Antikythera-mekanismen Verdens første analoge datamaskin ble funnet opp et par hundre år før kristus og bærer navnet Antikythera-mekanismen. Apparatet ble brukt til å forutsi sol- og måneformørkelser, og andre hendelser i verdensrommet.
Instrumentet består av 30 tannhjul og dreieskiver og ble funnet i et skipsvrak på 43 meters dyp i år 1900. Urskiven sto da rustet fast på solas posisjon i år 87 før null. Professor Michael Edmunds fra Cardiff University har ledet den seneste studien av mekanismen. Sitat: «Denne innretningen er helt ekstraordinær, den eneste gjenstand av sitt slag. Designen er vakker, astronomien er nøyaktig riktig. Den måten som mekanismene er formgitt får kjeven din til å dale. Hvem enn som har gjort denne har gjort den ekstremt omsorgsfylt.. i henhold til historisk og sjelden verdi vil jeg vurdere mekanismen som mer verdifull enn Mona Lisa. En viktig årsak til at aztekerne kunne bygge en supermakt som hersket over det meste av Sør Amerika var at de hadde funnet opp en kalender og et solur som gjorde at de med stor nøyaktighet visste når såkorn skulle i jorda og når det skulle høstes. Grekerne satt, som man forstår på tilsvarende superkrefter, uten å ta dem i bruk. Det gikk nærmere 1700 år før noen fant på noe som lignet på Antikythera-mekanismen i Europa. Hvorfor lot de gamle grekerne antikythera-mekanismen ligge brakk? Dersom de hadde tatt apparatet i bruk og satset videre ville vi hatt to tusen års forsprang på dagens forskning. Vi kunne sikkert for lengst ha funnet opp for eksempel kunstig intelligens i roboter og latt dem reise til andre solsystemer. Av denne historien kan vi lære flere ting. For det første er det bare å henvise til Antikythera-mekanismen når kona forsøker å tvinge deg til å kaste åpenbart verdifulle ting som du omsorgsfullt har lagret på loftet eller i kjelleren gjennom årene. For det andre så kan det jo tenkes at kjerringa ber deg gjøre både det ene og det andre av gjøremål i heimen og kanskje kommer du skade for å la det meste gå glemmeboka, og da er det jo helt supert og kunne si at folk har glemt ut viktigere ting før. Den våte flekken![]() Eva er fryktelig pen. Det har hun alltid vært. Men at det skulle skape slike konsekvenser var det ikke mange som ville gjettet på. Du har sikkert sittet i for eksempel en 40 års bursdag og lyttet til den ene talen etter den andre. Kanskje har du ikke forberedt noen tale selv. Det ligger ingen huskelapp klar på innerlommen. Kanskje har du vært med på alle skålene og er blitt i stadig bedre stemning. Pågangsmotet stiger. Plutselig får du veldig lyst til å improvisere og høre din egen stemme. Kjenne alles blikk. Nyte oppmerksomheten. Du slår på glasset og tar sats. Dette får briste eller bære. Det brast. Det kan man avsløre allerede her og nå. Spontanitet er en farlig løve. Men la oss for all del gi fetter Kåre litt kredd for originalitet. Det har seg nemlig slik at fetter Kåre har tilbrakt alle barndommens sommerferier på hytta på Sørlandet. Kåre er noen år yngre enn Eva som holdt til i nabohytta. Når han nå, mange år senere, skal holde tale så ser han bort på Eva som sitter ved siden av sin mann. - Dette har jeg aldri fortalt deg, Eva, men når du gikk ned for å bade så fulgte jeg nøye med, sier Kåre, og han fortsetter: – Du badet ofte naken. - Og etter at du hadde badet så gikk du langsomt opp av vannet. Det fulgte jeg med på. Du la deg på svaberget for å tørke. Slik lå du en liten stund før du gikk inn. Jeg fulgte alltid nøye med. Når kysten var klar så løp jeg bort å la meg på den våte flekken på berget. Etter denne opplysningen kunne man høre at mannen til Eva trakk pusten. Han ble dessuten ganske rød i fjeset. Det spørs om fetter Kåre blir bedt i 