Som en sprengt høne

I enkelte områder av Norge var det såpass lite snø i min oppvekst at det ble naturlig å se med dyp skepsis på alpine øvelser. Slalåm var dessuten noe eliten bedrev i øvre deler av økosystemet. De ville da gjerne ha på seg såkalte Monclerjakker og stå med rosa eller lysegrønne pannebånd og invitere til champagnelunsj i bakken sammen med røykelaks, reker eller små leverposteibiter servert på ristede loffterninger. Slik kunne de stå i solskinnet, mens det plaskregnet for eksempel på Nordmøre i ca 200 av årets vinterdager.

Etter hvert som man flyttet til Østlandet må jeg innrømme at interessen for slalåm kom snikende sammen med et par Fischer-ski om en fjern slekting hadde kjøpt i Amerika på 1950-tallet. Skiene var laget av tunge tresorter og hadde rustne stålkanter. Jeg fikk også tilgang til et par originale støvler i stivt lær innsatt med fett som måtte snøres foran med temmelig krevende lisser. Da jeg skulle debutere med disse i Wyllerløypa (på baksiden av Tryvann i Sørkedalen i Oslo) oppdaget jeg raskt at jeg bare klarte å ta venstre-svinger. Slik endte jeg som regel opp i en krevende snuoperasjon i kanten av bakken. Her skulle lange ski stables rundt, gjerne i konflikt med vegetasjon og sikkerhetsnett, mens unge kvinner på min egen alder sto å så på med et hånlig utrykk i ansiktet. I det nederste brattehenget var det flere slike jenter. De sto ofte og røkte. De hang på stavene og var litt livstrette, mens jeg i stedet for å skrense tøft opp å stanse helt, bare klarte å kjøre rett frem og reddet livet fordi parkeringsplassen nederst i Wyllerløypa er stor og flat og lang.

Dette foregikk i en tid der kroppen enda var i stand til å ta til seg noe ny kunnskap. På gymnaset ble man dessuten godt kjent med vellykket ungdom som hadde tilgang på hytter i Hemsedal. Dermed åpnet det seg nye muligheter. Jeg insisterte på å bruke den samme røde, slitte fjellanorakken med norske flagg på høyre arm, samt matsjene bukser, som riktignok var litt falmet, men som var meget praktisk, siden det samme antrekket passet perfekt i langrennssporet eller når jeg skulle på møter i Natur og Ungdom. Alt tatt i betraktning så utviklet jeg noen tilløp til grunnleggende skiferdigheter og kom meg brukbart gjennom ungdomslivet vest for Oslo, dog uten nevneverdig drag på damene.

På denne tiden var det stort sett lange køer, korte bakker og slitsomme T-kroker som preget slalåmbakkene i Norge. Det er dessuten grenser for hvor morsomt det er å stå dagen lang og å ha ganske vondt i beina, mens kuldegradene prøver å borre hull i kroppen. I mange år var man derfor å ta en lang pause fra slalåm. Men plutselig, i godt voksen alder, dukket det opp en imponerende utvikling i Trysil. Ikke bare ble bakkene utrolig lange og fine. Men det var stolheiser med plass til seks av gangen, lite kø og mye morsommere å stå på ski.

Jeg oppdaget at det er like morsomt å stå på ski sammen med barna som det var å bedrive skigleder på egen hånd. De siste årene har man derfor fartet til Trysil så ofte sjansen byr seg. Det må dog innrømmes at man er litt pysete når gradestokken kryper under 20 minus. Man har derfor skaffet seg en voldsomt stor dynejakke som går langt nedover rompa og minner om en oppblåst, forvokst sovepose. Man ser ut som en middels idiotisk ekspedisjon på tvers av Antarktis, men deilig og varmt er det.

Slik gikk det ganske bra i flere år. Man surret rundt i Trysil-anlegget pakket inn i tykke lag med dun. Men så, sist vinter, gikk man på en smell, for å si det mildt.

Man skulle tøffe seg og følge etter barna som svinser gjennom krattskogen på små korte ski og som har null problem med å unngå trærne. Bak kom jeg, en eldre herre, stiv i blikket og på såpass lange ski at de godt kunne vært i bruk i en middels stor hoppbakke.

De første turene gjennom krattskogen gikk likevel ganske bra. Man ble overmodig. Man ble med på en enda vanskeligere løype. Det blåste hard vind. Det var dårlig sikt. Den var skarpe kvister som sto rett ut som et spyd. Kvistene kom veldig brått på meg.

Jakka ble spiddet i venstre arm. Jakka nærmest eksploderte i en dundynesky. Desperat prøvde jeg å holde dunene på plass med den ene hånden, mens jeg fortsatte å kjøre nedover bakkene. Det så ut som noen hadde sprengt en høne. Dunene rant ut i strie strømmer, nærmest som en røyksøyle som hang bak meg. Det er utrolig mye dun i en slik jakke. Bak meg kom barna kjørende i en slags blanding av krampelatter og skadefryd. Man kunne blitt helt knekt av mindre.

Men knekt ble jeg ikke. Denne uken starter 2010/2011-sesongen i Trysil. Snøkanonene har gått i flere uker og fredag starter anlegget opp. Jeg har fylt opp med nye dun og lappet jakka. Jeg er klar for nye eventyr.

Vist 509 ganger. Følges av 1 person.
Annonse