og ondsinnet innover Gauldalen. Stupbratte berg klemmer seg sammen rundt Rognes. Det er midtsommers, men bare noen få varmegrader. Skal det da aldri slutte å regne? Steffen ser regnbygene hamre mot ruta og håper på bedring. Da begynner det å regne enda mer.

Gaula stiger og stiger. Snart er elva oppe i 1.400 kubikkmeter i sekundet, større og villere enn den har vært på 25 år. Flommen herjer nedover dalen. Campingvogner driver av sted. Laksefiskere må reddes ut med helikopter. Gaula er stor og brun og fæl. Steffen sitter og venter på bedring. Ingenting skjer. Sommeren er en saktegående evighet.

Nå har det seg slik at Steffen har en bestefar som heter Werner og som har fisket over 3000 laks i Gaula. Få kjenner elva bedre enn Werner. Dette vet Steffen. Derfor maser han veldig på at de to skal gå ut å fiske, slik at Steffen kan få sin første laks i livet. Werner vil ikke at Steffen skal gå alene i elva for guttungen kan jo snuble og falle og drukne, særlig nå som elva går flomstor, og det er farlig å ferdes på glatte steiner.

Ut over i uka begynner kreftene i Gaula å avta. Det virker som om elva har rast fra seg for denne gang. Vannstanden synker snart under den magiske grensen som gjør at store mengder laks kan passere Gaulfossen. Nå stiller laksefiskerne seg opp. Elva fylles av en feber som sjelden er heftigere enn nå, tidlig på sesongen. Det er storlaks, hormoner og drømmer som møtes.

Når man bor bare et slukkast fra elva er det ikke nødvendig å fiske hver dag. Man fisker bare når forholdene er de aller beste. Den ene storlaksen etter den andre kommer på land uten at Werner syns at det er nødvendig å forhaste seg. Men så, endelig, begynner det å nærme seg. Hvis Steffen bare vil klipper alt gresset på gården først så kan man vel alltids ta seg en tur og gjøre noen kast.

Steffen klipper gresset mer intenst enn det noen gang har vært klippet før. Han er rødkokt i trynet og henger som en strek bak motorklipperen. Steffen gjør seg ferdig. Ettermiddagen går mot kveld. Det har blitt varmere i været og Rognes er et vakkert sted i verden.

Bestefar er litt dårlig til beins så det går ikke fort, men nå er de to på vei langs stien som fører til Mushølen. Dette er stor og dyp høl hvor laksen ofte stanser før den skal videre opp noen strie stryk. Steffen gjør det første kastet med en sluk som er stor og kobberrød og som lander akkurat der den skal. Hugget kommer momentant og lykken jager som tusen watt i kroppen. Det varer bare noen sekunder. Så slår fisken seg av og gutten må sitte en god stund på en stein og tenke gjennom meningen med livet.

Nå er det Werners tur til å kaste sluken. Han venter på årets første laks. Det er alltid spesielt. Det som videre skjedde er det Steffen som har fortalte meg. Han sa det omtrent slik:
- Det kom en storlaks og tok kroken. Den heiv seg i strømmen så vi kunne se hele fisken, stor som en planke. Bestefar skreik at den var mellom 15 og 20 kilo. Laksen dro rett mot berget på andre sida, og så kasta den seg ut i hardstrømmen. Han bestefar satte begge tomlan på trommelen for å bremse, mens snøret raste ut. Det ble store sår på tommeltottan. Da laksen kom til enden av hølen kom det et høyt smell og så røyk snora, midt på. Det var 0,50 millimeter snøret, men likevel røyk det tvers av. Da banna han bestefar høyt. Og han banna hele veien bort til bilen. Også banna han, mens vi kjørte hjem. Og da vi kom hjem så banna han der også.

Vist 258 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Tusen takk for en ekte og inderlig god historie, som eksakt og presist beskriver den galskap som bor i oss når det gjelder laksefiske. Denne gutten fikk et minne for livet som ikke kan viskes ut så lett. Når bestefar viser engasjement av slik styrke, er det lett for selv den uinvidde å forstå denne deilige iboende inderlighet som laksefisket klarer å få frem i oss.
Har selv hatt gleden av å få lov til å fiske denne nevnte høl, og vet så allt for godt at her er det ofte laksen som vinner…………heldigvis i disse oppdrettstider.

Hei Rune!
Kult og høre at du har vært på besøk i Mushølen og vet hvordan det føles.

…jævlig rått…. knallbra!!

Annonse