50-årsdagen. Med rumpa bar![]() De er mange. De er intense. De sykler uten truse. Som mange vil forstå er det slett ikke lett å være et ekte mannfolk på vei til jobb. Man må kanskje ha på seg en kondomdress som klemmer seg så tett inntil kroppen at det hele ser ut som et ambulerende horehus. Den alminnelige norske bluferdigheten syklet tidligere rundt i vadmel og nikkers eller kanskje en pjekkert som uhyre sjelden ledet til forlegenhet. Herrene kunne gjerne røke snadde eller sigar på veien. Det var mye idyll på den tiden. Birken var ennå ikke oppfunnet. Det var en hel del fred og harmoni i Norge. Jeg er særlig opptatt av strekningen fra Asker til Aker Brygge, også kalt Tour de Finance. Få steder sykles det med større forakt for døden enn her. Et særlig farlig sted er sykkelbrua som strekker seg fra Lysaker-lokket over elven og rett ut i en hardt trafikkert vei. Her kommer jeg på vei mot byen. Jeg ser mannen komme mot meg i høy fart. Jeg nøler. Jeg gjør det. Jeg har dessuten hverken kondomdress eller andre tegn på profesjonalitet. Jeg vet ikke helt om jeg skal la mannen passere på høyre eller venstre side. Jeg er en vinglepetter. Mannen må derfor bremse opp. Han mister fart. Reaksjonen kommer av full kraft: – Din helvetes satan, skriker mannen. Allerede en halv time senere har jeg summet meg såpass at jeg har begynt å tenke på et kjapt og kult svar som jeg kunne ha slengt tilbake og som sikkert hadde vært helt suverent i flere sekunder, med mindre jeg hadde blitt slått rett ned, som er et åpenbart alternativ. Etter dette har jeg fått et anstrengt forhold til kondomdressene. Mange er for øvrig i nasjonalfargene til land som Italia og Frankrike. Enkelte har Crédit Agricoles logo på rompa. Noen markedsfører sin egen arbeidsgiver. Dette gjør de uten truse. Man har betydelig innsyn fordi kondomdressene er så godt som gjennomsiktige. Hvorfor det må være sånn er ikke godt å si. Å forstå det maskuline kan dessuten kreve sin mann. Det blir vel litt som å spørre hva sex er. En ekspert på feltet Berthold Grünfeld har oppsummert dette ganske bra: – Sex er som regel et spørsmål om fantasi og friksjon. Straff(e) som fortjent![]() VM i Spania i 1982, semifinale: Vest-Tysklands keeper Harald Schumacher løper langt utenfor 16-meteren, setter personlig rekord i brutalitet og smeller ned Patrick Battiston. Franskmannen blir liggende bevisstløs uten tre fortenner og med brukket kjeve. I Frankrike ble Schumacher etterpå kåret til tidenes mest forhatte tysker. Adolf Hitler kom på andreplass. Semifinalen gikk til ekstraomganger som endte 3-3. Dermed var det klart for straffespark-konkurranse. Schumacher står på strek. Tre ganger har han kastet seg til venstre. Skal franskmannen skyte til høyre eller venstre? Hva er sannsynligheten for at Schumacher kaster seg til venstre for fjerde gang? Skuddet går. Schumacher kaster seg. Til venstre. Og redder. Det sendte Vest-Tyskland til finalen. Hvis man ser tilbake på et av de lengste og mest bejublede forfatterskap i moderne tid i Norge og ber forfatteren peke på det han er aller mest fornøyd med så vil Dag Solstad velge ut sin beskrivelse av Schumacher som redder den fjerde straffen i 1982. Det skjer i boka “VM i fotball 1982” som Solstad skrev sammen med Jon Michelet. Som man forstår er fotball ofte et skjebnedrama med episke proporsjoner. Fotball rører ved evige spørsmål som liv og død og om det passer seg å ta en øl midt i uken. Problemet med å leve dette livet er at det liksom ofte kan være vanskelig å forutsi når høydepunktene kommer. Derfor er det best å ikke ta noen sjanser. Dukker det opp en mulighet til å finne mening med livet, så syns jeg at du skal slå til. Denne uken kunne man for eksempel rusle litt alminnelig og trivielt rundt i livet sitt. Det er jo ikke mye å se frem til i hverdagen. Forfallet preger våre omgivelser. Det er for eksempel særdeles mye ugjort husvask, flassende maling, dryppende kraner og en hage som roper om hjelp. Man fikk derfor ikke ubetydelig lyst til å se på TV klokken 20.45 i går kveld. Det var da kampen begynte. Man hadde dessuten, litt tidligere på kvelden, sittet sammen med tre, godt voksne og svært fotballgale iranere i en badstu i Berger Svømmehall, og de gledet seg så voldsomt til kampen at man rett og slett ble ekstra motivert til å skru på TV-en klokken 20.45. Det hører for øvrig med til denne historien at det var utrolig mange barn i nabolaget som man i går var pålagt og kjøre både hit og dit, men man rakk likevel noe heseblesende hjem i tide. På dette punkt i historien er det nærliggende å bryte inn med en bemerkning om at man kan beskyldes for å være litt naiv og ikke har fulgt godt nok med i samfunnsutviklingen. Etter at jeg har zappet gjennom samtlige 63 kanaler på TV-en uten å finne en eneste som overførte kampen, så har jeg et valg. Jeg kan enten se i øynene det jeg fryktet mest, at kampen bare blir vist på en betalingskanal, som jeg ikke har, eller så kan jeg zappe gjennom alle kanalene en gang til. Jeg zappet gjennom alle kanalene en gang til. PS: – Jeg leste i Aftenposten i dag tidlig at Mario Gomez scoret på overtid, at Bayern München dermed vant 2-1 og at tyskerne ligger godt an før returoppgjøret. Som å spille sjakk![]() Livet er som å spille sjakk. Har du ingen plan så taper du. Det gjelder å tenke noen trekk fremover. Hvis man for eksempel har fått seg en sykkel uten skjermer og det plaskregner på en tirsdag så vil man ganske fort kjenne et påtrengende behov for beskyttelse mellom seg og det sprutende bakhjulet. Derfor kjørte jeg i går kveld innom Biltema på Rykkinn. Det første jeg burde ha lagt merke til var at dette skjedde bare noen minutter før butikken stengte. Jeg ville derfor ikke få lang tid til å vurdere ulike alternativer, men måtte ta til takke med den første og beste skjermen som jeg fant. Den er av det slaget som man skrur fast til setepinnen. Å skru fast skjermen skal bare ta noen sekunder. I teorien. Det andre jeg burde ha lagt merke til var at siden butikken var i ferd med å stenge så var nok klokken svært nær åtte. Det ville derfor trolig, ganske raskt bli mørkt utenfor huset vårt på Høvik hvor jeg hadde planer om å stå med sviktende syn. Det tredje jeg burde tenkt på var at jeg har store klønete hender. Jeg burde så tenkt på hvor stor sannsynligheten var for at jeg ville miste den første av de to ørsmå mutterne som er helt avgjørende for å få skrudd fast skjermen. Der etter burde jeg ha tenkt i gjennom hvor lang tid det ville gå før jeg mistet den andre skruen. Hvis jeg så hadde tenkt i gjennom dette, så ville jeg kanskje kommet på at det ville vært lurt å legge et hvitt laken ut over deler av gårdsplassen og satt sykkelen midt oppe i alt det hvite. Jeg ville i så fall hatt en liten teoretisk sjanse til å finne mutterne igjen. Deretter ville jeg nok tenkt på hvor sur kona ville blitt over at lakenet var blitt skittent og hva et nytt laken koster i våre dager, men det orker jeg strengt tatt ikke å tenke på. Til slutt kan man komme til det sted i livet der man må tenke på at man er blitt så gammel at man må kjøpe seg hjelp til ting som man før klarte helt selv. Derfor har jeg i dag vært i sykkelbutikken og fått montert nye skjermer. Det kostet 700 kroner. Skjermen på Biltema kostet 69 kroner. Sånn er livet. Sjakk Matt. The Times They Are A-changin![]() En direktør jeg kjenner mistet sitt vinduskontor og måtte flytte inn på et ombygd og noe svakt belyst lager og for å ha kontor der. Man kunne her komme til å tro at mannen ville mislike utviklingen. Isteden tok han det positivt: – Jeg kaller det Grotten, en slags æresbolig, sier han. Vår evner til å takle forandringer er ujevnt fordelt: Jeg må for min del innrømme at jeg hater forandringer. Det har jeg alltid gjort. Dessuten er det slik i min alder at de fleste varsler om forandringer er dårlige nyheter. Jeg er tilhenger av repeterende lykke. Det vil si at jeg gjør det samme om og om igjen. Jeg har for eksempel en veldig liten gummibåt som jeg kjører mye frem og tilbake. Dette livet går som en klokke. Min gummibåt og jeg gjør omtrent det samme hver gang. Jeg lemper den opp på biltaket, drar ut til Landøya i Asker og kjører så ut til noen holmer i nærheten for å stå der å fiske en torsk eller fem. Etterpå drar jeg glad og fornøyd hjem igjen og lemper av gummibåten i hagen. Nå vet jeg jo av erfaring at folk kan finne på å stjele de mest overraskende ting. Sinnataggen i Frognerparken og Madonna i Munch-museet, for eksempel. Sånt skjer. Men at noen skulle føle en dyp trang til å liste seg inn i løpet av nattens såkalte mulm og mørke, for å stjele min gummibåt, det må jeg si kom som en stor overraskelse. Det var grytidlig mandag morgen. Jeg sto i hagen med munnen åpen. Først trodde jeg at det var min kones store administrative kapasitet som hadde spredd seg ut i hagen. Min kone kan uten forvarsel finne på, helt av seg selv, at noe eller noen enten trenger en grundig vask eller bør ryddes vekk. Men etter å ha lett noen runder rundt huset og dessuten vekket min kone, måtte jeg se sannheten i øynene. Mandag formiddag dag la jeg ut bildet av gummibåten på Facebook for å få så mye sympati som mulig. Jeg var ganske lei meg på denne tiden. Her vil jeg særlig få rette en takk til Anita og Anne Gro og Eva som alle bidro til å holde humøret oppe i en vanskelig tid. Takk også til Tore på jobben for interessante teorier om hva tyvene kommer til å bruke gummibåten til, samt mine bekjente fra sikkerhetsbransjen som forteller at 70.000 mennesker i Vilnius lever av et bruktmarked som henter mye av varene sine fra Norge. Tirsdag syklet jeg til Asker og Bærum politikammer som jeg må få understreke er et av landets største og mest moderne politikamre. Det er ingen kø i politivakta. Jeg får slippe til med det samme. Politikammeret har dessuten investert i såkalt EDB-utstyr siden sist jeg var der i midten av 1980-åra for å anmelde en stjålet sykkel. Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvor lang tid det vil ta i våre dager å anmelde tyveri av en gummibåt. Det er jo ikke godt å vite. Jeg mener, det er jo tross alt en fem, seks opplysninger som skal ned på papiret (kladd). Også skal opplysningen digitaliseres, skrives inn i EDB-maskinen. Siden jeg selv skriver med to fingre har jeg høy toleranse for denne metoden. Det er jo ikke alle som kunne velge touchmetoden som valgfag i ungdomsskolen, ei heller som har hatt ambisjoner om å bli en rasende dyktig sekretær. Jeg liker jo dessuten som sagt ikke forandringer, og føler at det er noe trygt og godt over at lovens lange arm og fingre bruker nesten en time på å få registrert forbrytelsen. Her må det i rettferdighetens navn nevens at politimannen måtte ringe brukerservice to ganger fordi det viste seg vanskelig å printe ut papirene, og det gikk med en hel del tid til denne operasjonen. På onsdag grudde jeg meg litt til å ringe forsikringsselskapet. Dette fordi jeg regnet med at en rekke skjemaer skulle fylles ut, og jeg var litt usikker på noen detaljer hva gjelder gummibåtens merkenavn og type. Jeg ventet til etter lunsj med å ringe. Det er alltid lurt å møte tidkrevende utfordringer på full mage. Stor var derfor overraskelsen da forsikringsmannen brukte bare to minutter og 30 sekunder fra han tok telefonen til saken var ferdigbehandlet og jeg hadde fått bekreftet at erstatningen kommer inn på konto om fire dager. På toppen av det hele har en kar på jobben (Rune) tilbudt meg å kjøpe en brukt gummibåt til halv pris. Jeg skal hente den på Vippetangen på søndag. Det skal vist nok være en bedre båt enn den jeg hadde. Det er nesten så jeg begynner å like forandringer. Bob Dylan sier det slik: Mord og andre vaner![]() Det som er fint med å gå i bursdager når folk fyller runde år er at nære venner og familie får veldig lyst til stå frem med den ene avslørende historien etter den andre. Nylig kunne for eksempel lillebroren til Gjert (50) fortelle at Gjert (50) i sine unge år pleide å tvinge hele familien til å sitte med bena i en bøtte med varmt vann før de gikk på ski. Det er en del vaner som man bør holde for seg selv. Personlig er jeg kronisk redd for å miste nøklene mine, eller mobilen eller en av barna, og jeg må alltid klappe på lommer og annet for å forsikre meg om at alt er på plass før jeg går ut av huset. De fleste av oss kan finne på å få viktige erfaringer i ung alder. Min lillesøster er et godt eksempel. Hun så en gang en film som het “Fredag den 13”. Filmen skremte vettet av de fleste i 1980-åra, og handlet om en gjeng med amerikansk ungdommer som ble slaktet ned etter tur. Etter denne filmen måtte min søster hver kveld sjekke om det lå for eksempel en gal massemorder under sengen hennes med en høygaffel. Hun sjekket også klesskapet og alle skuffene i kommoden om det lå små mordere der. - Hva gjør du med dette da, spurte jeg min onkel. Hvorfor djevelen har en gaffel i hånden![]() Det er nok ikke helt tilfeldig at djevelen ofte fremstilles med en gaffel i hånden. Mat er makt og det vanskeligste som fins. Noe av det første som et barn oppdager er at hvis det kniper igjen munnen så blir det straks omdannet til husets mektigste, en eneveldige tyrann. Jeg har mange ganger sittet med grøtskjea og prøvd å komme forbi sammenknepne lepper. Jo hardere barnet lukket munnen, desto mer satt jeg og gapte selv, for liksom å hjelpe til. Det må ha vært et pussig syn: Den gapende far og det sammenknepne barnet. Noen år senere er det planleggingsmøte i en femte klasse som skal på hyttetur. En gang så jeg et TV-intervju med Tomm Murstad. Han har i imponerende mange år har drevet sjøleir på Høyerholmen for ungdom mellom 10 og 15 år. Tusenvis av barn har deltatt. Sommerleiren blir fullbooket i løpet av sekunder. Det er milelange ventelister. Tomm Murstad ble spurt av TV hva som lå bak suksessen. – Det er kjøtt til middag hver dag, sa Tomm. (Her kan man i parentes bemerke at Høyerholmen ligger ved noen av de beste fiskeplassene i Oslofjorden. Dette vet jeg som ofte fisker der selv, men det er i og for seg et sidespor). Aggresjonen mot fisk har dype historiske røtter. Min venn Hans Christian er for eksempel en typisk nordmann. Han har vokst opp mellom velutdannede, venstreradikale foreldre på 1970-tallet, som insisterte på at far ofte skulle stelle hjemme. Han tok gjerne et dypfrosset, firkantet stykke sei fra Findus, som av rene mindreverdighetskomplekser ble kalt for biff. Firkanten ble stekt så hardt at man måtte ta ut batteriene av brannvarsleren ute i gangen for å få middagen ferdig. Til tross for slike opplevelser har Norge på et eller annet underlig vis klart å utvikle seg og blitt mer opptatt av Sashimi enn av seibiff. For de av oss som har opplevd denne forvandlingen har det også skjedd at man på et eller annet tidspunkt sluttet å være barn og begynte å elske fisk. Problemet er bare at man fikk egne barn og hanskes med. Her er det nærliggende å trekke frem en kollega som heter Pia og som er mor til Casper (12) og Sofia (9). Pia har sammen med store deler av Oslo lagt sin elsk på en restaurant som heter Fiskeriet og som ligger på Youngstorget. Problemet er at det nesten alltid er stinn brakke og umulig å få bord. Sist lørdag ble Pia helt fra seg av glede. I samme øyeblikk som hun ankommer restauranten med mann og barn på slep blir et firemannsbord ledig. Pia dumper ned og tviholder på plassene. Her skal det spises fisk. Pia er lidenskapelig glad i alt som har med fisk å gjøre. Pias mann er også fornøyd. Casper virker ikke så verst motivert han heller. Men hvor er Sofia? Sofia er ingen steder. Men hun var da her for noen sekunder siden. Pia holder bordet. Hennes mann begynner å lete. Han finner Sofia ute i gaten. Hun nekter å gå inn. Jenta har trukket skjerfet opp over munn og nese som et munnbind. Hun hevder at fiskelukta er forferdelig sterk, langt ute på gaten. Hun simulerer anfall av brekninger og at det nå står om sekunder før hun blir så syk at man bare kan la alt håp fare. Nå begynner en skytteltrafikk, et slags ambulerende diplomati. Mannen løper frem og tilbake mellom Pia, som insisterer på å bli sittende, og Sofia som er like streng. Dette er sterke kvinner som att på til er i slekt. Det er ikke gitt hvordan kampen vil ende. Til slutt finner man frem til et slags kompromiss. Pia blir sittende og spise fisk, mens resten av familien går på McDonalds. Denne løsningen virker umiddelbart som noe alle kan leve med. Stemningen er rett og slett ikke så verst. I flere minutter. Pia lener seg tilbake og sitter midt i øyeblikket med et stort smil om munnen. Hun bestiller ferskeste sort torskefilet, servert i en tempura-variant som er frityrstekt og velegnet for lykke. Men gleden og roen rekker ikke å senke seg. Nå ringer mobiltelefonen. Det er resten av familien som sitter borte på McDonald og er sure. Det vil si Sofia er i strålende humør, men de øvrige, de henger med geipen. – Om ikke Pia kan bestille tempura-torsk til mann og sønn, også smugle det hele med seg ut og bort på McDonalds? Det er vist ikke lov å nyte medbragt på McDonalds. Men hva gjør man ikke for husfredens skyld. Den vet hvor skoen trykker![]() Jeg er redd for å dø. Jeg er hele tiden på jakt etter tegn på at det verste kan skje. Særlig gjelder det å følge med på kroppen og omkringliggende farer. Denne uken er et godt eksempel. Det startet søndag. Vinden i Trysil passerte 20 meter i sekundet slik at stolheisene begynte å svinge faretruende fra side til side. Jeg satt musestille høyt oppe i luften. Jeg satt sammen med rekordmange kuldegrader og sterk vind. Jeg tenkte på hva som ville skje hvis heisen nå bare stoppet opp og ikke lot seg rikke i noen timer. Jeg tenkte på døden. Da stoppet heisen. Jeg må dessuten få rette oppmerksomheten mot Stein Erik Hagen som gjennom en serie artikler i Dagens Næringsliv har fått satt søkelys på sin prostata og fått alle menn til å følge sitt eksempel. Prostata, som min fastlege forklarte på tirsdag, er på størrelse med en valnøtt og begynner å vokse når du nærmer deg 50 år. Veksten kan være helt ufarlig eller det kan være kreft. Det er ikke godt å vite hva som er hva. Dette er den vanligste kreftformen for menn. Jeg nærmer meg 50. Jeg tok en blodprøve som skal klargjøre min skjebne. Siden jeg ikke har all verden med vinterferie måtte jeg kjøre alene ned fra fjellet, mens resten av familien ble igjen der oppe. Mellom Trysil og Elverum er det veldig mørkt og glatt. Den største samling av selvmordskandidater blant Norges elger står mellom trærne og kan når som helst kaste seg frem foran bilen. Mens jeg kjørte så kjente jeg hvordan det liksom strammet seg i kroppen. Det var særlig nede i føttene at det langsomt begynte å gjøre vondt. – Nå, må du slappe av Baard, dette er da ikke så farlig, sa jeg til meg selv. Men det gjorde stadig vondere og vondere. Jeg synes at veien mellom Hamar og Minnesund er ekstra ekkel. Særlig når trailere og enorme vogntog kommer mot meg ut av mørket som en brølende vegg av vann og søle, er det eneste som skiller meg fra døden den siste skvetten med spylervæske. Da jeg kom hjem, sparket jeg av meg skoene i gangen og følte meg straks litt bedre. Riktig nok tenkte jeg en hel del på prostata da jeg tisset før leggetid, men nå syntes jeg liksom ikke at så mye farlig kunne skje. Slik ble det natt og ny morgen på Høvik. Etter frokost og en rask kjøretur kom jeg frem til jobben. Etter en time kom denne litt leie følelsen fra i går snikende. Meget langsomt ble det vondere og vondere. Man kan bli helt gal av denne følelsen. Jeg stirret ned på skoene mine. De så helt ut som før. Litt slitte i tuppen, kanskje. Og de kunne sikkert trenge en puss. Men ellers så skoene helt ut som før. Det var da jeg fikk et innfall og sjekker størrelsen. Slik oppdager jeg at noen i Trysil har valgt å kjøpe identiske sko som mine, bare i størrelse 44, som er litte grann for trangt, og at jeg på en eller annen måte har klart og forbytte sko. Denne oppdagelsen medførte en hel del lettelse. Dermed ser det foreløpig ut til at jeg skal leve litt til. Hvordan det går videre vet jeg ikke. Man må følge med på fortsettelsen. Svarene på blodprøven får jeg for eksempel om to uker. Johannes siste dag
Til glede for nye lesere: Noen få hundre mennesker danner landets minste kommune på Utsira. De er kjent for å gi mest i TV-innsamlinger og være de første til å ha valgresultatet klart når Norge velger Storting og slikt. Ellers i året bedriver de en tålmodig kamp mot alt vannet som nesten alltid kommer hastende med vinden fra hav og himmel. -Dere var heldig med været. Regnet kommer ikke vannrett i dag, sier Johannes, når vi drypper inn i bua hans og setter oss til tørk mellom en halv kasse epler og tre saloflasker på opphørssalg. Vi er i ferd med å få en av sommerens sterkeste opplevelser. For guttungen har nettopp blitt syv år og har aldri handlet hos andre enn Rimi og Kiwi. Johannes er lang, mager og lutrygget. Han dukker ned bak disken, frister med godter, veier opp epler, skriver tallene i rekke og summerer før han slår beløpene inn på kassen, sveiver og lar skuffen sprette opp med et blått pling. Etterpå blir det så stille at våre epleknask kan fylle rommet fra vegg til vegg. Luktene fra maling og terpentin og tjære, blander seg med garn, fiskeredskaper, grønnsaker og brød som hele eller halve må bestilles dagen før. Langs veggene henger falmede svarte og hvite bilder av kvinner med kyser som legger sild i tønner og menn som drar levebrødet opp av havet. -Skal du stenge for godt, spør jeg forsiktig. Ja, jeg bestemte meg i går etter kirketid. Det er best å gi seg, mens man har helsa, sier Johannes. En av naboene kommer for å kjøpe lyspærer og motorolje. Du bestemte deg brått, sier hun. Johannes lar ei filla rotere langsomt over noe tenkt støv på disken. Regnet trommer kraftigere der ute. På trappa har noen sauer søkt ly. De breker, klagende. -Er du lei deg, spør sønnen min. -Vil du ha et eple til, svarer Johannes. Baards petiter
Følges av 15 medlemmer.
Baard Fiksdal har skrevet morsomme tekstsnutter – petiter – siden 1985. De har vært i Dagbladet, flere lokalaviser, Næringslivets Ukeavis, Horisont, Alt om Fiske og andre publikasjoner. Har du lyst til å trykke noen av disse petitene så gjør gjerne det. Ta kontakt. Det beste i livet er gratis! Mer om sonen Baards petiter er en sone på Origo. Les mer Annonse | ||